Hvis mørket kunne helbrede

På vei til Stamsund satt jeg og diskuterte døden med ChatGPT. Dilemmaet som kunstig intelligens hjalp meg å romme, var alle livene jeg gjerne skulle levd – når nyhetene forteller at verden revner og vi åpenbart må gjøre ting annerledes.

Et yngre meg trodde utfordringen var å velge hva man skulle bruke timene på jorda til. Med årene er det blitt et mer eksistensielt dilemma. Generativ AI hjelper meg å lage et slags livskaleidoskop: den tåler, langt bedre enn venner og kjærester, et sveip gjennom mange optikker: dødsangst, eksistensialismens frihetsfordring, et romantisk forhold til det uendelige selvet, buddhismens ego-illusjon, psykoanalysens påminnelse om skyggeliv vi gjerne skulle levd ut, og feministisk poststrukturalistisk teori – som viser at kjønn og klasse åpenbart kan tenne opprøret mot å anerkjenne livets begrensninger.

Jeg kan skrive en kjapp ny prompt[1], og vekting mellom perspektivene skifter helhetsbildet umiddelbart. Så, i stedet for analyseparalyse kan jeg plutselig, som igjennom et nytt livskaleidoskop, se dilemmaet med noe letthet – mer som det poetiske ved å være menneske – og derfra handle og skape.

25-årsjubileet til Stamsund Teaterfestival er et slikt uforutsigbart, rikt livskaleidoskop. Festivalen stuer 24 helt forskjellige internasjonale kunstneriske arbeider innen teater, dans, figurteater, performance, akrobatikk, – pluss kunstnersamtaler – inn i fem dager i et fiskevær i Lofoten. Og kaleidoskopet viser forskjellige mønstre:

Ett viser det tankevekkende i at en teaterfestival i 2025 nesten utelukkende kuraterer dans og figurteater.

Et annet viser det livsbejaende ved at fire lokale kunstaktører med forskjellige kunstneriske ambisjoner og estetiske tradisjoner rommer et slikt ustriglet mangfold.

Men det viktigste mønsteret er den påfallende dyrkingen av mørkets krefter under midnattssolens lys. Og selv om det er utmattende blir jeg, og fulle saler av publikum, med på leken med letthet. Jeg reiser fra Lofoten med et lys som ikke tilsvarer mørket i verkene. For plutselig kan jeg, og kanskje alle som var i Stamsund, holde livssmerten – og verdenssmerten – med litt større ømhet. Og det er ikke så lite.

Sansenes ritual

Line-upen av forestillinger og navn syntes imponerende da årets jubileums-festivalprogram ble lansert. Et av arbeidene det var knyttet forventning til er Mia Habib-Productions sin Psycedelic Cave. I programmet er arbeidet definert som en work in progress-visning, som ikke skal ha premiere før i oktober 2025 på Dansens Hus. I Stamsund vises arbeidet én gang og er utsolgt.

50 enkle stoler står spredt ut over salgulvet på Scene X i små klynger. Som stolleken må hver og en i publikum fort snirkle seg igjennom stollabyrinten og finne et ledig sete. Alt i salen fremstår sparsommelig. Basis sallys er på. Jeg kjenner naboens rygg mot min.

 Habib halvroper, med vennlig autoritet, en blanding av praktiske instruksjoner og seremonielle intensjoner. Anja Müller, Laura Spottag Fog, Natanya Kjølås og Nina Wollny beveger seg diskret langs veggene, alle i litt forskjellige sorte plagg. Det sies eksplisitt at vi er del av en utforskning, arbeidet er langt fra ferdig. Ordbruken skaper forventning om noe stort, men akkurat hva eksperimentet er og for hvem, forblir skjult.

