Heksefest

Barokk musikk. Alt er bekledd i gulrødt draperi. Midt på scenen et stilleben; et bord overfylt av mat og drikke. Det er dekket til bakkanal. Under brokadeduken er det noe som sliter for å komme fram,

mine venner

av Monica Isakstuen, dramatisert av Kjersti Haugen

Regissør: Kjersti Haugen

Scenograf og kostymedesigner: Milja Salovaara

Komponist og lyddesigner: Gaute Tønder

Koreograf: Magnus Myhr

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Dramaturg: Morten Kjerstad

Riksteatret, Nydalen i Oslo, 19. februar 2022

stoffet inntar underlige former: pietaer, dyr og monstre. Endelig braser en kvinne ut fra under duken. Hun starter en monolog. Det er førtiårsdagen hennes. Hun har akkurat slått opp med bestevenninnen sin. Hun er rasende. Hun er skremt. Hun er mest redd for hvordan venninnen nå vil snakke om henne. Hennes image står på spill. I løpet av forestillingen vil vi se henne konfrontere sine egne spøkelser. Venner fra fortiden dukker plutselig opp for å feire bursdagen hennes. Noen ganger snakker de i kor, andre ganger etter tur, og de lirer av seg de mest nådeløse taler. De er ubarmhjertige mot hovedpersonen, og samtidig selvutleverende. Festen ender i en slags bakkanal, dette er en heksefest.

En overdådig oppsetning

Kjersti Haugen har dramatisert Monica Isakstuens utrivelige roman Mine venner (2021) med sikker penn. At hun også står for regien gjør at tekst og oppsetning fletter seg fint inn i hverandre. De over tjue gjestene i romanens overraskelsesfest har blitt dyktig omskrevet til en vill liten gjeng på tre. Haugen har klart å gi hver av dem sitt særpreg, godt hjulpet av kostymedesigner Milja Salovaara, som også står for den barokke scenografien. Salovaara har kledd hver av gjestene med en forskjellig farge: burgunder, rosa og svart står i kontrast til de gulrøde, litt fandenivoldske fargene på duken og scenen. Og til de brungrønne fargene til hovedpersonen. De tre gjestene vekker assosiasjoner til hekser i folkeeventyr, eller til bakkantinnene i gamle Hellas. Og Marte Stolp, Evy Kasseth Røsten og Katja Brita Lindeberg spiller bra, om enn i den litt histrioniske tonen som preger hele forestillingen. Om de virkelig er til stede eller bare er hovedpersonens spøkelser forblir uklart. Og det passer fint. Det er logikk og en klar retning i denne oppsetningen. Det er en gjennomgående referanse til barokkens overflod. Tekst, scenografi, kostymer og musikk tegner en opprivende bakkanal, hvor et menneske kjemper for å bygge opp selvbildet sitt igjen etter å ha blitt dumpa av sin beste venn.

Sarkasme og bestevennproblematikken

Isakstuens kritikerroste roman ble beskrevet som rå og nådeløs, men også som underholdende og morsom. Og folk ler en del i salen under premieren i Nydalen. Skuespillerne mestrer den komiske tonen. Særlig Linn Bjørnvik Grøder beveger seg uanstrengt i hovedrollen mellom raserianfall og selvmedlidenhet, mellom å spille psykologisk realisme og overdramatisk farse. Isakstuen er en skarp iakttager, hun er flink til finne de små detaljene som utleverer folk. Hun retter et hardt blikk mot menneskene og viser hva hun mener de virkelig er opptatt av, hva de snakker om, hva de husker og hva de er bitre på. Her ler folk av politikk, cøliaki, klimakrise, barn og familie. Ingenting blir skånet. Spesielt hånet blir vennskap, som her fremstår som en mørk affære full av sjalusi, bitterhet og kamp.

Mens gjestene klager og lurer på hvorfor hun valgte den andre på bekostning av dem, snakker bursdagsbarnet bare om vennen hun har mistet. De to har vært sammen mot verden, de har ofte sittet og kost seg i en sofa med vin og potetgull, med sarkasme og spydigheter, de har kastet dritt på omverdenen. Samtidig virker det som om hovedpersonen har gitt litt mer i vennskapet, har tilpasset seg litt mer. Og dette er ett av hovedmotivene i stykket, at man i vennskap fører et regnskap som skal gå opp. Mens oppgjøret med eksbestevennen går opp i hovedpersonenes favør, mener vennene fra fortiden at hun står i gjeld til dem. Hvem ringte sist, hvor mange meldinger ble sendt, hvem tok ansvar når, hvem delte mest. Alt blir nøye telt, målt og veiet, til syvende og sist blir det satt en pris på alt, og den prisen skal betales. Alle de tre vennene har på et tidspunkt vært bursdagsbarnets bestevenn, men man kan jo bare ha enbestevenn. I dette stykket virker dette ensbetydende med at man bare kan ha envenn. Her har venner enerett på hverandre og eiendommen kan ikke deles, ikke snakk om kollektivisering.

Forbruksbakkanal

Hovedpersonen finner etter hvert et svar på hvorfor hun valgte bestevennen på bekostning av de andre: «Hun fikk meg til å føle meg ny», sier hun. Nytt vennskap, nye muligheter, kvitte seg med det gamle. Jeg føler at alt blir fortært i denne oppsetningen: de hiver i seg mat, drikke, sex og vennskap. Alt blir spist, slukt, sugd på, og etter hvert kastet opp, i en vond bulimisk sirkel, eller i helt vanlig forbrukssirkel. Mot slutten av forestillingen gir bursdagsbarnet etter for kravene til gjestene sine, hun har en gjeld hun skal betale: «Værsågod, gjør hva dere vil med meg», sier hun, og inntar den korsfestede positur, i nok et glimt mot barokken. De tre heksene, eller bakkantinnene, kaster seg over henne i en vill orgie. Når de er ferdige, lurer en på hvem som skal ta oppvasken. Og i en slags gjentakelse av åpningsscenen, rømmer hovedpersonen fra det hele under bordet. Men denne gangen kommer hun sterkere ut igjen fra under brokadeduken. Hun har funnet fram til en slags løsning. «Nå må dere gå», sier hun til gjestene sine, «Denne festen er ikke noe hyggelig», «Jeg vil ikke være venn med dere». Og når hun endelig er kvitt spøkelsene sine, går hun nok en gang gjennom bruddet med bestevennen, men nå er tonen roligere, mindre bitter. Hennes siste ord er: «Det var fint å være to».

Og det her uroa mi bikker over i ren irritasjon. For det var jo ikke noe fint i det hele tatt. Det er det vi har blitt fortalt gjennom hele forestillingen, at vennskap ikke er noe særlig verdt. Og plutselig føler jeg at jeg har blitt trukket ned i sofaen sammen med hovedpersonen og eksbestevennen, at de har fått meg til å sitte der og godte meg med spydigheter og sarkasmer over vennskap, over menneskers frykt og usikkerhet. Og hvor morsomt er det egentlig? Er det noe mer en skadefryd? Det er noe som skurrer i problemstillingen til Isakstuens roman. Jeg kan rett og slett ikke se at den svarte humoren peker mot noe annet, at den kan ta oss videre og åpne andre dører. Og derfor synes jeg det er skuffende. Likevel er selve oppsetningen både vellykket og velbygd, den har klare og gjennomgående estetiske motiv som gjenspeiler seg fint i både musikk, lyd, kostymer og scenografi, og ikke minst i skuespillerkunst. Det er en ekte, flott heksefest, og sånn sett, kan den være verdt å se.

(Publisert 23.02.2022)