Hverdagspoesi

Eivind Seljeseth er en norsk koreograf og danser med flere egne produksjoner bak seg, som Evergreen (2012), Hus forbi (2013), Av historisk grunn

exploded vies

Koreografi: Eivind Seljeseth

Dansere: Ingrid Haakstad, Orfee Schuijt, Oda Bjørholm og Mathias Stoltenberg

Musikk: Kim Myhr

Dramaturgisk rådgiver: André Eiermann

Lyddesigner: Erik Hedin

Lysdesigner: Martin Myrvold

Dansens Hus, 14. desember 2023

(2011/2016) og Alt nå (2019), alle vist på Dansens Hus. Han har også samarbeidet med koreografene Kristin Ryg Helgebostad og Ingeleiv Berstad, og vært utøver for koreografene Heine Avdal og Yukiko Shinozaki i en årrekke. Han er opptatt av relasjoner mellom arkitektur, kropper og konvensjoner, samt subjektive virkelighetsoppfatninger, ifølge Dansens Hus sine nettsider. I forestillingen Exploded View jobber han med det samme kunstneriske teamet som i sin forrige produksjon, som sannsynligvis tyder på et ønske om å gå i dybden.

Hverdagslig driv

Idet jeg kommer inn på Studioscenen ser jeg et lysegrått forheng som lager to sidevegger og en bakvegg, som et eget, opphøyd rom midt i det store scenerommet. En kvadratisk og rutete lysrigg henger over rommet og gulvet består av grå dansematter. Når lyset i salen går ned, kommer utøverne inn én etter én; Ingrid Haakstad, Orfee Schuijt, Oda Bjørholm og Mathias Stoltenberg, kledt i nedpå blå jeans, gensere og t-skjorter i blått, hvitt, grønt og rødt, og sneakers. En lav gitarklimpring spilles fra høyttalerne, mens utøverne danser med et bevegelsesmateriale fundert i hverdagslige bevegelser som å stå, gå, sitte og løpe. De beveger seg i et raskt tempo, ser og lytter aktivt til hverandre som i en improvisasjon, men møtes også i felles materiale som viftende håndbevegelser og gester, samt gjentar enkelte bevegelsessekvenser, slik at jeg forstår at dansen er koreografert. De benytter seg av felles momentum som store hopp, og det skaper driv og variasjon i dansen som jeg setter pris på. Jeg ser at utøverne har jobbet med sine egne indre bilder - som subjektive assosiasjoner og forestillingsevne – i den kunstneriske prosessen, og opplever dem svært nærværende og oppmerksomme på hverandre og publikum.

Maybe the moment of beginning is most important to you.

Etter en stund går Bjørholm utenfor det gråkledte rommet og henter en svart, høy og spinkel høyttaler, plasserer den forrest i rommet og sier at det er nå forestillingen skal begynne, mens gitarklimpringen stilner. Ved å addressere selve den sceniske situasjonen på denne måten, bryter forestillingen med illusjonen teaterrommet gir, i tillegg til å skape forventninger om kritikk av normer og konvensjoner – og et mer ønskelig alternativ. Bjørholms stemme spilles deretter av fra høyttaleren, med videre fabulering om «begynnelse» som «konsept», mens hun står ved siden av og ser på publikum. Forflytningen av stemmen fra kroppen til høyttaleren er interessant nok i seg selv, men teksten er dessverre for generisk. Etter hvert forlater hun høyttaleren, mens den står igjen og «snakker» kvasi-filosofisk: «Can you imagine another reality to become possible, if only for a while?» Så kommer Stoltenberg inn i rommet med sin høyttaler og gjentar scenariet, med tekstlinjer som: «New Year is like a new beginning. Stop smoking and eating chips.», mens noen publikummere ler. Schuijt henter sin høyttaler og nevner enda en oppfatning av hva begynnelsen av forestillingen kunne ha vært: «This is not the beginning. Maybe the beginning was when you entered the bar at Dansens Hus.» Slik benytter forestillingen seg i stor grad av meta-kommunikasjon (som betyr kommunikasjon om kommunikasjonen) - spørsmålet er hvorfor og hvor man vil med det?

Meta-lek

Meta-tekst åpner opp et lag i kommunikasjonen med publikum, som gjør at de blir ekstra oppmerksomme på situasjonen de befinner seg i – og det (tvi)holder på publikums oppmerksomhet. Når utøverne tar opp igjen dansen, som fortsatt er kvikk og lett, og gitarklimpringen kommer tilbake, finnes det et rom for å slippe til publikums assosiasjoner – helt til en utøver sier: «The peak of the performance, is that what you came for – the most intense moment?», og man konfronteres med nåtiden ved til og med å bli spurt om hvorfor man kom på forestillingen. På denne måten opplever jeg ikke at forestillingen hverken er ute etter å kritisere normer eller å skape et alternativ, men at den heller forblir en slags innforstått lek med meta-kommunikasjon i seg selv. Slik fungerer teksten dessverre reduserende på opplevelsen min og jeg velger å heller fokusere på dansen, scenografien, objektene og lyssettingen, som innehar mer poetiske kvaliteter.

Poetiske bilder

Forestillingen er best når den skaper poetiske og meditative øyeblikk. I én scene befinner alle utøverne seg bak forhenget, mens høyttalerne «snakker», og et baklys stråler igjennom forhenget som en lav vintersol. I en annen scene «nynner» høyttalerne mens utøverne plasserer dem, og en del tynne stållamper rundt omkring på scenen i et rolig tempo. Gitarklimpringen akkompagneres med en lav, elektronisk beat og synth, og skaper en lun og avvæpnende ramme. Disse bildene, i tillegg til dansen, tar jeg med meg videre ut i vinternatten.

(Publisert 21.12. 2023)