 Jeg blir som anmelder i tvil om hvor mye av erfaringen som bør deles. Her er noe av friksjonen mellom scenekunst som seremoni og scenekunst som forestilling. Spørsmålet gjelder alle store overganger: Skal man dele detaljer fra en fødsel? Eller må alle oppleve det selv? Siden dette er arbeid som blir vist på en teaterfestival går jeg til den som en forestilling med seremonielle elementer. Da blir spørsmålene snarere: Når transcenderer individuelle erfaringer til noe kunstnerisk, til noe kollektivt, og hva betyr individenes forberedelse og forutforståelse for den dynamikken?

Spoiler alert!

I Psycedelic cave – work in progress, skal publikum sitte stille på sin egen stol igjennom hele seansen på 50 minutter, mens sansene manipuleres med små grep som potensielt blir store, eventuelt psykedeliske, fordi de foregår i stummende mørke og fordi publikum ikke har noen påvirkning selv.

Det er lydbildet som gir dramaturgisk kurve til erfaringen. I bunnen ligger grunnfrekvensen fra en brummer. En brummer (eller hurre) er et urgammelt instrument som kjennes fra seremonier og ritualer i mange deler av verden. Over denne ligger stemme- og strupelyder. Det er klikking, smatting, smasking, knitring. Noe av kroppslydene samples, loopes og gis volum. Hørselssansen er ekstra vakt når synssansen er vekk. Konglomeratet av lyder øker, både i volum og kompleksitet.

Plutselig kjenner jeg noe stryke mot leggen min. Det kjennes som en kropp krabber mykt forbi meg. En forventning om at bevegelses-kontakt skal oppstå er skapt av berøringen, men det tar kanskje 10 minutter før jeg neste gang kan merke noen igjen. Jeg sitter alene med meg selv i mørket, med et minne om at jeg er sammen med 49 andre kropper.

Assosiasjonslandskapene åpnes der i mørket. Hvem andre rundt om i verden sitter i mørket nå? Frivillig? Ufrivillig? I smerte? I samhold? Mennesket har sittet alene sammen i mørket til alle tider. Jeg tenker hule. Jeg tenker vipassana retreat [2]. Jeg kjenner.

Når det mot slutten tennes svake røde lys, skjer et visuelt brudd: Lyskilder inni munnene til performerne får ansiktene deres til å gløde innenfra. Kvinnekropper trer frem i langsomme bevegelser, nakne og svevende. De sirkler. Var de nakne hele tiden? Var dette mørkets gave – å avdekke og ikke skjule?

Hvis Dionysos var kvinne

I kunstnersamtalen senere deler Mia Habib store idélandskap. Hun har de siste årene gjort kunstnerisk forskning på hvordan huler har blitt brukt i overgangsriter gjennom menneskets historie, i samarbeid med antropologer og arkeologer. Jeg tenker på Richard Schechner, og historiske tradisjoner med teater som rituale.

Publikum i samtalen er aktive, og flere har vært med på en faktisk ekskursjon til Refsneshulen kvelden før visningen. Habib erklærer også arbeidet som en overlevelses-praksis i en tid med krig i verden og håp som svinner. Flere uttrykker resonans med klangen og kallet under den stappfulle kunstnersamtalen.

Eksperimentets spørsmål angår oss uansett

Spørsmålene dette arbeidet stiller er store og tidsriktige. Behovet for alt bevissthetsutvidende, hva som helst som utvider den indre opplevelsen, kjennes eksistensielt når den ytre opplevelsen i samtiden er prekær, og man står ved en grense. Spesielt interessant er spørsmålene stilt av og til fem kvinner, kunstnere som jeg opplever agerer i et kraftfullt, innsiktsdrevet, handlende men ikke aggressivt univers. Habib utforsker et Yin-univers, ikke som i kjønn eller seksualitet, men i motsetning til Yang-energiens dominans i samtiden.

