
Hedvig – menneske eller dyr?
(Bergen): Den nye oppsetningen av Vildanden på Den Nationale Scene er provoserende og problematisk på grunn av måten Hedvig fremstilles.
Plottet i Ibsens skuespill benyttes i denne oppsetningen som en grunnleggende struktur i en ellers sterkt omskrevet (og kanskje i stor grad improvisert frem) moderne dialog. Dette kombineres med en mengde pussige og av og til morsomme regipåfunn. Men den amerikansk-litauiske regissøren Yana Ross’ postmoderne transformasjon og innpakning av Ibsens fortelling fikk langt på vei denne til å fremstå som triviell -– inntil forestillingen i siste del slo over i et sterkt og provoserende alvor. Det virker for meg som om regissøren egentlig ikke har vært spesielt dypt engasjert i teksten, i hvert fall ikke i sympatisk forstand. I stedet synes hun å ha vært opptatt av å lage sin egen morsomme og meget absurde forestilling. En slik bruk av Ibsens tekst er helt i orden, så lenge resultatet blir interessant, morsomt eller engasjerende. Det var forestillingen for en stor del dessverre ikke. I hvert fall ikke den første halvannen timen. Men etter pausen og især de siste 15 minuttene, skjer det noe – veldig alvorlig, som imidlertid synes dypt problematisk i ettertankens lys. Vi vet alle hva som ifølge Ibsens tekst til slutt skal skje: Hedvig skal skyte seg inne på mørkeloftet, som bestefaren gamle Ekdal og faren Hjalmar har innrettet som et lite og virkelighetsfjernt naturreservat, med levende dyr.
Menneskelig spill
Forestillingen inneholder flere gode skuespillerprestasjoner. Hjalmar og Gregers er naturligvis sentrale. De spilles som helstøpte psykologisk-realistiske karakterer av Jonatan Filip og Frode Bjorøy. Veldig forskjellige som typer, men forbundet i et dypt og varmt vennskap. Hjalmars kone Gina spilles av Susanne Bugge Kambestad som en moderne, frigjort og dominerende person. Det er hun som styrer hjemmet og fotografvirksomheten. En av grunnene til det er at hun finansierer familien gjennom en hemmelig støtte fra grosserer Werle, som hun kanskje hadde et forhold til før hun ble gift med Hjalmar og fikk Hedvig. Slik hun spilles av Kambestad, har Gina ikke noen spesielt varme relasjoner til noen, men hun har et seksuelt forhold til den alltid nærværende Jonas, spilt av Sigmund Njøs Hovind. I tillegg til å være Ginas elsker sammenfatter Jonas en del trekk og replikker fra Ibsens bipersoner, dr. Relling og kandidat Molvik. Jonas er både Ginas medarbeider, fotomodell og elsker. Hedvig spilles av Anne Sofie Kvalvik. Hennes rolle er gjennom det meste av forestillingen nedtonet, replikkene skåret ned til få og korte setninger. Gjennomgående er det de andre, «de voksne», som leder henne og forsikrer om sin kjærlighet til henne – slik vi gjerne oppfører oss i omgangen med mennesker med Downs syndrom. Gamle Ekdal og grosserer Werle og husholdersken Berta Sørby, som Werle gifter seg med, er alle karikerte og ofte absurde figurer. De representerer den gamle generasjonen. Gamle Ekdal spilles av Svein Harry Schöttker Hauge som en fallert militær. Han tiltales gjennomgående som oberstløytnant og løper stadig omkring, ofte i rare kamuflasjedrakter, med et gevær som han retter mot alt og alle. Werle og Sørby, spilt av henholdsvis Jon Ketil Jonsen og Irene Waage, er de borgerlige konvensjoners voktere, samtidig som de stadig bryter med disse gjennom groteske kostymer og underlig oppførsel.
Gregers fremstår som forestillingens mest normale person, han bærer for det meste rutet skjorte og beige bukser (slik «vanlige» menn gjerne gjør) og synes å være den i forestillingen som er mest styrt av normal fornuft – og egentlig også empati. Alle andre personer oppfører seg mer eller mindre merkelig. De oppfører seg som dyr eller de driver omkring som ballonger (som også innføres som dekorativ metafor i forbindelse med Hedvigs bursdagsfeiring). Gregers er den eneste som fra begynnelsen av gjennomskuer det psykologiske tivoli i den ekdalske familien. Han vil som kjent befri dem fra illusjoner og livsløgner, for slik å hjelpe dem frem til et sant og ekte familieliv. Som vi vet fra Ibsens tekst, projiserer han denne innsikten og intensjonen over på Hedvig og stimulerer henne til å gjøre noe (ofre villanden) for å vekke Hjalmar til innsikt og sannhet. Et umenneskelig ansvar for en 14-årig, og spesielt for en med Downs. Det bærer også riktig galt avsted for Hedvig til slutt i denne forestillingen.
