Homo Ludens

«Lek er fryktelig fint, vi leker for lite», skriver filosof Arne Næss. Sitatet kunne vært utgangspunktet for den Oslo-baserte koreografen Eivind Seljeseths forestilling Any Moment på Dansens Hus. Med utdanning innen dans og koreografi fra KhiO og Høyskolen for Dansekunst, har Seljeseth vært tett på Oslos dansemiljø gjennom hele karrieren – blant annet som danser for Ingri Fiksdal og Heine Avdal & Yukiko Shinozaki, og i samarbeid med Ingeleiv Berstad og Kristin Helgebostad. Hans siste forestilling, Exploded View, hadde premiere på Dansens Hus i desember 2023.

Det hele begynner med en utøver iført blått og luftig hverdagstøy, og med en småfrekk ansiktsmimikk. Han transporterer seg over gulvet med dype knebøy. Idet han tar armene fatt, beveger de seg i vrengte vinkler. En etter en fyller også de andre utøverne scenerommet, mens de spreller og lurer seg over hovedscenen. De forholder seg til rommet og hverandre både horisontalt, vertikalt, diagonalt og alt imellom, mens de kommuniserer med den samme nysgjerrigheten som førstemann. Bevegelser prøves ut: det vrenges og vris på armer og ben, hoder og ryggrader. Samtidig gis det også plass til gjenkjennelige leker: gjemsel, katt-og-mus og stafettløp. Det skapes en atmosfære der lekenheten både er målet i seg selv og utgangspunktet for å danne relasjoner med de andre. Utøverne bygger skulpturer, men selv om de ikke nødvendigvis får til å bygge Monolitt, later heller ikke dette å være formålet – tilliten og nærheten som skinner gjennom er viktigere. På swahili er ordet for dans og lek det samme, cheza, og denne sammensmeltningen får Seljeseth og danserne godt til på sitt særegne vis. 

Med prosess som mål

Bevegelsene og utøverne spriker i mange retninger. For meg ser det ut som flere av dem simulerer forskjellige idretter og treningsformer, der de strekker armene høyt og frem med sats, stikker hverandre i løse luften og bøyer seg dypt som i satsen til et fiktivt diskos-kast. Andre vender hodet mot bakken i nedadgående hunder eller balanserer beina i lufta ved hjelp av kjernemusklene sine. Likevel bindes det hele sammen av et felles stemningsleie.

Med fire store steiner som scenografiske elementer, utøvere kledd i lette sportsantrekk og lunt gitarspill sigende ut av høyttalerne, gir forestillingen en fornemmelse av at man har støtt på Eivind og vennene hans på en strand i skjærgården. Det er en sommerlig letthet over det hele, noe som får tiden til å forskyves på samme måte som på en sommernatt rundt sommersolverv.

 Også visningshelgens utforming virker preget av Seljeseths åpne og lekne holdning, da den er fylt med programposter der publikum inviteres til å møte og prøve hans praksis. Det hele har et lavterskelpreg ved seg: for eksempel krever deltakelse på workshopen hans verken forkunnskaper eller treningstøy, kun et nysgjerrig sinn. 

Homo ludens

Begrepet Homo ludens er av kulturhistoriker Johan Huizinga forklart av den menneskelige trangen til å leke, altså å bedrive frivillig aktivitet uten et annet uttalt mål enn aktiviteten i seg selv. Det er som kjent enighet innen barne- og ungdomspsykologien om at lek er avgjørende for barns utvikling. Når jeg ser utøverne i Any Moment, blir det også tydelig for meg hva man som voksen mister når lekenheten vår avtar. Jeg blir sittende og lete etter de spontane øyeblikkene som oppstår når utøverne, med hvert sitt bevegelsesmønster, treffer samme melodi eller tone i musikken. Spontaniteten gir koreografien liv og puls. Samtidig blir det tydelig at utøverne må samarbeide for å få dette til – leken krever at de må vise hverandre gjensidig tillit og stole på hverandre.

Med ett forsvinner danserne bak scenen. Vi blir sittende og stirre inn i en senket rad med lyskastere som farger rommet i gultoner. Det venstre sceneteppet dras over en av stenene. Denne pausen føles altfor lang og savnet etter utøverne vokser. Mens jeg sitter der i det blendende lyset, føler jeg på en viss meningsløshet, og illusjonen som forestillingen har bygget opp under, forsvinner for meg.

 Vinteren kommer

Verket forløses ikke i en fiktiv idyll, men med en slags urovekkende oppfølger. Den lune musikken erstattes av en skarp lyd i bevegelse. Lyden er som et sansebedrag, for den får meg til å fornemme kulde, som om en av dørene ut til gaten ble åpnet. Dette inntrykket blir forsterket av utøvernes bevegelsesmateriale – de skjelver og dirrer der de står, sitter og ligger i en sammenlagt ball under gardinopphenget. Er sommeroptimismen i ferd med å gå over i en sesongdepresjon? Det er nærliggende å lese denne avslutningen som en eksistensiell kommentar om et ustabilt verdensbilde. Økonomisk krise, væpnede konflikter, økende ulikhet og klimaødeleggelser. Kanskje kjenner jeg særlig på dette fordi den vises rett før Stortings- og sametingsvalget, etter det som kan beskrives som en skjebnesvanger valgkamp. Any Moment blir derfor stående for meg som både en feiring av fellesskap og et vitnesbyrd om den eksistensielle uroen over den uforutsigbare fremtiden som venter oss.