«Aaron», regi: Piotr Cholodinski. Vega Scene 2023. Foto: Piotr Cholodinski

Har du knulla en polakk, Haakon?

Fordommer settes på spissen i Vanessa Goldmanns stykke «Aaron» – som er et samarbeidsprosjekt mellom skuespillerstudenter, skuespillere og musikere og musikkstudenter fra Polen og Norge. Forestillinga er forholdsvis enkel og tradisjonell, men skisserer interessant både aktuelle, politiske identitetskonflikter og fordomsfulle stereotypier.

Publisert Sist oppdatert

Polakker er den desidert største gruppa av arbeidsinnvandrere til Norge fra land utenfor Norden. Mange kommer

aaron

av Vanessa Goldmann

Oversatt av Rebeka Spalińska

Regi: Piotr Cholodinski

Scenografi: Brage Jonassen

Kostymer: Anita Bojarska

Musikk: Tellef Øgrim, Tymoteusz Hartman, Tomasz Oszukowski

Lyd: Andrzej Betcher/Adam Witeska

Video: Thomas Husebø

Animasjoner: Ole Goethe

Musikere fra The Chopin University of Music: Dorota Błaszczyńska-Mogliska, Tymoteusz Hartman, Tomasz Oszukowski og Marek Zawadzki

Vega Scene, norsk premiere 28.mars 2023

hit med mastergrad eller doktorgrad og takker likevel ja til jobber langt under egen kompetanse. «Den nasjonale identitet er viktig når de ser etter sin første jobb. Den påvirker deres perspektiv på jobber som er tilgjengelig for polakker i Norge», sier Anna Przybyszewska som har tatt doktorgrad på dette. Fordommer næres av slikt. Norske turister i utlandet har ofte et frynsete rykte. Drita fulle ungdommer i østeuropeiske land, der øl og sprit er billigere enn her, er ikke et uvanlig syn. Og de blir nok ofte sett på som vulgære vikinger med et irriterende arrogant og imbesilt oppsyn. Og jøder – som vi også møter i stykket – ja, det er en lang historie.

Kulturkræsj

Kulturkræsj er alltid interessante. Da kommer fordommer virkelig fram. Identiteter spisses – og stilles spørsmål ved. Hvem er du egentlig? Hvem er jeg? Hva er min bakgrunn – og hvor skal jeg nå? I Vanessa Goldmanns stykke er det duket for flere slike kulturkræsj – både på kollektivt og individuelt nivå. På Vega Scene starter alt med en ensom fiolin. Musikken er klezmer-aktig. Uttrykket er ettertenksomt og melankolsk. På de seks skjermene som står sammen som en vegg bak på scenen, vises en abstrakt video. Bildene minner om mørke skyer eller skittent vann. Flere musikere kommer med, og musikken glir mer mot jazz. Dansende inn kommer Haakons mor (Miriam Sogn) og Haakon (Sigurd Thoresen). Og vi får rett og slett jazzballett. Dette skal nok uttrykke relasjonen mellom mor og sønn. Nå kan det hende at jeg har et fordomsfullt forhold til generell jazzballett, men jeg synes ikke dette danseuttrykket klarer å formidle noe særlig her.

Nordiske nazister

Den myke dansen mellom mor og sønn blir en kontrast til scenen med de norske ny-nazistene som reiser på tur til Krakow. De framstilles som brautende idioter uten den minste kunnskap om verden utenfor Norge. Og Haakon er en av dem. Scenene kan minne om 70-tallets agit prop eller plakatteater. Karakterene – bortsett fra Haakon og Aaron – er nokså flate. Deres oppgave blir først og fremst å illustrere fastlåste fordommer og aktuelle ideologier. I en scene der de agiterer for sitt syn og sine vanvittige konspirasjonsteorier kjører de på med en energi og et sinne som gjør det ubehagelig og kvalmende. Det fungerer bra. Reinspikka nazisme og merkelige teorier ropes ut – artikulert og uartikulert i en salig blanding. På skjermene bak vises ganske ferske videoer av Den nordiske motstandsbevegelsen som marsjerer i nordiske byer. Ja, det er skremmende, og forestillinga får fram at dette er virkelig potensielt farlig.

Aaron – og Haakon

Foto: Piotr Cholodinski

Disse to er hovedpersonene i stykket. Aaron (Szczepan Kajfasz) er jødisk og skal gifte seg med Rebeka (Kamila Najduk). Aaron som er oppvokst i Norge og i Spania, men har polsk slekt, er i Krakow for å få bekreftet at farfaren hans var kantor i synagogen der. Han vil dermed styrke sin jødiske identitet for å framstå som en skikkelig god jødisk mann for Rebekas familie. Rebeka er en nokså endimensjonal figur. Hun har ikke mye å spille på bortsett fra å være lengtende og forelsket, og til slutt bli sveket. Et svik forårsaket av både individuell identitetspolitikk og konservative kulturelle rammer. Noen av scenene til Rebeka er sang. Formen virker datert, det blir litt Brecht light. Rebekas mor (Dorota Landowska) er også en flat figur, hun er en konservativ jøde som bor i Israel. Skuespillerne fungerer bra i de trange rammene de har. Aarons far (Jan Englert) understreker også fordommene som er vanlige å ha om jøder. Han er forretningsmann og vil gjerne at Aaron skal gifte seg med Rebeka slik at han kan få en god businessavtale med Rebekas far. Aarons far vises på video over scenen. Det fungerer veldig godt. Han blir en stor og truende figur som Aaron blir styrt og påvirket av. Faren blir som en allmektig Gud som ser alt og styrer alt. Jeg stusser likevel over at faren ikke sitter i mer fornemme omgivelser siden han blir framstilt som rik og mektig. Veggene bak ham ser slitte og slitne ut – hvorfor er det slik?

Aaron og Haakon II

En nynazist og en jøde. To unge menn. Som stykket sier er det ganske usannsynlig at disse to skal møtes og bli venner. Men de er begge på jakt etter sin egen identitet – de er søkende etter mening og ståsted, de er i ferd med å bli voksne som skal ta ansvar for sitt eget liv og sin egen vei. Et møte med en rabbi (Sławomir Grzmkowski) i en synagoge i Krakow blir et meditativt og kanskje åpnende rom for Aaron – og for Haakon som tilfeldigvis er med ham dit. Dramaturgisk fungerer scenen slik. Det blir rom for ettertanke, rom for å kjenne etter og for å stake ut (bokstavelig talt) en ny vei. Med tanke på forholdene rundt LHBT+ mange steder i Polen har nok stykket en viktig misjon. Møtet mellom Aaron og Haakon har absolutt snert og skuespillerne er gode og troverdige i rollene sine.

Forestillinga skisserer, som nevnt, mange viktige og aktuelle aspekter rundt identitetssøken, det som likevel var mest spennende var å få en blanding av et polsk og et norsk blikk på dette. Det er blitt et interessant samarbeidsprosjekt.

(Publisert 29.03.2023, Oppdatert, 13.15.)

Powered by Labrador CMS