Dyrisk scenografi og regipåfunn
Scenografien som sådan er ikke spesielt interessant eller oppsiktsvekkende. Rommets vegger er svarte, og især bakveggen benyttes løpende til videoprojeksjoner fra gamle Ekdals «hule» (mørkeloftet) plassert bak scenen og fylt av jakttrofeer, utstoppede og slaktede dyr. Før forestillingen blir publikum geleidet gjennom dette rommet før de entrer teatersalen. På salens sidevegger projiseres av og til videoanimasjoner hvor personenes ansikter forvandler seg til dyrehoder: ørn – gamle Ekdal – struts – fru Sørby – leopard – Gregers – rev – Jonas – hai – Werle – hjort – Hedvig etc. Forestillingen er full av små og store regipåfunn, som skaper absurde opptrinn og situasjoner. Flere regigrep viser til samtidens populærkultur, især Harry Potter. Frokostscenen hos Ekdals er blitt til en kostymefest i anledning Hedvigs 14-års dag. Her er flere utkledt som personer fra Harry Potters skole Galtvort: Gina, og «tilfeldigvis» også Berta Sørby er begge kledt som Potters klassevenninne Hermine, Werle stiller som den onde trollmannen Voldemort. Hedvig bærer en heldekkende Voldemort-maske, som viser slektskapet mellom henne og Werle. I presang får hun blant annet en tryllestav. Av Gregers, som har glemt å kjøpe presang, får hun 50 kroner som han finner i lommen. Hele bursdagsselskapet er grotesk.
Idealer versus en dyrisk virkelighet
Stimulert av Gregers’ «ideale fordring» innser Hjalmar at Gina har ført ham bak lyset, ved å ha motta penger fra Werle og dermed skapt en illusjon om at familien lever godt av deres foto-, reklame- og kunstvirksomhet. Denne erkjennelsen knytter han til at Werle kanskje er Hedvigs far, og tar den innover seg gjennom en ekstatisk dans, som ender med at han skubber Hedvig fra seg. Som en annen Nora forlater han hjem og barn, med en replikk som parafraserer Nora: «Jeg orker ikke mer av dette, jeg tror ikke lenger på noe vidunderlig». Dagen etter kommer han tilbake i den hensikt å forlate Gina og Hedvig, hvilket til slutt utløser Hedvigs tragiske skyting. Hjalmars avvisning og Gregers’ forslag om at hun må ofre (skyte) Vildanden for å gjenvinne Hjalmars kjærlighet, får uanede konsekvenser for Hedvig. Hun forvandles til en massemorder som dreper hele familien, én etter én, der inne på mørkeloftet. Deretter kommer hun tilbake til scenerommet hvor hun frigjør et enormt forgylt teppe som dekker bakveggen og golvet. Her fremstår hun som en opphøyd helgen i forgylt innramning. Hennes drepte familie kommer tilbake og danser beundrende rundt henne.
Posthumanisme?
Det er mulig at forestillingen har et posthumant budskap om at mennesket er et dyr blant andre dyr, og må erkjenne seg selv slik – og ikke i lyset av «idealene» slik Gregers forfekter. Dette perspektivet anslås og eksponeres løpende og i mange former gjennom forestillingen. At mennesket er et dyr er en triviell erkjennelse, som enhver i dag er fortrolig med fra barnsben av. Spørsmålet er hva dette kan si oss gjennom en Ibsen-forestilling? Hedvig, som her spilles som en ung jente med Downs, kan ikke likestilles med dyret som en motsetning til mennesket. Både i forhold til en fortolkning av Hedvig og som en scenisk fremstilling av et menneske med Downs, er det dypt problematisk å la henne opptre som massemorder for deretter å dyrke henne som en helgen. Det er ikke grunnlag for dette hverken i Ibsens tekst, forestillingen eller en generell oppfattelse av mennesker med Downs. Frem til Hedvigs avsluttende apokalyptiske familiedestruksjon og apoteose har vi vært vitne til en mengde små «morsomme» opptrinn som viser menneskers galskap og absurde oppførsel i familie og samliv. Til livslyst og begjær, illusjoner og dødsdrift (mye snakk om selvmord) og til mennesket som et ensomt dyr blant andre dyr. Denne forestillingen har et dypt pessimistisk budskap: livet er absurd og til tider litt morsomt, samtidig som vi alle som en flokk dyr drives mot kollektivt selvmord eller massedrap. Velkommen til Hedvigs sanne virkelighet!
Vildanden
Av Henrik Ibsen
Konsept og regi: Yana Ross
Scenografi: Simona Bieksaite
Musikk: Jonas Redig
Lysdesign: Ola Bråten
Videodesign: Algridas Gradauskas
Maskør: Kati Sjøgren
Dramaturg: Morten Kjerstad
Den Nationale Scene, teaterkjelleren, premiere 12. september 2018