Historiens sus

Det er lett å bli smittet av koreograf og forfatter Janne-Camilla Lysters intense interesse for bøkene Chironomia (1806) av Gilbert Austin, og A Manual of

Library of Gestures

Koreograf: Janne-Camilla Lyster

Musikk: Bjørnar Habbestad, Jennifer Torrence

Tekst: Janne-Camilla Lyster, med sitater fra artikkelen «Talk to the Hand» av Brian Dillon

Kostymedogme: Ida Falck Øien

Ytre øye: Eva-Cecilie Richardsen

Lysdesign: Martin Myrvold

Lyd: Terje Øverland Wessel

Dansens Hus, 12. april 2024

Gesture (1875) av Albert M. Bacon. For å yte førstnevnte rettferdighet bør hele tittelen gjengis siden den avslører ambisjonsnivået: Chironomia; or a Treatise on Rhetorical Delivery: Comprehending Many Precepts, Both Ancient and Modern, For the Proper Regulation of the Voice, the Countenance, and Gesture.Together With an Investigation of the Elements of Gesture, and a New Method for the Notation Thereof; Illustrated by Many Figures. Forfatterne av disse bøkene tok mål av seg til å systematisere og nedtegne en brukskatalog over gester og positurer som skulle gjøre talere skikket til å opptre i offentligheten. Et slikt prosjekt innebærer en moralsk vurdering av forfatternes respektive offentligheter og et bestemt syn på hva som regnes som retorisk akseptabelt og virkningsfullt.

Bøkene har vært til inspirasjon når Lyster har laget sitt eget bibliotek av gester. Hun knyttet til seg forskjellige dansere underveis i utviklingen av materialet. Til slutt ble en gruppe på tjue dansere involvert. De er av ulik alder og kjønn og bærer med seg forskjellige kunstneriske erfaringer. Så vidt jeg kan se, har flesteparten likevel en forankring innenfor vestlig samtidsdans. Mange av dem, men ikke alle, har utdannet seg ved Kunsthøgskolen i Oslo. Slik det kom frem under kunstnersamtalen etter forestillingen har dansekunstneren Anne-Linn Akselsen vært en nær samarbeidspartner på utøversiden.

Gestene omfatter forskjellige stillinger, retninger og nivåer for armer og hender. De fremstår delikate, runde og med uanstrengt presisjon. Danserne utfører gestene fra en rakrygget grunnposisjon der de mykt og gyngende skifter vekt fra det ene benet til det andre, snur og forflytter seg. Tidvis er denne vektforflytningen, sammen med enkelte retningsskift, knapt merkbar. Det koreografiske arbeidet med gestene har Lyster koblet sammen med en annen av sine interesser, bevegelseskor fra tidlig på 1900-tallet. Tjue dansere som utøver et felles materiale med en felles rytme, enten de gjør det samlet eller med materialet fordelt mellom seg, skaper et mektig inntrykk. I tillegg har Lyster skrevet en poetisk tekst som hun fremfører på scenen.

Forestillingen har en struktur som starter og slutter med bevegelseskor, eller en omfattende gruppekoreografi, som grunnformasjon. Tidlig i forløpet kommer det tegn på at den rolige ordenen som bevegelseskoret etablerer i rommet, kan sprekke opp. Men også de små utskuddene av det som later til å være individuelle valg, er preget av den svale, konsentrerte selvbeherskelsen som gjennomsyrer hele forestillingen. Det gjelder også for den delen av forestillingen der bevegelseskoret på alvor opphører og utøverne utfører, alene og i mindre konstellasjoner, en rekke koreografiske og musikalske handlinger med gjenstander, vegger og hverandre.

Library of Gestures lar seg fint lese i forlengelse av Lysters langvarige og dyptpløyende utforskning av koreografiske og poetiske partitur og notasjon, som også har inkludert samarbeid med eksperimentvillige samtidsmusikere, for eksempel i prosjektene Beauty I-X (2018) og Darkness 1-4 (2020). Til denne forestillingen har hun invitert perkusjonisten Jennifer Torrence og fløytisten Bjørnar Habbestad til et virkningsfullt samarbeid.

Videre ser jeg Library of Gestures i sammenheng med forestillingen In C som ble fremført av Nagelhus Schia Productions og musikkensemblet Lemur, deriblant Habbestad, på Bærum kulturhus i fjor. In C er koreografert av Sasha Waltz med musikk av Terry Riley. Waltz utviklet et system av koreografiske fraser som fulgte de samme strukturerende prinsippene som musikkomposisjonen fra 1964. I likhet med Library of Gestures var In C fremført av et stort ensemble av dansere. Det er ikke ofte vi ser norskproduserte danseforestillinger med så mange utøvere på scenen utenfor Carte Blanche og Nasjonalballetten. Hensikten med å sette disse verkene i sammenheng med hverandre er imidlertid ikke for å sammenligne, men for å løfte frem tilhørighet. Library of Gestures er et nytt verk, men det agerer innenfor en lang tradisjon som beveger seg på tvers av kunstartene dans og musikk.

Orden og regler

Når jeg innledningsvis spør om Library of Gestures har et perspektiv eller anliggende ut over et grundig og kunstnerisk fundert sett av interesser og valg, er det fordi jeg oppfatter at materialet inviterer til det. Jeg tenker særlig på sammenhengen mellom de historiske kildene, utformingen av scenerommet og Lysters fremføring av poetisk tekst.

