
helt til toppen kom han, og jeg hører harper i luften
(Trondheim): En forestilling ribbet for dekor og store fakter. Det kler Ibsen usedvanlig godt å være naken.
Gamle scene er tømt for dekor. Det svarte, skrå scenegulvet forsvinner mot et bakteppe av svakt belyst røyk, som
skuespillerne åpenbarer seg fra og skrider langsomt frem mot scenekanten. Spillestillen er som scenen, statisk og dvelende og uten store fakter. Skuespillernes langsomme vei inn til og ut fra det mørke rommet, den sakte talen, den stående posituren, med hendene ned langs siden, alle vendt mot publikum, lar salen fylles med ord som er pinefulle, smertelige, fylt av tragediene skikkelsene bærer med seg fra første stund av. Og inn i dette mørket dukker Hilde Wangel opp, bak oss, fra salen og minner både byggmester og publikum om hvem hun er. – Svar meg Hilde. Hva er det du vil meg? spør Solness. – Jeg vil ha mitt kongerike, sier Hilde.
Hvem er redd for Henrik Ibsen?
Henrik Ibsens status som nasjonalt ikon gjør at stykkene spilles ofte, uten egentlig andre begrunnelser enn at Ibsen tilhører verdensdramatikken, som Sofokles eller Shakespeare. Det kan virke som at teatrene velger seg en Ibsentekst, i en slags forvissning om at den ikoniske statusen er tilstrekkelig for å hanke inn og tilfredstille et publikum. Og samtidig blinde for den dramatiske rikkdommen i Ibsens tekster.
For meg er en styrke ved Ibsens tekster, hans evne til å binde sammen den ytre fortellingen, i det sceniske nærværet, med fortellingene om fraværet. Dette grepet kalles for oftest for et retrospektiv, men det er bare i beste fall delvis riktig: For det grepet dreier seg ikke bare om hva som har skjedd før scenefortellingen begynner – det er like mye tilstedeværelsen av fraværet det handler om. Nærvær og fravær er samtidige fortellinger. Det er fravær av livslykke og håp, av de døde, av mening og sannhet, fraværet av alt det tapte og fraværet av det vidunderlige som kanskje kan bli. Alt som ikke finnes finnes i alt som skjer.
Tragediene i Byggmester Solness
Skikkelsene i Byggmester Solness står midt i et aktivt virkende fravær. Alle har mistet noe og alle har en uforløst, mørk fremtid. Knut, Ragnar, Kaja, står i tilværelser uten fremtidig lykke. Ekteparet Solnes er fremmedgjorte for hverandre, i minnet om to døde spedbarn. Aline har doktor Herdal som fortrolig og sendebud til ektemannen når hun vil melde sin angst til ham. Og byggmesteren er ensom og har lite annet enn sin egen posisjon og makt å ta vare på.
Inntil Hilde Wangel kommer. Hun kommer med en fordring på et løfte og et håp om en annen fremtid, om det umulige. Gud ga Solness all hans suksess gjennom det som ble ødelagt i brann og død. Solness mistet sjelen sin til Gud, som en ufrivillig Faust, og med Hildes hjelp krever han sjelen tilbake, fra toppen av tårnet, i høydeskrekken, i det umulige, det vidunderlige – i fallet.
Å bygge luftslott med grunnmur
Regissør Johannes Holmen Dahl velger å la skuespillerne stå rolig, snakke langsomt, uten fakter og gester, på en scene uten inventar. Det er å ta Ibsens tekst på alvor og løfter dramatikken frem på en måte vi sjelden får se. En minimalistisk tilnærming gir økt handlingsrom og klangbunn for de få elementene som brukes. Hos Dahl er dette først og fremst teksten og scenebildet. Den langsomme og følelsesmessig nøytrale talen åpner opp for publikum ordenes mange og mulige fasetter og meninger. Mørke og fortvilelse, så vel som det komiske.
Dette er kanskje blitt Johannes Holmes Dahls tilnærming til klassisk, tekstbasert dramatikk. Den statiske teatraliteten er vel noe vi heller forbinder med Jon Fosse enn med Henrik Ibsen. Men det kler Ibsen særs godt å bli så avkledd.
Lys i mørket
Nia Damerells sceneografi og Eivind Myrens lys forsterker Dahls regi. Lyset, scenebildet, teksten er gjenstander og handlinger som speiler seg i hverandre. Den lyssatte, mørke tåken henger ned som et bakteppe gjennom det meste av forestillingen. Skuespillerne går ikke bare inn og ut fra scenen, nei, de fremtrer, åpenbarer seg, spøkelsesaktige. Damerell har et par scenografiske kontrapunkt til den nakne scenen: Først en lang hvit papirrull som representerer Ragnars tegninger, som rulles ut nedover langs scenegulvet og lyser opp i de mørke omgivelsene. En stripe av lys i mørket. Senere mange striper, i en serie loddrette lysrør som mot slutten av forestillingen senkes og heves, og gir et sakralt preg. Et bilde av luftslott, om du vil.
Musikken i forestillingen derimot, fungerer ikke for meg. Etter halvtimes tid trodde jeg den skulle være fri for musikk (jeg er ikke så glad i boksmusikalsk tidtrøyte på scenen), men i det tanken fant veien til hodet, kom musikken over høyttalerne. Jeg hadde foretrukket om Dahl hadde stolt på klangene i ordene, fremfor å sette på bakgrunnsmusikk. Musikken gir forestillingen ingenting, som ikke stillheten og tausheten ville gitt mer av.
Likeledes når Solness og Ragnar Brovik brått involverer seg i en fysisk slåsskamp på scenen, gir ikke det mer til bildet av en hjerteløs byggmester enn om hans desperate avvisning av Ragnar og den døende Knut, hadde fått virke i ordene. Mener jeg. Jeg kan godt forstå, at i en minimalistisk tilnærming, med så enkel forestillingsrytme, oppstår et regiønske om kontrapunkt som bidrar til opplevelsesrommet.
Våge å stå med Ibsen
Jeg så forestillingen på premieren og da slet skuespillerne fra tid til annen med å holde rytmen i spillet. Jeg skjønner at det er vanskelig å spille så neddempet, når all tradisjonell estetikk som regel ønsker det motsatte. Forestillingen vil forhåpentligvis sette seg i regien etterhvert.
Johannes Holmen Dahls prosjekt krever mot og vilje og en konsekvent gjennomføringsevne. Han og ensemblet på Trøndelag Teater har langt på vei lykkes med dette. Langt på vei, men ikke hele veien. Så finnes da det attråverdige umulige kun der harpene klinger. Høyt der oppe.
(Publisert 18.09.2018)