Hjemkomsten

Allerede før det hele starter dannes et alvorlig bakteppe til stykket vi skal se. Datteren min, Lucia på seks år, og jeg sitter på en benk

mio min mio

Av Astrid Lindgren

Dramatisering og regi: Hilde Brinchmann

Scenograf: Paul Garbers

Kostymedesign og maske: Helena Andersson

Lysdesign: Jonas P A Fuglseth

Komponist og lyddesigner: Eirik Myhr

Kampkoreograf: Kristoffer Jørgensen

Teatret Vårt i samarbeide med Nordland Teater. Produsert for turné av Riksteatret.

Nypremiere Oslo/Nydalen 3. mars 2022

Turnépremiere: Tynset 9. mars 2022

foajeen og spiser sjokolade og når hun reiser seg og følger etter noen barn bort til den ene veggen mellom baren og garderoben, oppdager jeg det ukrainske flagget som vaier digitalt på veggen via en prosjektor. Barna følger bevegelsene til det gule og blå flagget med armene. De siste dagene før vi skal se stykket har vi lest Mio min Mio på senga og hun har bedt om mer hver gang jeg har forsøkt å slukke lyset. Jeg ser på armene hennes inne i det ukrainske flagget og jeg tenker at romanen til Astrid Lindgren, som kom ut første gang i Sverige i 1954, er en sterk bok om ensomhet, utenforskap, om viktigheten av vennskap og relasjonen mellom foreldre og barn. Men at det også er en roman om å bekjempe det onde, i oss selv og i verden, en roman som viser hvor vanskelig, men viktig det er å være modig. Derfor kan kanskje en oppsetning være en inngang til å snakke med barna om det som skjer i Europa nå.

Flerbruksrom

Etter en litt omstendelig intro hvor vi i publikum blir loset inn i scenerommet av to skuespillere via et mellomrom der sko og bagger blir liggende, blir vi bedt om å sette oss på scenegulvet med ryggen til scenografien. En gutt blant oss reiser seg og setter seg i amfiet. Så kommer en av de fineste barnebokåpningene jeg vet om ut av munnen på ham: «Var det noen av dere som hørte radio 15. oktober i fjor? Var det noen av dere som hørte at de etterlyste en gutt som var blitt borte?» Han ser spørrende på oss. Ut av en luke i amfiet dukker hodet til en nyhetsoppleser fram: «Stockholmspolitiet etterlyser ni år gamle Bo Wilhelm Olsson», sier han og ut av en annen luke dukker slemme tante Edla opp, og ut av en tredje luke dukker sinte onkel Sixten opp. Paret hentet med seg Bo fra et barnehjem og fra de to tyter det bare ukvemsord. Dette grepet er både morsomt og får oss til å forstå Bo sitt ønske om å komme bort fra Upplandsgaten 13. Så dukker en ølflaske opp med en ånd i. Ånden i flasken kommer ut av flasken i form av en røyksky og tar med seg Bo til Landet i det Fjerne, og mens han «flyr» blir vi i publikum inviterte til å ta plass i podiet. Fra da blir scenen vi har sittet på til Landet i det fjerne og Bo går ned dit og treffer faren sin som er konge der, og får vite at han egentlig heter Mio og er en prins. De to andre skuespillerne, Maja Evenshaug Christiansen og Martin Karelius Østensen som loste oss inn i salen, trer troverdig inn og ut av rollegalleriet som flankerer Bo Wilhelm Olsson/ Mio. Ved hjelp av enkle små kostymeskift som en hatt og en ny sveis er de vipps en annen. Arjan Nilsen turnerer rollen som Mio superb og veksler mellom å være stykkets forteller og å spille ut scenene. Snart oppdager han at han har en svært vanskelig oppgave foran seg som alle der vet om, unntatt ham.

Renskåren tekst

Da jeg leste boken igjen før forestillingen, tenkte jeg at det var unødvendig mange gjentakelser i Mio min Mio i forhold til i Brødrene Løvehjerte og andre bøker av Lindgren. Dette gjør romanen litt overtydelig. For eksempel nevnes det at trær eller fugler dør nesten hver gang navnet til ridder Kato blir nevnt. Alt dette er skrellet ned til det nødvendigste i Brinchmanns dramatisering og er med på å skape en effektiv og stram forestilling, med en klar rød tråd som barna følger spent fra start til slutt. Det er spenning. Det er action. Det er humor. Det er rørende menneskemøter. Det er utfordringer på liv og død. Jeg så ikke ett barn som gjespet eller kjedet seg. To jenter ved siden av oss snakket litt sammen, men de snakket om stykket, om hva som skulle skje videre. Min egen unge vekslet mellom å sitte på fanget mitt og holde seg fast i meg, og å sitte ved siden av meg og fortape seg i den farefulle ferden til Mio og Jum-Jum når de drar for å kjempe mot ridder Kato som har røvet vekk så mange barn fra Landet i det Fjerne og forhekset dem til sorte fugler. Selv ble jeg rørt, jeg fikk flere ganger gåsehud, jeg ble grepet, og jeg ble vilt imponert over alle leddene i denne tilsynelatende enkle produksjonen som snakker så fint sammen og får stykket til å oppleves helstøpt med et dypt alvor og en sjeldent god timing, og samtidig lekent og energisk.

