Hva vil folk si?

– Du tror kanskje ikke jeg vet noe om deg?

en flyktning krysser sitt spor

Etter Aksel Sandemoses roman

Dramatisering: Ida Høy og ensemblet
regi: Ida Høy

Scenografi: Gjermund Andresen
Musikk: Odin Staveland

Lys: Simon Alvsvåg

Haugesund Teater, 19. februar 2022

Disse ordene avslutter En flyktning krysser sitt spor på Haugesund teater. Utsagnet er gjennomgående i Aksel Sandemoses berømte roman fra 1933, og brukes av folk i det fiktive samfunnet Jante til å holde i hevd skrekkveldet alle bygdas innbyggere lever i: Man kan aldri være trygg, det er alltid noen som har noe på deg som kan brukes til å trekke deg vekk fra ethvert tilløp til freidig tenkning eller handling.

Teksten gir et rikt psykologisk innblikk i et plaget sinn. Flere har spekulert i om det var Sandemoses egne demoner som ble forsøkt drevet ut i skriftlig form, lagt i munnen på fortelleren Espen Arnakke. I romanen ser Arnakke tilbake på livet og forsøker å forklare hvordan han kunne ende med å slå et menneske ihjel i Misery Harbour.

Innfallsrik

Med de ti verdensberømte læresetningene i Janteloven er En flyktning krysser sitt spor et betydelig verk i norsk litteraturhistorie og en gjenganger i offentlig debatt. Så det er et potent materiale Haugesund Teater nå iscenesetter, som første teater i historien. Regien er ved teatrets nyslåtte husregissør Ida Høy. Dramatiseringa er gjort av henne selv i samarbeid med ensemblet.

Og sistnevnte arbeid kan ikke ha vært enkelt. Romanen er episodisk, idérik, ubarmhjertig, liksom skrevet fram etter innfallsmetoden. Fortid og nåtid veves usystematisk inn i hverandre, slående fortellinger og anekdoter veves sammen med lengre filosofiske utgreiinger.

Av dette konglomeratet har regissør Høy skapt en klar og drivende fortelling. Selv om mange passasjer og fremstillinger så klart er luket vekk, er romanens knugende mørke stort sett beholdt. Mens de mange overraskende vittige eller til og med urkomiske skildringene og personkarakteristikkene er forsterketpå scenen. Når dette er levendegjort av et opplagt og lekent skuespillerteam har En flyktning krysser sitt spor blitt to timer medrivende underholdning.

Men ved å forsterke og forstørre, havner også noe utenfor forstørrelsesglasset: kjernen i stykkets moralske diskusjon. Det er vanskelig å få øye på hvordan oppsetningen søker å aktualisere og problematisere tematikken. Fortellingen om Jante burde vel ha en annen betydning i dagens norske offentlighet med sitt tøylesløse individfokus og bisarre prestasjonsorientering?

Støvete

Scenen på Haugesund teater er delt på langs av en rekke mørke bokhyller fra gulv til tak. Publikum sitter i langstrakte amfier på hver side og kan skimte hverandre gjennom de åpne hyllene. Her er det plassert gjenstander som korresponderer med interessene til Espen Arnakke og hans drøm om å bli zoolog: Utstoppede fugler, gamle bøker, organer og reptiler i glass med gulnet sprit.

Bokhyllene klatres i, brukes som bord for måltider og til å understreke statusforskjellene mellom figurene fysisk. De fire skuespillerne Thomas Bye, Mathilde Skarpsno, Henrik Bjelland og Ane Skumsvoll sitter ofte inni de trange hyllene som om de er små settekassefigurer, legger seg til å sove der eller spiller ut sexscener på den begrensede plassen. Ofte trengs det nesten slangemenneskeferdigheter for å manøvrere seg inn og ut av reolene.

Men det virker som skuespillerne forsøker å framstå uanstrengte i denne kampen med og mot hyllene. Dette kan tolkes som en understreking av Jante-innbyggernes kamp for ikke å la seg affisere, ikke la ubehaget synes utenpå, av idealet deres om å børste av seg livets ydmykelser og gå videre med krum hals. Det er subtilt og elegant gjort.

Bole-epler

Midt i bokhylle-rekka står et ekte, dødt epletre, plantet i en jordhaug. Også treet og jorda brukes effektivt i spillet, som sanselig element til å klatre i, plukke på barken, plassere pinnedyr eller begrave mordofre i.

Men der det meste ved scenografien oppleves organisk og nærmest sensuelt, virker ett element underlig kunstig: De mange røde eplene som er hengt på epletreet og plassert rundt i hyllene. Alle eplene har helt lik form, størrelse og farge, og jeg stusser først over hvorfor scenograf Gjermund Andresen har valgt å fylle scenen med plastepler? Det står liksom ikke til de øvrige støvete rekvisittene. Men så – når en av rollefigurene i sinne hiver ett av eplene i gulvet så fruktkjøttet spruter, skjønner jeg at de ikke er av plast likevel, men noe nesten like ille: Dette er genmanipulerte «bole»-epler!