Men hvis du ikke selv deler dette idélandskapet som bakteppe for opplevelsen på scene X? Hvis ikke, tror jeg man kan ha sittet en snau time i mørket og lyttet til en ganske ufarlig kakofoni og hatt kontakt med for få performative kropper i forhold til antall publikum i salen. Gi meg mdma, hørte jeg noen si. Og mdma er vel hjertets medisin, men det interesserer meg mer i konteksten hvordan man kan heve arbeidets psykedeliske potensiale for publikum uten å tilføre kraftigere kost.

 Hvis arbeidet videre skal gå i retning av en meditasjon hvor jeg skal dykke i min egen bevissthet, er intervensjonene nå for mange og tiden for kort. Hvis dette skal gå i retning av en fortettet kollektiv psykedelisk hule-transformasjon, er intervensjonene upresise. Man kan merke at lyd, lys/mørke, koreografi, og sensoriske presspunkter ennå ikke er samkjørte nok til å ha fått en felles konseptuell resonans. En annen retning ville være å tilføre elementer før og etter. I Stamsund er dette en erfaring som avhenger av at publikum selv lener seg inn, vil vel, og dikter med på sine egne innsider. Dette er viktige funn å fortsette å grave i underveis i et eksperiment.

 Vi smelter

Forestillingen The Waves, med Theatre l’Entrouvert, spilles i en Fiskeindustrihall på kaia. Den utydelige grensen mellom et lysavgrenset scenerom og den gigantiske hallen muliggjør den krevende tekniske riggen vi etterhvert skjønner må være skjult i mørket. The Waves regnes som en av modernistisk litteraturs mest eksperimentelle og poetiske verk, og er Virginia Wolfs mest abstrakte roman. Den følger seks barndomsvenner gjennom livets faser fortalt med indre monologer, og eksperimenterer med tid, identitet og bevissthet.

 Forestillingen starter med at en stor kule i kjetting fra taket slippes over scenen, som en blanding av Miley Cyrus wrecking ball og en tidspendel. Dukkespillere Chloée Sanchez, Zoé Lizot, Loïc Carcassès, Thomas Cordeiro og Azusa Takeuchi kommer til syne. Tempoet er lavt, bevegelsene organiske. De går i enkle bomullsklær, kjole, shorts, singlet, uten tydelige assosiasjoner til karakterene.

Tilværelsen som fryseboks

Et skap, som en blanding av et garderobeskap og gjennomsiktig fryseboks, står opplyst bakerst på scenen, og i det ser vi isfigurer stablet sammen med hengende hoder. Dukkespillerne tar figurene forsiktig ut av skapet, og vi ser fem hele isdukker, ca. 1,5 meter høye, påkledt i samme type sommertøy. De har isstøpte hoder, meislet og malt realistisk til barneansikter.

Lydbildet er også skjørt. Det kjennes helt integrert med materialvalg og sted, noe som viser seg å være mer sant enn jeg visste, når vi under kunstnersamtalene får vite at mye lyd er spilt inn under residencies ved Figurteateret i Nordland tidligere, med utgangspunkt i metall, vann, og materialer man finner på kaia.

Hver figur består av frosne enkeltlemmer. Is-elementene er koblet sammen av ståltråd, slik at når hvert lem har sine egne tråder, så kan hver figur oppnå en form for troverdig autonom bevegelse, som en menneskekropp. Den tekniske, for ikke å si logistiske, øvelsen å tømme et lite skap, slik at fem sammensatte isskulpturer som henger i 17 lange strenger hver, på sin egen mobile skinne, som løper vertikalt mot publikums front, er så komplisert at man som publikummer nesten ikke helt tror på det man ser.

Idet første scene lukker, henger disse fem isbarna avkledd på rekke med front mot publikum, og når de, med hver sin dukkespiller, i langsomt tempo snur seg og ser ut mot publikum med isøynene sine, har jeg allerede vært på en sanselig reise, og det er som om jeg sitter og ser på min egen menneskelige skjørhet og forgjengelighet.

