Håndgripelig åndelig

I trikoter, flekkvis brodert med blomster, perler og glitter i ulike farger, arbeider aktørene med å bygge ned, bygge opp, være stille

How to die – inopiné

Mia Habib productions

Konsept og koreografi: Mia Habib

Konsept og forskningskurator: Namik Mackic

Dansere: Harald Beharie, Mia Habib, Nina Wollny, Charlott Madeleine Utzig og Otto Ramstad

Kostyme: Ali Hazara

Lyddesign: Jassem Hindi

Lysdesign: Ingeborg Olerud

Scenegrafikonsulent: Trond Solberg

Forskere: Marie Kraft og Ashkan Sepahvand

I samarbeid med Norrlandsoperan Umeå.

I samproduksjon med Black Box teater, Dansens Hus, BIT Teatergarasjen, Rosendal Teater og DansiT

Norgespremiere, Rosendal teater, 13. november, 2020

eller i bevegelse, være sammen eller alene. Slik lyden noen ganger er musikk, andre ganger lyder av noe helt annet. Slik lyset endrer fokus og farger og skaper nye bilder av det samme. Helt til publikum blir ledet ut av teaterhuset og ned i Lademoen park, på kirkebakken, til fire bål og fire forskjellige fortalte fortellinger. How to die – inopiné av Mia Habib Productions blir et annerledes prosjekt om det som er og det som ennå ikke er, det vi ikke vet noe om.

Kulturell panikk og økologisk sorg

Mia Habib er en kjent størrelse i norsk scenekunst, som danser og koreograf, og har samarbeidet og virket med kunstnere fra hele verden. Hennes produksjonsgruppe har med denne forestillingen lagt an et ambisiøst prosjekt, der gruppen som koreograf, dansere, kunstneriske aktører, forskere har samarbeidet med ulike institusjoner og innbyggere i Umeå og Oslo. Her er dansere, kunstnere, forskere i design, arkitektur og økologi. Prosjektet er bestilt av Norrlandsoperan i Umeå. Intervjuer, seminarer, diskusjoner har endt opp med forestillingen How to die – inopiné. Verdenspremieren fant sted i Umeå, 6. februar, 2020. Den skulle hatt norgespremiere i Oslo, 12. mars, da ble landet stengt ned.

Det franske begrepet inopiné stammer fra filosofen Jean-Luc Nancy (f.1940), og har betydninger som det uventete, det uforutsette, ikke å kunne tenke seg det vi ikke kan tenke oss. Han mener at vi må tenke helt nytt og annerledes om hva verden er og kan være. Gruppen bruker som utgangspunkt for prosjektet tre tema som økologisk sorg, kulturell panikk og følelsen av kollaps. Klimakrise, migrasjon, proteksjonisme, fremmedhat, tanker om det lokale og ideer om det globale, setter oss i en posisjon der noe er tvingende nødvendig å gjøre, men uten å vite hva det skal være. Vi må våge det skremmende ukjente, tenke det utenkelige, det som ennå ikke er tenkt – inopiné.

Oppbrudd er ikke sammenbrudd

Forestillingen begynner med å bygge ned en tilfeldig oppbygget konstruksjon. Materialene er lokale, hentet fra nærområdet. De sju tar seg den tiden det tar å plukke alt fra hverandre. Etter hvert legger danserne seg ned, mens lys- og lyddesigner går til det tekniske bordet i hjørnet av salen. Alle er i kostymer og likeverdige aktører. Det blir stille, før det braker løs med høy musikk. Danserne danser, hopper og vrir seg i og utenfor rytmene, i energisk og ensom samtidighet. Som koreograf velger og våger Mia Habib å stå i situasjonen lenge. Hun er påståelig (en sjelden kvalitet i norsk scenekunst), og lar oss i nær tjue minutter oppleve et stadig foranderlig statisk bilde. De legger seg ned igjen, blir liggende hver for seg, puster. En og en reiser de seg opp og begynner prosessen med å bygge opp en ny konstruksjon.

Ora et labora

Noen ganger arbeider de sammen, noen ganger bare samtidig eller stivner i sin egen ensomhet. Langsomt løfter bygget seg oppover og bortover. Tre, metall, tekstiler finner i arbeidet en plass i denne verden. Bildene og bevegelsene er sammensatte og uventete. Som da danserne mot slutten legger gjenstander på publikum, på føttene, i fanget, og puster mot gjenstanden de har forbundet med publikum. Som å puste liv i en ny og annerledes skapelsesberetning.

Etter en kort pause blir publikum ledet ut av teatret og ned mot parken på andre siden av gaten, og til fire bål. Hver velger selv bålet de samler seg rundt. Der forteller fire av de medvirkende fortellinger om strukturer og forbindelser, om seg selv, og det hele avsluttes i stillhet og bål.

Et altlivsvesen

How to die – inopiné er mer enn en forestilling, det er et langt prosjekt. Alt arbeidet som er lagt ned på forhånd, alt som har ført fram mot forestillingen, gir også noe utenkelig og uventet, som bevegelser mellom dans og forskning, ulike mennesker og steder, mot noe gjensidig ukjent. Mia Habib og hennes kolleger gir oss et ambisiøst prosjekt med utgangspunkt i følelsen av kollaps, kulturell panikk og økologisk sorg, og framfører med dans og ord et budskap om en annerledes, håpefull og lys apokalypse. En slags vei forbi verdens ende. How to die – inopiné blir en vakker forestilling og til ettertanke. (Publisert 19.11.2020)