Høyaktuell folkefiende

I mottakelsen av En folkefiende blir det ofte diskutert om doktor Stockmann er en helt eller en skurk. Jeg heller mot James Joyces oppfatning, da han

En folkefiende

av Henrik Ibsen
Bearbeidelse og regi: Therese Willstedt

Scenografi og kostymedesign: Agnes Östergren
Musikk og musikalsk lyddesign: Martin Ullitsdahl
Lysdesign: Clement Irbil
Lyddesign: Erling Berby
Dramaturg: Ilene Sørbøe

Hovedscenen, Oslo Nye Teater, premiere 8. juni 2023

som purung Ibsen-entusiast skrev at det nettopp er tvetydigheten hos Stockmann, det at han er sammensatt og selvmotsigende, og derfor dypt menneskelig, som gir stykket styrke. Therese Willstedt heller mot en helteversjon av Stockmann, men her har det mye å si at Stockmann er en umedgjørlig og til tider usympatisk karrierekvinne som vekker all den mistroen slike kvinner vanligvis gjør.

Doktor Katrine Stockmann

I Willstedts bearbeidelse står Stockmann sentralt, til dels på bekostning av resten av karakterene, som blir noe utvannet. At hun er en ammende mor, spisser konflikten mellom samfunnsengasjement og privat omsorg. Det er en sann fryd å se hvordan hun håndterer alle hersketeknikkene som hun blir utsatt for.

Også gamle Kiil (Trine Wenberg Svensen) er blitt kvinne. Hun er moren til både Stockmann og broren Peter (Eivin Nilsen Salthe), som er borgermester i byen. Forholdet og samtalene mellom Stockmann og den dominerende moren er spesielt vellykkede.

Kollektiv prestasjon

Skuespillerne forsvarer rollene så langt det er mulig, og Ingvild Holthe Bygdnes er flott i rollen som Stockmann. Hun er virkelig smidig der hun manøvrer seg gjennom karakterens vide følelsesspekter, og holder stand i Stockmanns berømmelige raseriutbrudd. Dette er kanskje første gang jeg er helt med på Stockmanns rasende tale. Den minimalistiske scenografien til Agnes Östergren er høyst funksjonell, og kostymene plasserer personene innenfor samtidige referanserammer: Den kvinnelige, radikale journalisten Billing (Gine Cornelia Pedersen) har store runde briller, flate sko, ukledelige bukser og ganske stygge jakker. Den kvinnelige Aslaksen (Gine Cornelia Pedersen), bruker høye hæler, miniskjørt og jakker i amerikansk stil, som matcher det uavlatelige TV-smilet hennes. Sånn fortsetter det. Alle er kledd i beige-brune farger, bare Stockmann skiller seg ut. Hun åpner stykket i knallrosa dress, og går over til burgunder etter hvert som alvoret slår inn.

Jeg faller pladask for Martin Ullitsdahls musikk. Den trer inn i begynnelsen og i slutten av hver akt og holder styr på det lange stykkets gjennomtenkte struktur. Men den setter også den riktige følelsesmessige tonen. Det er den intense, rytmiske og litt afrikanske musikken som tar oss imot etter pausen, som gjør at jeg får øye på skuespillerne som beveger seg blant publikum. Spenningen karakterene føler er til å ta på. Vi har kommet til fjerde akt, folkemøtet. Noe avgjørende står på spill. Når det er over, og den demokratiske debatten har vist seg som en fiasko, går tonene går over i metal.

Løgnens triumf

Jullian Assange er snart ødelagt der han sitter og råtner i fengsel, Edward Snowden er vel fortsatt stuck i Russland, og Chelsea Manning hadde nok sittet inne fortsatt hvis ikke Obama hadde bestemt seg for å slippe henne ut før han gikk av. Meldingen er entydig: Det er farlig å avsløre myndighetene. Og samtidens krig mot sannheten blir ført like mye på det symbolske planet som i rettsvesenet. Er det noe poststrukturalismen kommer til å bli stilt til ansvar for i fremtiden, er det dens angrep på sannhetsbegrepet. En ting er med full rett å avdekke at det som samfunnet godtar som «sant» som oftest faller sammen med det som gagner makten, og vanligvis hvite, rike menn. Noe helt annet er å konkludere at sannheten derfor er noe subjektivt, at det bare finnes en «min og din sannhet», som det sies i stykket. For det er bare vrøvl. Enten er vann giftig eller så er det det ikke. Det Foucaults tenkning rundt makt egentlig har bevist, er at det vi godtar som sannheter som oftest er blanke løgner.

