Oscar Jean (Relling), Sara Fellman (Gina), Jon Bleiklie Devik (Gregers), Kristine Hartgen (Hedvig)og Bjørnar Lisether Teigen (Hjalmar) i «Villanden», regi. Victoria Meirik. Teatret Vårt 2023. Foto: Erik Birkeland

Høylytt dissonans

(Molde): I sin versjon av «Vildanden» spisser Victoria Meirik dissonansen mellom de voksnes farse og barnets tragedie, men det er ikke lett å engasjere seg, og moderniseringen av stykket er halvhjertet.

Publisert Sist oppdatert

En vegg av glassdører og tynne gardiner skiller salen i to. På den ene siden sitter publikum på tribuner og ser ned mot et

VILLANDEN

av Henrik Ibsen

Bearbeidelse: Brit Bildøen

Regi: Victoria Meirik

Scenografi og lysdesign: Norunn Standal

Kostymedesign: Synne Reichelt Føreland

Musikk: Daniel Herskedal

Lyddesign: Rune Børø

Maske: Maren Togstad

Teatret Vårt, premiere 26. august 2023

nakent gulv med et stort bord til høyre. På den andre siden av veggen kan vi se et speilbilde: Et bord til venstre og tomme tribuner som stiger opp mot enden av salen. Speilbildet kler naturligvis stykket. På denne siden familien Ekdals hverdagsliv og det hyggelige hjemmet de tross alt har, på den andre siden drømmenes loft. Dessuten kunne speilbildet pekt på at hele stykket er bygd opp på mer eller mindre vrengte refleksjoner: Den velstående grosserer Werle og den falne Ekdal. Barndomsvennene Gregers og Hjalmar, begge like preget av mangel på selvinnsikt. Gina og fru Sørby, den ene med sine fortielser og den andre med sin ærlighet. Og ikke minst idealisten Gregers og pragmatikeren doktor Relling. Men egentlig benytter ikke forestillingen seg ytterligere av symbolikken, veggen blir en vanlig bakgrunn som skuespillerne bruker til å komme inn og ut, og speilbildene mellom karakterene er vanskelige å få tak i for de ligner veldig på hverandre. Mer om det.

Kvinnene

Handlingen er lagt til 1970-tallet, men moderniseringen føles hovedsakelig i språket, som flyter fint og er tilnærmet vår tid. Ellers ligger teksten for nær originalen. Brit Bildøen mener riktignok at hun har modernisert Gina; hun har uttalt at hun opplevde karakteren som «nærmest litt udannet» og derfor ville gjøre henne mer «jordnær og praktisk». Men det er jo nettopp jordnær og praktisk Gina er hos Ibsen, det er det som setter henne i stand til å holde den svermende Ekdal-familien oppe. Og det er nettopp fordi hun er «udannet», eller rettere sagt, fordi hun er en fattig kvinne i et mannsdominert klassesamfunn, at det går som det går. Sara Fellmans Gina en sterk kvinne som ikke er redd for å si ifra. Hun snakker riktignok litt breiere enn resten, men er ellers ikke hemmet av sin sosiale bakgrunn. Men hva gjør en bestemt og ressurssterk kvinne, som i tillegg har et yrke, med en veiking som Hjalmar midt i 70-åras feministiske revolusjon? Det er sikkert mange psykologiske grunner til at slikt skjer, også i dag, men dette blir ikke utforsket her, og det gis ingen god forklaring på hvorfor hun lar seg tråkke ned av Gregers.

Synd er det også at vennskapet mellom Gina og fru Sørby (Johanna Mørck) har falt bort. Slik jeg leser Ibsen, er det takket være et godt samarbeid mellom disse to kvinnene at ting mer eller mindre fungerer inntil Gregers dukker opp med den ideale fordringen sin, eller med det «absolutte krav», som det heter her. Men også nærheten mellom de to kvinnene blir blåst bort og erstattes med åpen fiendtlighet, og det er ikke lett å forstå hvordan de har klart seg så langt.

Mennene

Det er mye komikk i Ibsens stykke og folk ler godt under forestillingen, særlig av Jon Bleiklie Devik i rollen som Gregers. Devik går rundt omkring som en slags detektiv og stiller masse spørsmål som avdekker fortiden og viser hvordan disse menneskene egentlig er. Men det han avdekker er først og fremst at de er latterlige, og latterlig er han også selv. Han fremstår som ganske naiv og stakkarslig, akkurat som Hjalmar, til tross for at Devik, som skuespiller, eier scenen i store deler av stykket. Det mest oppsiktsvekkende er likevel at Deviks Gregers er blottet for idealisme, det er hovedsakelig harmen mot faren og litt dårlig samvittighet overfor Ekdal-familien som driver ham. Men hvorfor skal man da legge handlingen til 1970-åra, altså til den siste idealistiske perioden vi har hatt her i Norge? Her er det ikke antydning til sekstiåttere, AKP-ere eller noe politisk engasjement, og Gregers påståtte gode vilje klinger fullstendig hul.