Stoff og papir

Den smarte scenografien i hvitt og svart papp med tekstbrokker fra romanen brettes og åpnes som en bok og representerer enten det gode via det hvite i Landet i det Fjerne, eller det onde via det sorte området rundt ridder Kato sin borg. De vakre kostymene er laget av både stoff og papir, og knytter oss til det litterære opphavet og det eventyrlige på en ubesværet måte. Også de i hvitt eller sort.

Små detaljer

I alle ledd, fra lys og lyd, til scenografi, kostyme og regi vises hvor lite som skal til for at vi begynner å forestille oss resten selv. Når hesten til Mio, Miramis, entrer scenen er det ingen tvil om at det nydelig brettede papphestehodet som kommer inn fra siden via en stang er en hest som kan ri Mio og vennen Jum-Jum «over grønne bakker og enger så fort som en vind» og når vi hører lyden av ridder Kato sine vakter, er de der. Det lille røde laserlyset i borgen til ridder Kato er selvsagt hans skumle øye.

Eventyr

En varm, men stilisert tilnærming vises både i scenografien, i papirkostymene, i papirhesten, og i spillet til skuespillerne. Den tydelige diksjonen til skuespillerne skaper en liten avstand til virkeligheten, som gjorde at jeg enda mer følte at vi var del av et eventyr. Musikken derimot opplevdes et par steder litt for insisterende.

Publikumsmedvirkning

Mot slutten blir vi i publikum medvirkende på en overaskende enkel og rørende måte. Ridder Kato er død og Mio og vennen Jum-Jum lurer på hvor de sorte fuglene som har hjulpet dem har blitt av. De ser seg rundt, og de oppdager barna som ridder Kato røvet og forhekset til fugler. De er blant oss, i publikum. Så spør de fra scenen: «Er det noen flere barn som er forhekset her?» Lucia rekker straks armen i været sammen med flere andre barn i salen. Barna går ned på scenen og sammen med skuespillerne er de med på å følge Mio og Jum-Jum hjem. Der møter alle de røvede barna foreldrene sine igjen. Og det skjer ved at vi foreldre i publikum går ned og møter barna våre på scenen. Sirkelen er sluttet. Vi er tilbake der vi startet. Til slutt er det kongens tur til å ta i mot sønnen sin, og stykket settes i relieff. Denne siste hjemkomsten får en utvidet betydning. For vi vet nå at da Mio ble tatt i mot av faren sin første gangen så visste faren det vi nå har fått se. Han visste at Mio måtte dra igjen for å kjempe mot ridder Kato. Men han visste ikke hvordan det skulle gå. Om han skulle klare det og komme tilbake.

Magi

Da vi tok t-banen og trikken hjem spurte jeg Lucia hva hun syntes. Jeg likte hesten, sa hun. Jeg likte papirklærne. Jeg likte det blå håret til Mio, og jeg likte at han drepte han mannen, ridder Kato. Jeg likte når alle barna gikk opp på scenen og jeg likte jenta, Jum-Jum. Jeg likte hvordan lysene var. De skiftet farge og sånn. Det var skummelt når det kom torden, bambarabambarabambara, og når lyset skrudde seg av. Og jeg likte at brønnen hvisket, sa hun. Like bak oss på trikken satt noen unge menn med ølbokser i hendene som ble invitert med på fest til Gateavisa av en litt eldre kvinne. En mann kjeftet på henne for å snakke høyt på trikken, men de unge mennene var hyggelige og det ble en morsom tone på trikken. Jeg tok meg i å bli glad av åpenheten deres. Jeg tenkte på ølboksene deres og på ølflasken med ånden i fra Mio min Mio og at i Astrid Lindgrens univers kobles det kjente og det vanlige med det uvanlige og det fremmede og eventyrlige. En ånd i en ølflaske. Og alltid blir motet og etikken til helten testet, og når helten tør å gi seg hen til oppgaven er det som om livet selv hjelper til. Magien ligger på lur side om side med fienden. Derfor var det nesten så jeg måtte le da jeg rett før vi kom hjem så et stjerneskudd på himmelen, og det midt i byen. Jeg sa, se Lucia, se, men det sluknet før hun så det, og hun lurte på hva jeg hadde ønsket meg, om jeg hadde ønsket meg noe. Og jeg sa ja. Kan du si det til noen, spurte hun og jeg sa nei, egentlig ikke, men at jeg kunne hviske det til henne, siden hun var barnet mitt, så jeg gjorde det, veldig lavt. Med Mio min Mio og invasjonen av Ukraina i tankene var det ikke vanskelig å vite hva ønsket var.

(Publisert 10.03.2022)