
Herren som vokter
David og Jonatan er en klar, kompleks og velkomponert iscenesettelse av homofil kjærlighet, motstridende lengsler, holdninger og fordommer i møte med kristendommens beskyttende, begrensende og berusende kraft.
Da Det Norske Fosse-kompaniet ble stiftet av Maud Monceyron Jonassen og Andreas Koschinski Kvisgaard i 2019 var ambisjonen å turnere i
distriktene med forestillinger basert på Fosses dramatikk. Fem år, fire forestillinger og et forprosjekt senere er repertoarplanen utvidet til å omfatte nyskrevet dramatikk generelt. David og Jonatan, av Carl Morten Amundsen, er kompaniets første urpremiere. Amundsen er dramatiker, tidligere teatersjef ved Teatret Vårt og har lang fartstid som dramaturg ved flere store scener, blant annet som sjefsdramaturg ved Det Norske Teatret.
Teksten hans, David og Jonatan, er et nåtidsdrama tett vevet sammen med partier fra Det gamle testamentet. Det handler om kjæresteparet David og Jonatan som begge er vokst opp i sterkt religiøse bedehusmiljø der homofili blir ansett som en synd. Første gang de møttes var på konverteringsleir i ungdommen. Faren til Jonatan, Paul, har en høy posisjon i Forsamlingen og er nærmest besatt av Bibelens beretning om Israels første konge, Saul, som han identifiserer seg med. Sauls sønn Jonatan (som han har oppkalt sønnen sin etter) utviklet i bibelfortellingen et nært vennskap med gjetergutten David som skulle etterfølge Saul som konge. Når nåtidens Jonatan kommer hjem med sin blendende sjarmerende nye venn, bikker det over for Paul. Han utvikler et ambivalent elsk-hat forhold til David og ser ham som sin nemesis og skjebnebestemte etterfølger.
Sammenvevningen av de to historiene kan unektelig fremstå litt søkt slik det gjenfortelles her. Amundsens kunststykke er imidlertid å få denne mildt sagt konstruerte dobbeltintrigen til å gå opp i et meningsfylt, forklarende og gripende hele der det mangefasetterte i komposisjonen har sin funksjon i å belyse ulike sider av tematikken som behandles. Slik får han frem kompleksiteten i stoffet, og kan samle trådene i en slutt som både overrasker og gir mening.
Sakralt scenerom

Forestillingen ble spilt i Kulturkirken Jakob, og aldri har jeg opplevd dette kirkerommet mer sakralt. Ribbet for masse unødvendig rigg, som vanligvis preger dette kulturlokalet, fremstår kirken som kirke. Motstående stolrader er satt opp til publikum langs midtgangen, der David (Knut Anders Sørum) sitter og spiller prøvende ved et flygel, som om han øver eller kanskje forsøker å roe seg ned. Melodien er mild, trøstende. En enkelt lyskaster i hver ende av midtgangen kaster lys over scenen. Så blir vi var en svak buldring, en fjern, dirrende lyd, vanskelig å plassere. Droner? Et helikopter? Basslyder fra en klubb eller et øvingslokale? Det jeg først tror er støy utenfra, viser seg å komme fra to massive høyttalere fremme ved alteret. Den henger en stund i luften som en underliggende forstyrrelse jeg på dette tidspunktet ikke helt kan avgjøre om er tilsiktet eller ikke.
Rå lidenskap
Sørum har bakgrunn som musiker, komponist og sanger, ikke skuespiller. Han har gitt ut flere album og har vunnet både Stjernekamp (2016) og den norske finalen i Melodi Grand Prix (2004). Sammen med Knut Bjørnar Asphol har han komponert musikk til forestillingen, med tekster blant annet fra Salmenes bok og Høysangen. Sørum har en kraftfull stemme som i musikknumrene gjerne begynner forsiktig for gradvis å øke i styrke og intensitet samtidig som bass og annet akkompagnement blir lagt til. Den underliggende dirringen fra tidligere fremstår nå som undertrykket energi som endelig får bryte løs i forbigående, mektige musikalske eksplosjoner. De levendegjør råheten og lidenskapen som er i spill på flere nivåer i fortellingen, og som de ulike kreftene i historien på forskjellig vis gjør sitt beste for å holde nede.
Personlig prosjekt
Jonatan spilles av Andreas Koschinski Kvisgaard, skuespiller ved Det Norske Teatret og kjæreste med Sørum privat. I et intervju med Vårt Land 23. januar i år forteller Sørum at han som kristen homofil har mye erfaring med selvpåført homoterapi, og i årevis ba til Gud om å få slippe å være homo. Da Kvisgaard i 2017 skulle gjøre sin bachelorforestilling i skuespill ved Høyskolen Kristiania fikk han hjelp av Carl Morten Amundsen til å skrive manuset Ingen er homo i 2. divisjon. Dette er altså folk som kjenner både hverandre og tematikken i forestillingen på et personlig plan. At en av de to bærende rollene i denne monolog- og dialogbaserte forestillingen spilles av en ikke-skuespiller er enda et moment som kunne gitt prosjektet en slagside av manglende avstand og profesjonalitet. Men dette er godt balansert i Maud Monceyron Jonassens regi. Manus er tilpasset slik at Sørum får spille på egen dialekt, bortsett fra der han etterligner svigerfaren Paul. Her er den opprinnelige sunnmøredialekten erstattet av en langt enklere romsdalsdialekt. Både monologer og dialoger flyter lett og naturlig, noe som ikke minst må tilskrives Amundsens kyndige tekstarbeid. Med ett unntak, nemlig når David forklarer hvordan han har skaffet seg tilgang til kirka nattestid. Forklaringen skurrer, ikke fordi den ikke kunne vært sann (skjønt hvem kjøper seg tilgang til en kirke?), men fordi den bærer preg av å være en fortellerteknisk manøver som skal sannsynliggjøre situasjonen. Det fremstår helt unødvendig, i denne sammenhengen.
Det bryter også litt med naturligheten i spillet når Sørum liksom-spiller feil på flygelet, som for å understreke at han øver. En fyr som i perioder av livet har reist rundt og spilt for menighetene må vel forventes å være en ganske rutinert musiker?
Guddommelig lys
Ettersom handlingen allerede foregår i et kirkerom er det ikke behov for ytterligere scenografi. Desto større rolle spiller Kyrre Heldal Karlsens lysdesign, som i samspill med lyduniverset skaper, avgrenser og åpner nye rom i rommet i tråd med tekstens dynamiske handlingsrom. Når alteret og altertavlen mot slutten bades i lys mens lyd og handling når et forløsende crescendo er det både voldsomt, mektig og vakkert. En åpen avslutning bærer bud om forsoning og ro, med eller uten Herren som vokter.
(Publisert 04.03.2024)