Hvem bryr vi oss om?

På reisen gjennom London på vei til Waterloo og The Young Vic er det meste som vanlig denne fredagen i september. Det er massevis av

who killed my father

av Édouard Louis

Bearbeideles og regi: Ivo van Hove Scenografi og lys: Jan Versweyveld. Komponist: George Dhauw. Young Vic Theatre, London, 9. september 2022.

mennesker på tuben og i gatene. Noen er på vei hjem, mens andre setter kursen mot puben. Men noe er likevel annerledes. Dagen før mottok britene nyheten om at dronning Elizabeth II, monarken som har regjert i 70 år, er død. På reklameskiltene i byen er fargerike plakater byttet ut med bilder av dronningen i svart og hvitt. Fra Tower høres 96 kanonskudd, ett for hvert av dronningens leveår. Hva alt dette har å gjøre med forestillingen Who Killed My Father, basert på Édouard Louis’ bok, kommer jeg tilbake til.

Ufyselig og trangt

På The Young Vic er det nemlig et helt annet dødsfall som står i sentrum. Édouard Louis’ bok forteller historien om en sønn som kommer hjem til sin gamle far og finner et forfalt menneske. Etter et langt arbeidsliv, først i fabrikk og senere, etter en ulykke på jobb, som gatefeier, kan faren knapt bevege seg rundt i den lille leiligheten. Dagens viktigste gjøremål er turene til utgangsdøra for å røyke sigaretter. Louis reflekterer over livet som ledet hit. Vi får innblikk i et vanskelig far-sønn-forhold fylt av både hatefulle og kjærlige øyeblikk. Men Louis går også et steg lenger enn det personlige: Han søker etter hvem som har «drept» faren også på det samfunnsmessige og politiske planet, og han går til hardt angrep på franske politikere fra de siste 20-30 årene.

Ivo van Hoves bearbeidelse og iscenesettelse ligger relativt tett opptil Louis’ tekst. Jan Versweyvelds scenografi er en kald, ufyselig og utrivelig leilighet. Veggene er av grå betong, taket holdes oppe av stålrammer og to industrielle vifter i veggen gjør at rommet ser mer ut som et lager enn en bolig. En seng – eller heller tre dårlige madrasser oppe på hverandre – står i det ene hjørnet, og midt på gulvet står en gammel TV. George Dhauws lydlandskap bidrar til den ugjestmilde stemningen. Ulike former for lav during kan høres under hele forestillingen, følger handlingens bølgedaler og er som en konstant irritasjon i øret. Sjelden har et scenerom bydd meg så imot – og det er vel nettopp effekten man har ønsket å oppnå. Ingen mennesker skulle behøve å bo i et så vemmelig rom.

Allikevel er det dette rommet skuespiller Hans Kesting tilbringer litt over 90 minutter alene i, mens han forteller om og spiller ut historien om jeg-personen og hans far. Som ensom skuespiller i en relativt teksttung forestilling er det mye som står og faller på Kestings prestasjon. Heldigvis er den virkelig god! Forestillingen begynner med at døren går opp, Kesting kommer inn i olabukse og blå genser, ser på oss og begynner å fortelle. Han har oss i sin hule hånd fra første ord. Etter hvert veksler Kesting mellom å fortelle og spille ut handlingen. Med enkle grep blir han karakterer i historien, og særlig hans framstilling av den aldrende faren er sterk: Hendene plasseres inne i genseren for å markere en stor mage, mens han tasser over gulvet nærmest uten å løfte føttene og hveser etter 50+ år med røyking. Ofte pågår dette akkurat litt for lenge, slik at det blir ekstra vanskelig å se på. Jeg får lyst til å hjelpe den gamle mannen, og, som Louis i boka, blir det viktig for meg å få svar på hva det er som har ført dette mennesket hit.