Jeg skal ikke spoile fjerde akt, den skal oppleves. Men så pass kan jeg si at iscenesettelsen av folkemøtet følger den lange tradisjonen med å rive ned den fjerde veggen. Men der Thomas Ostermeier (Ein Volksfeind, 2012, red. anm.) valgte å la publikum oppleve og delta i en åpen debatt, lar Willstedt oss oppleve manipulasjon. Det uhyggelige ved en En folkefiende er at den som står for sannhet og rettferdighet, den som kjemper for at det eneste riktige skal bli gjort, taper i den demokratiske debatten, mens de som ljuger, manipulerer og er drevet av egeninteresser, triumferer.

«Alle fandens sendebud»

Også En folkefiendes sjanger blir diskutert. Er det en tragedie eller et lystspill? Willstedt tar komedien langt ut i de tre første aktene, og publikum ler godt. Men hun går bestemt over til tragedie fra og med fjerde akt. Det er mulig at den enkle humoren som preger forestillingen før pause, svekker effekten av den kommende tragedien: At Peter Stockmann til å begynne med bare er latterlig, gjør det lite troverdig at han tar full kontroll i tredje akt, da han besøker Folkebladets redaksjon og klarer å få alle til å skifte side. Og at Hovstad (Marius Lien) til de grader er karikert som trakasserende venstreintellektuell gjør ham ubrukelig i fjerde akt, der en sterkere representant for den skruppelløse pressen kunne vært mer interessant. Men samtidig er karakterene fullt gjenkjennelige fra den verden vi lever i. Ibsen går motsatt vei, han skrur humoren opp mot slutten, og i femte akt går stykket over i ren farse: Stockmann veiver med paraplyen iført «slåbrok, tøfler og kalot» for å kaste ut «alle fandens sendebud».

Stockmann og Nora

Egentlig er det mye optimisme i Ibsens slutt. Til tross for at Stockmann går rundt og hoverer om hvor sterk han er fordi han står alene, har han to sterke kvinner i ryggen, pluss en kaptein-venn med masse penger (i dagens versjon har Horster falt bort). Fru Stockmann er klok og spydig, og mye modigere enn mannen sin, for hun ser faktisk konsekvensene av det hun gjør. Og det er Petra som er den egentlige helten, alle Stockmanns gode ideer stammer fra henne. Hvis det blir noe av den skolen de skal åpne, blir det nok Petra som får den til å fungere. Opplysning gjennom skolevesenet var jo nesten det eneste Ibsen hadde noen tro på.

Willstedts versjon går sine egne veier, for her er det ingen samlet familie som står i stormen. Idet den siste scenen utspiller seg, får jeg plutselig følelsen av at vi har hoppet over til Et dukkehjem. Familien blir oppløst. I likhet med Nora, mener Stockmann at hun skal være menneske fremfor mor. Og det slår meg at vi i vår tid kanskje begynner å bli modne for en Nora som ikke trenger å innynde seg hos andre. Men om vi skulle gått over til Et dukkehjem, ville det vært spennende med en ektemann som ga litt mer motstand, i stedet for en overfladisk, feig og snill psykolog-mann (Modou Bah).

Willstedts slutt er mørkere en Ibsens. Happy ending har jo ikke vært i vinden siden modernismens inntreden. Men selv om Stockmann blir sveket av alle, gir hun ikke opp kampen. Likevel er hun alene, og budskapet hennes er individualistisk: «Vi kan ikke alle vente på at andre skal ta kampen for oss», sier hun. Det ligger vel i tiden. Det er ikke lenger så lett å tro på at skolevesenet kan gjøre mennesker av oss. Til og med i Finland, der vi trodde at skolene fungerte så bra, er høyreekstremistene på vei opp. Alt i alt er dette en tankevekkende og høyst aktuell versjon av En folkefiende. Den er så full av samtidige referanser at jeg til tider blir overveldet, alt fra barnevernet til syklende politikere er med. Jeg er faktisk litt rystet når jeg forlater teatret.

(Publisert 10.06.2023)