Hamlet som virtuost underholdningsteater

Å gjøre verdens aller rikeste teatertekst som monolog er selvsagt halsløs ferd. Men det har faktisk vært gjort noen ganger. Av Robert Wilson bl. a., som visstnok valgte seg prosjektet for å motbevise den gjengse påstanden om hans forakt for tekst. Resultatet skal ha vært et visuelt besettende drømmespill om Hamlets indre liv. Og nylig gjorde den britiske komikeren og transe-aktivisten Eddie Izzard en versjon. Den ble omtalt mer som en stand-up-kveld enn noe Shakespeare ville ha gledet seg over.

Og nå er det altså Mads Ousdal – i to-spann med Erik Ulfsby som regissør.

Etter deres svært vellykkete samarbeid om Peer Gynt på Gålå, syns jeg det er helt forståelig at de har spurt seg: hva nå? Når to kunstnere av deres kaliber har samarbeidet så tett over så mange år, har de sett seg om etter noe de kunne fordype seg videre i, bare de to, og da er selvfølgelig det umulige også det morsomste.

I tillegg har de kanskje hentet inspirasjon – og overbevisning – fra lignende monologprosjekter for store skuespillere annetsteds. Det er visst blitt litt av en internasjonal trend. Det siste eksemplet jeg har sett, var britiske Andrew Scott, som gjorde Onkel Vanja som monolog. Det var umulig, etter min mening – men du verden så fascinerende!

Enkelt, innlysende og moro

Anslaget er strålende. Ousdal står med ryggen til oss og stirrer på sitt eget speilbilde gjennom bobinette-veggen som i realiteten utgjør Arne Nøsts scenografi. Så begynner han der enhver kan kjenne seg igjen i Hamlet: «Spørsmålet er – å være eller ikke...», og mens hans snur seg direkte ut i salen fortsetter monologen (og altså i Øyvind Bergs gjendiktning) et par linjer til: det er Hamlet og oss. Så skifter lyset brått, og Ousdal slår over i den viktigste delen av Hamlets formaning til skuespillertruppen, om å avstemme geberdene etter teksten osv., med et lite, innforstått blikk ut: ja, dette skal handle om en skuespiller og hans kunst. Så enkelt, så innlysende, så moro.

Dermed skiftes det konsist over i Shakespeares første scene, på borgmuren der gamlekongens gjenferd viser seg for første gang.

Da blir vi introdusert for oppsetningens grunnleggende grep, hvor Ousdal tegner sine mange skikkelser med de enkleste virkemidler. Her blir Horatio – studiekameraten fra Wittenberg – til med et par briller, mens den ene offiseren, Marcellus, fryser, og den andre, Barnardo, er ørlite grann forfinet. Det er sjarmerende og drevent gjort, og selv om dette er den opplagte løsningen, kjennes aldri grepet forslitt eller oppbrukt, etter hvert som både dialekter, minespill, positurer og, ja, geberder, tas i bruk. Jeg tror det er selvfølgeligheten Ousdal gjør det med, som virkelig overbeviser. Og imponerer.

Samtidig er det en komplisert historie som skal fortelles. Og her imponerer både skuespiller og regissør, for vi mister aldri tråden.

Men – etter hvert mister vi litt av interessen, så ubarmhjertig det kan lyde.

Det tok litt tid før jeg skjønte at det var det som var i ferd med å skje. Men det var dét som skjedde – til tross for at historien jo er og blir spennende, selv for én som kjenner den. Det jeg mistet var tiltroen til var at dette var en historie som måtte bli fortalt.

Anslaget blir ikke innfridd

Én måte å forklare det på, er at lovnaden fra anslaget aldri blir innfridd. Ousdal lager ingen allianse med oss i salen.

Vi må jo følge historien gjennom alle personene han fremstiller. Og det ligger i sakens natur at én og samme skuespiller ikke kan stikke i dybden på samtlige av historiens skikkelser. Dermed blir det fabelen vi får, og ingen egentlige skjebner. I lengden er dét ikke nok.

Mest alvorlig er dét naturligvis for Hamlet selv. Han er tittelfiguren, og det er ham vi først og fremst forbinder med skuespilleren vi møter på scenen. Men ettersom han bokstavelig talt løpende må gi plass til alle de andre, får vi aldri helt kontakt med ham. Det er virkelig en ganske paradoksal effekt.

En særlig tydelig illustrasjon på dette er Claudius’ monolog om den ugjenkallelige synden han har begått. Her skal man selv være fortrolig med teksten for ikke først å tenke det er Hamlet vi lytter til.

Nå skal det sies at originalens monologer frister en litt beklagelig skjebne i denne oppsetningen. De kjennes nesten som fremmedelementer. Her tror jeg vi må finne forklaringen i tekstarbeidet som Ousdal og Ulfsby har gjort sammen.

Øyvind Bergs gjendiktning er kortet kraftig ned. Det er ikke mer enn man måtte forvente. Men det har gått konsekvent ut over både blankvers og språklig kvalitet. Og ikke bare i monologene. I tillegg til at forløpet i mange scener er blitt lovlig knapt. Og uten den inngangen til skikkelsenes sinn som Shakespeares tekstlige rikdom gir, er det vanskeligere å bli revet med. Det er rett og slett litt liten dikterisk dåm over denne utgaven av Hamlet.

Underholdningsteater

Men så er det kanskje ikke det Ousdal&Ulfsby har villet gi oss. Premisset er vel kanskje heller underholdningsteater. Regien er oppfinnsom hele veien, med mange originale og morsomme løsninger. Og Ousdal er og blir en virtuos skuespiller.

Den sentrale scenen i Gertruds sengekammer er i så måte et toppunkt. Dramaet mellom mor og sønn får leve seg voldsomt ut, og når Hamlet tvinger Gertrud til å se på portrettet av den drepte kongen, spiller Ousdal begge skikkelsene i én heftig sammensmeltet figur. Det er en plastisk bragd som han fører helt ut i det ekstreme.

Slik er Ousdals presisjon egentlig frapperende gjennom det hele.

Og Ulfsby gir ham idéer han vet å bruke.

Én virkelig virksom én har vært å gjøre Rosenkrantz og Guildenstern til to hvite ballonger, som Ousdal trekker opp av lomma og blåser opp, når Claudius først møter dem, og ikke husker helt hvem som er hvem, og bare kan slippe lufta ut av når han ikke har mer bruk for dem. Et øyeblikk tenkte jeg det var en nødløsning, i mangel av flere dialekter eller andre kjennetegn, men tvertimot: den ble til et gjennomløpende «gag», der disse to – ja, oppblåste – bifigurene, som er så avgjørende for handlingen, men som Hamlet forlyster seg så ubarmhjertig med, stadig bringes behendig inn i spillet, som de marionettene de egentlig er.

Og spillet i spillet, som Hamlet har forordnet for å avsløre sin onkels forbrytelse, gjennomføres som en forrykende pantomime. Ousdal er rett og slett dansant.

Slik han også er det i sluttscenen, der situasjonen er komplisert, med et spill mellom 6 personer, samtidig som en fektekamp på liv og død skal gjennomkjempes.

 Så får det heller være at Hamlets død ikke griper oss slik tragedien skulle tilsi.