Heldigvis har vi rett

I Molde inviterer Teatrets Venner til sin årlige teaterfest. Et 50-årsjubileum er jo noe å være stolt over og festen begynner med urpremiere på Jo mere vi er

Jo mere vi er sammen

Manus: Henriette Vedel og Leiv Arne Kjøllmoen

Regi: Leiv Arne Kjøllmoen

Dramaturg: Henriette Vedel

Scenografi og kostymer: Freya Sif Hestnes

Lysdesign: Jonas P A Fugleseth

Medvirkende: Elias Moussaoui Anseth, Ingrid Myhre Løvik, Johanna Mørck og Olavus Frostad Udbye

Urpremiere på Teatret Vårt, 23. mars, 2022

sammen. Foreningen med sine fem hundre medlemmer har grunn til å være stolt over teatret sitt og har stelt i stand en fest over fem dager med samvær, tilbakeblikk, samtaler og gjestespill.

Et godt gjort stykke

Henriette Vedel og Leiv Arne Kjøllmoen er et kunstnerduo som har jobbet sammen siden 2017 og forestillingen Sånne som oss. Hun som dramaturg og han som regissør, og begge som dramatikere. Med Jo mere vi er sammen har de skrevet et stykke der aktørene beveger seg kjapt og effektivt fra den ene til den neste situasjonen. Skuespillerne spiller både et «vi» som peker på de andre og det vi’et som «de» har. De gjør det sammen eller de deler seg opp i et «vi» og «de». Det er et naivt trekk ved forestillingen, som når barn leker rollespill, der de stanser opp og blir enige om hva som skjer og skal skje videre. Skuespillerne både forteller og gjenforteller det de gjør og snakker sammen fortløpende om hvem de er nå og hva det innebærer for dem.

Blod, jord og drittkasting

Gruppen av fire skuespillere kommer inn som vennlige og smilende, henvender seg direkte til publikum, og på sitt eget spørsmål hvem «vi» er, svare de at vi er alt; natur og konstruksjon, alle detaljer, mistak og glede, dugnad og det gode fellesskapet. De undrer seg når de finner våpen under gulvet, men finner fort ut at de er jegere som elsker naturen. Selv om de under jakten ender med å skyte et menneske, en av «dem». Så gjelder det å skjule udåden og legitimere den for seg selv, samtidig som disse andre blir karakterisert som de som ikke hører til, som utfordrer og ikke handler fellesskapets beste. Og som respons blir to skuespillerne i rollen som «dem», dynket i blod og jord. Jeg finner ikke Blut und Boden særlig egnet til å reflektere over fellesskap og utenforskap; det er ikke vanskelig å være mot nazismen.

Det vanskelige vi

Fellesskap er underlige størrelser. Om det er som menn eller kvinner, romsdalinger, hvite, svarte, samer, skeive, muslimer, unge, gamle, kriminelle, fattige, rike, norske eller utlendinger, sosialister eller konservative. Fellesskapet, enten det er «vi» eller «de», kan redusere individet til tilhørigheten. Når vekten legges på ulike grupper og forskjellene mellom mennesker, oppstår avstanden, får ordene «vi» og «de» en tyngde og et alvor med moralske og politiske konsekvenser. Noen ganger kan et fellesskap være frivillig og andre ganger påtvunget, med varierende krav til individet om lojalitet og lydighet. At «vi» og «de» også er gjensidig definerende, gjør begrepet fellesskap ytterligere komplisert og uoversiktlig.

Vi er mot intoleranse

Teksten er godt skrevet som scenetekst, med god rytme og utvikling, men i sin behandling av tematikken holder den seg på overflaten. Eller på majoritetssiden, for å være mer presis. Referansene til digital drittkasting, syn på flyktninger og krig, og framstillingen av temaene, plasserer oss som publikum på den gode siden. Og de onde tingene «vi» gjør på scenen, er ting vi gode mennesker er mot. Først mot slutten oppstår noe risikabelt, når én av de fire bryter enigheten, og de tre andre fortrenger utbryteren. Da blir fellesskapet sårbart og kommer nærmere det kritiske forholdet mellom et innenfor og et utenfor. Hendelsen kommer for sent og blir for kort til å gjøre stykket mer utfordrende.

En dyktig utført forestilling

Scenografien er både enkel og sammensatt. Innledningsvis ser vi en opphøyd scene av tre, fire plaststoler og et malt bakteppe med fjell- og fjordmotiv. Så viser det seg at scenen består av mange bokser som kan flyttes på, åpnes og veltes. Det dukker opp et foran og bak og under og nedenfor. Med få grep lager skuespillerne nye landskap og scenebilder, og flytter forestillingen framover ettersom fortellingene utvikler og flytter på seg. Og skuespillerne kaster seg ut i scenografien og jobber energisk med de stadig nye landskapene. Iført grønne og beige klær, litt grått i håret og bleke i ansiktet, spiller de fire med stort engasjement og intensitet.

I det aller meste er Jo mere vi er sammen en helhetlig forestilling, fra regi og dramaturgi til scenografi og skuespill. Men teaterteksten mangler det anslaget som i større grad utfordrer publikum og gjør oss urolige.

(Publisert 30.03.2022)