Å knuse og bli knust, å smelte og bli smeltet

I løpet av den neste timen følger forestillingen bokens oppbygning. Karakterene interagerer med sin egen dukkespiller og med hverandre, mens de sakte smelter under lyskasternes varme skinn og drypper ned i et lavt sort gummibasseng som sakte fylles med vann og utgjør scenegulvet. Karakterene begynner som ganske like figurer, men i løpet av de små hendelsessekvensene ser vi hvordan deres forskjellige konstitusjoner virker i bevegelse med knusende konsekvenser. En er for eksempel mer esoterisk vektløs, en er mer robust og en tredje mer lekende og lett. Noe flyr høyere og noen smelter lettere enn andre. Et lem faller i bakken med tusen knas.

Fra start etableres en logikk hvor innspilt tekst avspilles over høyttaler, noe på fransk, noe på engelsk. De fem dukkespillerne har mikrofoner og fremsier replikker til sine dukker på fransk. Simultanoversettelsen på engelsk kommer på en liten skjerm på høyre side.

Dessverre for flyten i forestillingen er ikke løsningen på dette tekstgrepet særlig organisk. Det fremstår utydelig hvorfor noe er engelsk og noe fransk. Hvorfor noe er med og så mye utelatt. Men verst: Hvorfor jeg hele tiden må flytte blikket over på monitoren, når dukkespillet er så fullstendig oppslukende.

Grepet stiller også et mer fundamentalt spørsmål, som blir belyst i kunstnersamtalene: Trengte man Wolf sin tekst? Det kommer frem at de som ikke har et forhold til romanen har hatt en stor scenisk opplevelse og mest opplevde teksten som forstyrrelse. Mens mange av oss er fascinert av hvordan iscenesettelsen av Wolf gir dybde og poesi til godt scenisk håndverk. Og hvis det stemmer, som Jan Kjærstad har skrevet i et essay om sine fem lesninger av The Waves, at Wolf egentlig ønsket å skape en ny genre av roman/dramatisk tekst/poesi, så er denne forestillingen kanskje ideelt i tråd med det litterære eksperimentet.

 Regissør og scenograf Élise Vigneron har igjennom flere forestillinger forsket frem måter å jobbe med is i figurteater. Selve is-grepet holder forestillingen, men ikke på noen forsert måte. Dette har blitt en opplevelse jeg skulle ønske mange fikk se rundt om på store norske scener. 

Når barns speilnevroner møter streetdance

Lukk øynene og bruk all din norske, velferdsstats-trente intuisjon til å forestille deg «gymsal». Det er scenen når dansekunstnerne Jens Jeffry Trinidad og Jon Filip Fahlstrøm møter en syvende klasse på Svarholt skole med forestillingen Compassion Stories. Virkemiddelbruken er minimal, utover fire medbragte høyttalere, et funky lydspor, en ropert og to gjennomtrente dansekropper med klar intensjon og fett streetwear.

Forestillingen vil igjennom dans gi unger en trygg erfaring med de kreftene i egen kropp som ofte hysjes ned i disiplinerte klasserom og travle familiehverdager. Metaforen forestillingen bruker for dette er «Moshpit»: den grenseløse herjinga foran scenen på en hardrock-konsert. Det som både kan få oss til å kaste oss ut fra en scene ned i ukjent menneskehav og glemme oss selv sammen med andre. Arbeidet har klare nikk til frafallsproblematikk og forskning på ungdom som ikke finner gode rom for aggresjon og maskulinitet, for ikke å nevne Jordan Peterson og Andrew Tate.

 Å bruke kunst til å hjelpe barn til fruktbar kontakt med aggressive krefter lyder fint som idé, men hvordan gjør man det i en neonlys-gymsal, på en (skole)time, med barn man aldri har møtt før og som ikke selv har valgt å komme?