Etter dette blir jeg litt opphengt eplene: Er de ment som en understreking av unge Arnakkes ønske om å manipulere og kontrollere naturen? Eller hinter det til detlitt for røde eplet i eventyret om Snøhvit, det som til slutt tok livet av henne? De blanke eplene er uansett et urovekkende element i helheten.

Hjelpeløshet

Der scenografien åpner for ulike tolkninger, er rolleframstillingen veldig klar.

Thomas Bye spiller den eldre Espen Arnakke. Han har en fortellerfunksjon der han observerer episoder fra livet spille seg ut foran ham på scenen, for så å kommentere dem. I boka framstår Arnakke ofte som en litt brautende besserwisser. I Byes framstilling oppleves han en anelse mer nølende og forsiktig. Denne mer ydmyke og spørrende henvendte framtoninga er nok mer spiselig for et moderne publikum. Men også teaterforestillingas Arnakke har mye på hjertet, og nagler blikket direkte i publikum mens han forteller.

Mathilde Skarpsno spiller Espen som ung.I starten av fortellinga, mens Espen er yngst, barnsliggjør hun ham i overkant mye. Men i takt med at rollefiguren vokser til og blir en ung mann, blir også Skarpsnos framstilling av ham mer overbevisende. Med et åpent ansikt og god kroppsliggjøring av en tenårings typisk lutende holdning og litt for lange lemmer, blir rollearbeidet som et forsvar for Arnakkes hjelpeløshet og naivitet. Samtidig mestrer Skarpsno gjennom mimikk og små gester også å la oss ane den voksende farligheten hos protagonisten. Det er fint og uhyggelig gjort.

Stålkontroll

Mens Bye og Skarpsno begge er Espen Arnakke forestillinga igjennom, fyller Ane Skumsvoll og Henrik Bjelland resten av rollegalleriet. De to skuespillerne har begge tidligere skapt flere sterke figurer ved Haugesund teater. Nå inntar de over 30 forskjellige roller med sjel og særegenhet, og med stålkontroll på de lynraske rolleskiftene.

Det er en fryd å bevitne hvordan de på sekundet kan skifte mellom giftig Jante-borger, kjærlig mor, karismatisk kjekkas, skrekkslagent voldektsoffer, torturerende lærer eller stokk dum prest. For å nevne noen. Alle kostymeskiftene består av av-og-på med ett enkelt plagg, ellers skjer forandringen kun gjennom kroppsholdning, stemmeleie og mimikk.

Det er lett å innvende at noen av karakterene i all sin tydelighet nærmer seg karikaturer. Men det hjelper at Bye som fortelleren Arnakke kommenterer dem utenfra og slik nyanserer og analyserer deres framferd. Og om man ser nærmere etter, skaper flere av gestaltningene tolkningssrom på tross av kort scenetid. For eksempel: selv om Ane Skumsvoll som den ufyselige svigerinnen Oline er lett å le av med sine desperat giftige kommentarer og usexy kysehår, aner vi gjennom små rykninger, mysende øyne og armer som holdes konstant rundt kroppen hvordan også hun er et offer for Jante og vel mest forsøker å beskytte seg selv.

Og selv om Bjelland og Skumsvoll tydelig har det gøy med alle rolleskiftene, er ikke disse lagt inn i regien for å briljere. Alt skjer for å drive fortellingen framover. Kanskje også for å vise hvor lett vi alle kan bli til alle slags typer – avhengig av hvordan livet behandler oss.

Medrivende

I det store bildet er En flyktning krysser sitt spor på Haugesund teater en sterkt medrivende, underholdene og urovekkende teateropplevelse. Men djevelen ligger som kjent i detaljene. Når den kaleidoskopiske, rike romanen her er kokt ned til en nokså ensrettet fortelling som leder spisset fram til den skjebnesvangre dagen i Misery Harbour – der Espen Arnakke drepte sin venn John Wakefield, noe som skal forfølge ham resten av livet - mistes nødvendigvis noe på veien. For eksempel svekkes den psykologisk-filosofiske utforskinga av hva som kan føre mennesker utfor stupet.

Dessuten henger forestillinga litt fast i at «Janteloven hemmer og plager menneskene unødig». Men er det virkelig denne tankegangen som er mest truende for folk i Norge i dag? Jantelovens «Du skal ikke tro du er noe» står vel i rak kontrast til det nyliberalistiske «Bli deg selv, gå din egen vei, vis deg fra din aller beste side» som alle dagens unge får prenta inn i seg. Og dette siste henger nært sammen med idealer om det individualistisk orienterte konkurransemennesket – noe vi vet fører blant annet til økt forekomst av psykiske lidelser.

To forskjellige grøfter, hvor det jo ikke er bedre å havne i hverken den ene eller den andre. Men: Hva skal til for at folk i dag skal føle seg trygge og freidige, ønske hverandre godt og se styrken i fellesskapet? Kanskje litt mye å forlange svar på, men det synes jeg hverken romanen eller denne forestillinga bærer bud om.

(Publisert 22.02.2022)