Hovedscenen på Dansens Hus er åpen og lys med to små øyer av slaginstrumenter. De store vinduene på sideveggene er utildekket slik at publikum kan se livet utenfor teatret og forbipasserende kan se inn i teatersalen. Ikke minst kan publikum se seg selv i rekken av speil som henger på bakerste scenevegg. Speilene danner et grafisk mønster av rette linjer som ligner vinduenes sprosser og plassering i rommet, og skaper et sentralperspektiv. Speilene bidrar også til at endringen i dagslyset ut over kvelden på vakkert vis blir en del av scenerommets lyssetting.

Rommets omfang og dybde blir tydelig for oss når tjue dansere og to musikere inntar scenen. Til å begynne med er deler av bevegelsesmaterialet spredt mellom dansere som står vendt i forskjellige retninger. Dette forsterker inntrykket av rommets dimensjoner.

Dansernes kroppsspråk bærer preg av en slags opphøyd, men avslappet konsentrasjon. Oppmerksomheten vår trekkes vekk fra utøvernes egenart og mot selve komposisjonen og utøvelsen av gester. De visuelle forskjellene mellom danserne er minimert. Kostymene er holdt innenfor den samme fargepaletten med toner av blått, beige, brunt og grått. Selv om plaggene er forskjellige, skaper fargepaletten inntrykk av noe regulert, rasjonelt og utsøkt. Forskjellene temmes mens den gode smaken kultiveres.

Som estetisk valg kler dette den svale, uanstrengte fremføringen av gester og handlinger som danserne behersker så godt. Forestillingen er behagelig og gir rom for konsentrasjon. Det er i det hele tatt fascinerende å observere hvordan en felles form og rytme etableres og forvaltes.

Danserne og musikerne tar i bruk hele rommet. De går inn og ut av dørene på bakveggen og beveger seg langs sidene av rommet og bak amfiet. Ett av de mest virkningsfulle partiene kommer mot slutten av forestillingen. Etter en periode av oppløste handlinger vender danserne bestemt tilbake til bevegelseskoret og de begynner å nynne. En svak rumling av trommer som er plassert utenfor publikummets synsfelt vokser gradvis frem. Lyden inntar etter hvert rommet som en buldrende masse. Endringen fra behersket uorden tilbake til orden, mens rumlingen fortsetter, gjør noe med persepsjonen min. Tempoet virker annerledes. Det er nesten som om sanseapparatet mitt innstilles på nytt.

Puls og pust

Det skapende og utøvende samarbeidet mellom Lyster og musikerne Jennifer Torrence og Bjørnar Habbestad står godt til koreografens interesse for komposisjon og avklarte detaljer i fremføringen. I kunstnersamtalen etter forestillingen kom det frem at musikerne har vært involvert fra start. Det merkes i musikkens rytmiske komposisjon og musikernes bruk av rommet. Perkusjonisten Torrence bruker et omfattende repertoar av slagsverkinstrumenter, inkludert rommets flater og gjenstander, mikrofon og theremin. Hun etablerer forestillingens puls og utbroderer rytmiske kjeder av lyd med forskjellige toner og teksturer. Habbestad, som er fløytist, gjør langt på vei det samme med fløyten.

Habbestads artikulering av pust og den taktile kvaliteten når fingrene treffer instrumentet bringer i tillegg noe litt skarpere inn i et ellers behagelig uttrykk. Torrence er på sin side relativt fristilt i rommet og forflytter seg overalt på og av scenen. Det gir henne en interessant autoritet og individualitet som står i kontrast til det sterke estetiske fellesskapet som eksisterer mellom danserne.

Mykt mylder

Lyster har skrevet en poetisk tekst som hun fremfører på et spesifikt punkt i forestillingen. I den siterer hun artikkelen «Talk to the Hand. Deciphering the Language of Gesture» av Brian Dillon. Artikkelen omhandler historiske forsøk i vestlig kultur på å bevare, systematisere og gi gester betydning. Dillon peker på hvordan disse initiativene, som regel tatt av hvite menn, ofte var knyttet til en frykt for at det offentlige ordskiftet var på ville veier. De var ifølge Dillon også drevet av et ønske om å fange, forstå, nedtegne og bevare bevegelsens øyeblikk som var formet av tiden de levde i.

Lyster fremfører teksten mens hun står blant danserne og inntar den samme gyngende stillingen som dem. Selv om det er kunstnerisk relevant at tekstfremføringen opptrer som enda et element i scenerommets myke mylder, savner jeg muligheten til å dvele mer ved hva teksten inneholder av poetisk og kritisk refleksjon. Jeg mistenker at noe av det jeg leter etter av tegn på et større prosjekt eller perspektiv kanskje finnes der. Sånn sett skulle jeg ønske at den fikk stikke seg bittelitt mer frem enn hva den gjorde.

Først og fremst er jeg nysgjerrig på om samtidsdiagnoser og motivasjoner til å fange og bevare har vært under lupen som en del arbeidsprosessen med Library of Gestures. Forestillingen åpner seg mot verden utenfor teatret og kunsten gjennom det åpne, lyse scenerommet og bruken av speil. Jeg leser dette som en invitasjon til refleksjon over forestillingens prosjekt, men etter mitt skjønn gis ikke denne åpningen større konsekvens i selve forestillingen ut over den estetiske virkningen.

Kilder

Dillon, Brian. 2007. Talk to the Hand. Deciphering the Language of Gesture. Cabinet Magazine (26) summer. https://www.cabinetmagazine.org/issues/26/dillon.php

(Publisert 17.04.2024)