Hummer og kanari

På Centralteatrets dreiescene står et stilrent byggverk i glassbyggersten og betong. Bygget går over to etasjer, hver

glassmenasjeriet

Av Tennessee Williams

Overs.: Inger Hagerup

Regi: Ilene Sørbøe
Musikk: Peder Varkøy
Scenografi: Katja Ebbel
Kostymedesign: Alva Brosten
Lys- og videodesign: Oscar Udbye
Lyd: Erling Berby og Steffen Hofseth
Maskeansvarlig: Julie A. Clark
Dramaturg: Marianne Sævig
Oslo Nye. Centralteatret, 9. februar 2022

bestående av ett rom, forbundet med en utvendig trapp. Trappen har avsatser man kan sitte på, som i likhet med den erkeamerikanske, utvendige branntrappen beskrevet i Tennessee Williams’ stykke fungerer som «en ussel erstatning for en veranda.» Katja Ebbels scenografi er vakker, enkel og funksjonell.

Glassmenasjeriet (1944) fortelles fra synsvinkelen til Tom Wingfield, fint fremstilt av Fredrik Høstaker, og handler om da han som ung mann i begynnelsen av 20-årene arbeidet på et lager for å forsørge seg selv, moren og søsteren sin. De tre bor sammen i en litt for liten leilighet. Moren, Amanda (Helle Haugen), er en falmet sørstatsskjønnhet som mimrer om livet som omsvermet ung pike og angrer på valget sitt av ektemann: en storsjarmør ansatt i telefonverket som for lengst har forlatt dem. Søsteren Laura (Mari Dahl Sæther) er to år eldre enn Tom, og har et ben som er kortere enn det andre, slik at hun halter litt når hun går. Dette har hun hatt voldsomme komplekser for, og det har hemmet henne både sosialt og faglig. Hun sluttet på videregående skole uten å fullføre, og har tilbrakt de siste seks årene hjemme med en samling glassfigurer som hun finner selskap i. Det er disse moren hennes kaller «glassmenasjeriet» hennes. Når moren nå får henne inn på et sekretærkurs, i håp om at hun en dag skal kunne bli i stand til å forsørge seg selv, kaster hun opp av angst før den første prøven, og må slutte. Tom, på sin side, hater arbeidet sitt på lageret og vil heller skrive dikt. I hemmelighet planlegger han å reise vekk, for å finne rom til seg selv og sine egne ambisjoner. Når moren avslører planen, forlanger hun at han først må finne en passende ektemann til Laura, som kan overta forsørgeransvaret. Så kan han reise til månen om han vil!

Sant, men ikke realistisk

Williams innleder stykket med en rekke detaljerte instruksjoner hva angår lyssetting, musikk, karakteregenskaper og scenografi. På Centralteatret er Oscar Udbyes lysdesign holdt i en eksemplarisk sepiatone når den innledningsvis markerer at det vi skal se befinner seg i fortiden, i Toms erindring. Peder Varkøys musikk kombinerer club-stemningen fra danseklubben Paradiset rett over gata med et gjentakende tema som, ifølge Williams’ instruksjoner, kan representere glassmenasjeriet. Williams skriver også:

«Alle former for nyskaping innen teatret har bare ett virkelig mål: å komme sannheten nærmere. Når et skuespill bruker nye virkemidler, er det ikke (eller bør det ikke være) bare for eksperimentets skyld eller for å unngå en vanskelighet. Det er tvert imot (eller burde være) et forsøk på å komme virkeligheten enda nærmere inn på livet. Det helt realistiske skuespill med sine “ordentlige” kjøleskap og isbiter, svarer til den klassiske malerkunst, og har samme verdi som fotografisk likhet. I dag er vel alle klar over at fotografisk likhet i kunsten er temmelig uvesentlig, at sannhet, liv eller virkelighet er noe organisk som kan fremstilles eller antydes gjennom dikterens fantasi – der den blir omskapt til andre former enn den vi bare kan oppfange gjennom synet. Dette er faktisk den eneste måten å nærme seg virkeligheten på.