Bjørnar Lisether Teiggen (Hjalmar) og Sara Fellman (Gina). Foto: Eri Birkeland

Latterlig er også Hjalmar (Bjørnar Lisether Teigen), det kommer med stykket. I likhet med de andre personene er han utvendig tilpasset 1970-tallet: Han spiller gitar i stedet for blokkfløyte og er kledd i en brun cordfløyel-dress, men ellers er han forunderlig lik seg selv i 1884. Teigen karikerer Hjalmar på samme måte som Devik karikerer Gregers, det er ikke gjort noe forsøk på å forsvare karakterene. Noe særlig bedre står det heller ikke til med Oscar Jeans doktor Relling, som babler i vei om livsløgner mens han hiver i seg ølflasker og raper høyt. Jean har riktignok et par engasjerende øyeblikk i samspill med Lars Melsæter Rydjord som Molvik. Jeg tenker spesielt på en scene som heller mot absurd teater da de begge ler seg skakke av Rellings karakterisering av Molvik som «demonisk». Doktor Relling tror ikke på sin egen livsløgnresept, og hans replikker lyder like hule som Gregers og Hjalmars.

Hvor ble det av skurken?

Akkurat som i Ibsens stykke, er alle disse menneskene like skadde som villanden, det vises særlig gjennom mimikken. Her rykker folk på fingrene, føtter beveger seg nervøst og til og med Gina skjærer underlige grimaser så fort hun blir alene en stund og får rullet seg en røyk. Denne mangelen på kroppskontroll er det nærmeste vi kommer inn på disse menneskene, og også den hører mer hjemme i en enkel komedie enn i en tragedie. Men skulle det være komedie, hadde det kanskje passet seg med en skurk. I 140 år han man diskutert om det er Gregers eller Relling som er skurken, men her er Gregers en stakkar og slett ingen idealist, og Relling er ingen pragmatiker og mest opptatt av seg selv. Heller ikke Kai Remlovs Werle kvalifiserer til skurk, til tross for at han sannsynligvis kan gis skylda for mye av det som foregår. Også han er skadd på sitt vis; i et virkningsfullt øyeblikk setter Remlov plutselig i å hyle ukontrollert når han tar avskjed med sønnen, men det er også det hele, lenger inn kommer vi ikke. Og når den politiske siden av stykket (altså både klasse- og kjønnsdiskrimineringen) er nedtonet, kan vi ikke akkurat skylde på samfunnet heller.

Barnet

Mens de fleste av skuespillerne beveger seg i en farse, lever både gamle Ekdal (Vidar Sandem) og Hedvig (Kristine Hartgen) midt i en tragedie, og begge spiller sårt og overbevisende. Hartgen klarer fint de bråe overgangene fra desperasjon til barnlig lykke, og i den komiske tonen som ellers regjerer på scenen er det beundringsverdig at hun i det hele tatt får det til. Hos Ibsen viker komedien sakte til side for tragedien som bygger seg opp, men her lever tragedie og komedie side om side fra begynnelse til slutt. Til tider virker det som om skuespillerne deltar i forskjellige forestillinger, særlig mot slutten, når en helt desperat unge prøver å klamre seg til en forurettet, selvmedlidende og definitivt komisk far. Det er nok dette Victoria Meirik har villet trekke fram. Gamle Ekdal er like mye et barn som Hedvig er det, og det er jo barnas sårbarhet blant selvsentrerte voksne som er poenget her. Likevel er det symptomatisk at folk fortsetter å le av Gregers og Hjalmar også etter at Hedvig har gått inn på loftet med pistolen. Og når skuddet endelig kommer, er det mest forvirring som rår både i salen og på scenen. Likevel pines vi gjennom teksten helt fram til Gregers siste replikk (altså hans ønske om å være den trettende mann til bords). Også her er oppsetningen tro mot originalteksten, og de voksnenes teoretiske digresjoner lyder like hule fra begynnelse til slutt. Men dissonansen mellom komedie og tragedie er ekstrem, det gjør det vanskelig å engasjere seg i forestillingen, og jeg ser ikke vitsen med å dra stykket fram til 1970-tallet.

(Publisert 30.08.2023)

Powered by Labrador CMS