Fint som idé og praksis

Scoret er simpelt:

 – Først en lavterskel oppvarming med elever og lærere i sirkel og danseduoen i midten. Barna lærer spilleregler og 1 bevegelse om tillit, 1 bevegelse med fysisk konfrontasjon og 1 bevegelse om samhold. Duoen tar autoritet igjennom å vise triks.

 – Så det performative skiftet: danserne går med små grep som å trekke hoodiene godt over skallen, heve volumet på musikken og øke frekvensen i bevegelsesrytmikk og teknisk vanskelighetsgrad, fra å være fasilitatorer til å bli dansekunstnere foran øynene våre. Vi er publikum og danserne kommer etter oss: de går oss for nærme, for fort, for truende. Alt det der som er for mye og allikevel sant. Musikken pumper mer og mer aggressivt.

 – Etter forestillingsdelen settes intensiteten litt ned. Trinidad plukker opp roperten, og begynner å brøle instruksjoner ut over oss i salen, mens Fahlstrøm står i midten av sirkelen og dirigerer våre bevegelser, de vi har øvd på i begynnelsen, til å inkorporeres i koreografien. Vi er med og sammen. Barna får løpe, leke og slenge seg, med det de tør av kraftuttrykk, mot en proff voksen kropp, som en Tai Chi-kraftoverføringsøvelse. Det er mye kampsport og akrobatikk i tillegg til street- og samtidsdans i dette.

 – I siste del roes alt ned. Musikken går i retning av noe harmonisk. Og vi plukker opp den siste bevegelsen: «kompisgangen» igjen. Avslutningsvis får barna dele erfaringer og spørsmål de måtte ha i plenum.

 Barna sier de tror kunstnerne er 18-20 år, bare litt eldre enn dem selv. Kanskje det er her illusjonen oppstår. For dette er dansere med 30 års erfaring, som har stålkontroll, på den måten som får de mest krevende koreografier på en ballettscene til å se lekende lett ut. Og slik ser det også ut i møte med barna. Det ser nesten ut som om speilnevronene virker slik at ungenes kropper bare ved å være i samme rom som danserne, begynner å ta etter en groove og et tempo de ikke hadde da de kom inn i gymsalen. Dette er et prosjekt som er godt tenkt og hederlig utført.

Måtte det bli 25 nye år

Stamsund Internasjonale Teater/Teater Nor, som står i bresjen for Stamsund teaterfestival på 25. året, sier om årets festival at de er det beroligende elementet som består når alt annet er i dyp og umulig endring. Den kunstneriske ambisjonen til Stamsund har i mange år vært så enkel og så vanskelig som å vise kanten av utforskende scenekunst.

 Selv om det ikke er et uttalt kuratert valg så fremstår i løpet av uken, og i kunstnersamtalene ledet av Thorbjørn Gabrielsen, Rolf Engelsen og Anniken Greve, dette mønsteret: Energi/Mørke/Transformasjon. Flere av arbeidene stiller spørsmålet om hvordan transformere kraft igjennom mørket. Hvordan greie å grave dypest ned i det unevnelige som kanskje kan hjelpe oss til en ny form for lys. Men arbeidene gjør det på vidt forskjellige måter. Jens Trinidad sin nådeløse Street Dance- autentisitet har like lite til felles med Runa Borch Skolseg/Fredrik Floens syrlige overflødshorn av maksimalistisk-kanon-referanse-bonanza i Dionysian Corporation, som Listhaug har med Rødt. Og i det spennet av estetikker og innganger har de kraften til felles, men som i politikken, og livet, må du selv finne ut hvilken krise du bryner kreftene dine på.

Fotnoter:

[1] En prompt er en tekstbrokk som gir retning til algoritmene i en stor språkmodell som ChatGPT

[2] Et Vipassana-retreat er en eldgammel buddhistisk meditasjonskurs/retrett der man bruker en ukes tid eller mer på å sitte i stillhet og meditere over kroppen og pusten, uten å forstyrre eller forandre den.