Disse bemerkningene er ikke ment som et spesielt forord til dette spesielle stykket. Man må skape en helt ny og plastisk form for teater istedenfor den gamle utslitte realistiske, hvis teatret skal fortsette å være et levende insitament i vår kultur.»

Oppsetningen i Ilene Sørbøes regi fremhever og forstørrer noen andre egenskaper ved karakterene enn jeg har sett fremhevet i tidligere oppføringer av stykket. Visuelt gir den inntrykk av å være lagt ganske tett opp til vår tid; til 80- eller 90-tallet, om ikke nærmere. En vekt på det komiske og outrerte, særlig ved kvinneskikkelsene, skaper en spesiell dynamikk på scenen, og handlingsforløpet oppleves både muntrere og potensielt mer tragisk i denne versjonen. Dette skyldes ikke minst den visuelle fremstillingen av de kvinnelige karakterene, ved kostymedesigner Alva Brosten og maskeansvarlig Julie A. Clark.

Komisk overdrivelse

Amanda har fra begynnelsen av kraftig, fargesterk sminke, og store grønne hårruller i det blonde håret. Hun er iført en underkjole, en tynn rosarutete morgenkåpe i frotté, sokker og rosa pelstøfler. Kostymeringen signaliserer en klassetilhørighet i laveste sjikt, og selv om Amanda gjennom sitt havarerte ekteskap har foretatt en klassereise nedover, harmonerer den ikke helt med bakgrunnen hun stadig refererer til fra et overklassemiljø i sørstatene. Resultatet er at hun fremstår mer komisk enn teksten alene gir belegg for.

For eksempel i scenen hvor hun sitter med Tom på trappeavsatsen og røyker, og Tom forteller henne at han har gjort som hun har bedt ham om og invitert en venn fra jobben hjem på middag. Hun blir så overrasket at hun ramler ned et trinn. Den kjappe, lett forvirrete og smått desperate ordvekslingen som følger gir assosiasjoner til en situasjonskomedie à la Mot i brøstet. Publikum skrattler. Og har publikum først begynt å le, vil de gjerne fortsette med det.

I annen del har både Laura og Amanda pyntet seg i hver sin lyseblå tyllkreasjon. Amanda sin er overdådig, hun har etter sigende funnet frem en av kjolene hun pleide å bruke da hun tok imot beilere hjemme på terrassen i sin ungdom. Det er et nydelig tablå når hun presser seg ned på trappeavsatsen mellom Tom og middagsgjesten Jim, glimrende fremstilt av Modou Bah, så tyllen dekker dem begge. Men også mottakelsen hennes av Jim fremstår komisk, og vi ler når hun hektisk konverserer ham slik hun – også etter eget sigende – kunne kunsten å konversere i sin ungdom.

Mister tråden

Toms prosjekt, som rammen og prismet for det som fortelles, forsvinner litt i denne oppsetningen, mens møtet mellom Jim og Laura får en tilsvarende større betydning og konsekvens. Dansescenen mellom de to, hvor Jim får Laura til å slippe seg løs, er suveren. Til slutt bikker den likevel over i det utagerende, som ikke virker like troverdig for Lauras del. Når Jim så gjør rede for sin status som forlovet og utilgjengelig for videre samvær, blir Laura knust, og i den avsluttende monologen til Tom sitter hun bare og stirrer tomt og begredelig fremfor seg. Her mister vi tråden, og avslutningsscenen faller helt sammen. Som om det er denne ene hendelsen som har ødelagt alt for Laura. Toms rolle og betydning i stykket reduseres til en som forteller, og sluttordene hans fremstår bare tomme og pompøse: Blås ut lysene dine, Laura – og farvel…

(Publisert 12.02.2022)