Oppvekst

Det er det teksten og alle historiene vi blir fortalt, forsøker å finne et svar på. Den første timen av forestillingen handler først og fremst om forholdet mellom jeg-personen og faren hans. Her er det lite politikk, men mer fokus på personlige minner, og det er ikke nødvendigvis et særlig godt bilde som males av faren. Gjennom hele sønnens oppvekst får han kjeft av faren fordi han er for feminin. Han mener sønnen oppfører seg som ei jente, og det bringer skam på faren som mener hele landsbyen snakker om at han ikke klarer å oppdra et skikkelig mannfolk. I en særlig sterk scene forteller jeg-personen om hvordan han så gjerne ville gjøre faren stolt en dag de har gjester. I flere dager forbereder han seg til å fremføre en liten forestilling: miming og dans til ‘Barbie Girl’ av Aqua. Når så kvelden kommer, nekter faren å se på han. Dansen og de innstendige ropene om oppmerksomhet blir mer og mer desperate, men faren nekter å forholde seg til en sønn som ikke bare er opptatt av «jenteting» men som har valgt å etterlikne en kvinnelig vokalist i en sang om ei barbiedokke.

Heldigvis er ikke alt som fortelles om faren, svartmaling. Til åtteårsdagen ønsker jeg-personen seg den nye filmen alle snakker om: Titanic. Faren er negativ og vil ikke at sønnen skal være opptatt av en sånn «jentefilm». Når selve dagen kommer, er det allikevel Titanic som ligger ved enden av senga, og ikke bare det – en «collector’s edition» med bok om filmen og et lite modellskip, en gave som må ha kostet mye mer enn det faren egentlig har råd til. Mens Kesting forteller om dette, spilles scener fra Titanic på den lille tv’en og ‘My Heart Will Go On’ høres i bakgrunnen. Dette er enkle grep, men scenen er rørende fordi det er så gjenkjennelig, og fordi Kestings levende fortelling nyanserer bildet av faren.

Hardtslående

Så langt er det altså en kompleks og mangefasettert skildring av en familie, en far og en sønn, vi er vitne til. Men så skifter forestillingen karakter. For etter hvert som jeg-personen ikke finner årsakene til farens oppførsel og liv på det personlige planet, begynner han å lete på det politiske planet. Kesting setter seg helt ytterst på senga og snakker direkte til oss. I bakgrunnen hører man den franske nasjonalsangen. Det han sier, er en gjennomgang av politiske reformer i Frankrike siden tidlig 2000-tall, reformer som (ifølge jeg-personen) gjennomgående har gjort livet verre for arbeiderklassen. Reformene er ikke ukjente og kan minne om trekk vi kjenner også fra norsk politikk. Fem euro mindre i trygd i måneden. Medisiner som før ble støttet av staten, er ikke lenger tilgjengelige. Uføre bør komme seg i jobb så raskt som mulig. Hele tiden viser jeg-personen til hvordan dette påvirket faren: Magesmerter som ikke kan behandles, jobb som gatefeier til tross for ryggproblemer. Konklusjonen blir at det er politikerne som har skylden for at faren – og i videre betydning, hele den franske arbeiderklassen – lider. Og skylden legges ikke på politikere generelt, men på navngitte enkeltpersoner. Høydepunktet kommer når Kesting trår ut av scenerommet slik at han står helt ytterst på scenekanten. Marseillaisen er nå på fullt volum, og Kesting roper ut navnene på politikerne Édouard Louis mener har skyld i farens lidelser: Jacques Chirac Nicolas Sarkozy Francois Hollande, Emmanuel Macron m.fl. Nok en gang er dette enkle grep, men fordi politikerne er så kjente fjes for oss, og fordi det som skildres enten er nåtid eller nær fortid, blir det allikevel svært vellykket som samfunnskritikk.

Elizabeth

Og det er også dette som gjør det til en sterk tilfeldighet at jeg så denne forestillingen dagen etter Dronning Elizabeth IIs død. Som i Frankrike har forholdene for arbeiderklassen blitt vanskeligere i Storbritannia. Mange går en vinter i møte der det kan bli vanskelig å betale regninger for mat og oppvarming. Allikevel er det bildet av dronningen som henger på reklameskiltene og vises på TV. Denne kvelden er det ingen som bryr seg om en trøblete, fattig, homofob, men også kjærlig far i Frankrike eller de forverrede levekårene i Storbritannia, men alle er opptatt av en avdød dronning som levde 96 år i luksus.