GTA & DDR

Det Norske Teatret har dramatisert den tyske ungdomsromanen Tschick- adjø Berlin av Wolfgang Herrndorf. Karl-Vidar Lende

Tschick - adjø Berlin

Oversatt av: Astrid Sverredotter Dypvik

Regi: Mina Salehpour

Scenograf: Maria Anderski

Lysdesigner: Norunn Standal

Komponist: Sandri Tajouri

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Det Norske Teatret, Scene 2

Premiere 18. oktober 2019

og Eivin Nilsen Salthe spiller de to nervøse og virale 9.-klassingene Maik Klingenberg og russiske Tschick. Da ingen av dem blir invitert på festen til den peneste jenta i klassen, sparker det i gang en selvrealiserende roadtrip med fatale konsekvenser. Guttene kjører den tyske landsbygda på langs og havner i trøbbel med forestillingens resterende roller, alle spilt av Charlotte Frogner

Grand Theft Autowagen

Vi blir introdusert for fortellerstemmen Maik, med klengenavnet Psycko. Han (Lende) greier ut om dynamikken på ungdomskolen og de innerste redsler i sitt eget unge liv. Foruten å være et rimelig radikalt tenåringsopprør, er den kriminelle bilferien en flukt fra alkoholiserte, voldelige foreldre, popularitetsjag og fordommer rettet mot unge innvandrere. Premisset kan virke som en Den kulturelle skolesekken-versjon av spillet «Grand Theft Auto». Faktisk er det en rekke rå actionscener, i et stort univers med vilt spillerom. Det Norske Teatret har virkelig gasset på. Spenningen blir skrudd til med slapstick, skildringene fra Lende og karaktergalleriet til Frogner pakker publikum inn i en obskur liten verden. Den kreative bruken av visuelle effekter gir følelsen av at alt kan skje når som helst, som når Lendes Maik plutselig skyter ned faren i en Al Pacino-inspirert tankefjert. Han forklarer at «det siste skjedde bare oppe i hodet mitt». Lyd og lys støtter sånn opp under dagdrømmene til Maik, og vi henger oss på de indre monologene med dramatisk entusiasme.

Det mest imponerende med dataspill som GTA, er ikke volden eller virkemidlene. Det er det gjennomførte audiodesignet som skaper den subtile, oppslukende opplevelsen, der en tilfeldig radiokanal i bilen man for eksempel akkurat har stjålet vil kunne spille timelange, skreddersydde spillelister. Repertoaret i forestillingen gjorde på samme måte sitt ytterste i å invitere oss med inn i omstendighetene fra 00-tallet. Green Day, Meat Loaf og comebacket til Toto er hentet fra arkivet. Det eneste som manglet var hele diskografien til Gwen Stefani.

Det Norske Ungdomsteatret

Det uhøytidelige og rølpete kostymedesignet og effektmaskineriet gjenspeiler det moderne Øst-Tyskland vi husker fra Hvite Busser-turen i 10-ende. Bildekk i hauger og 500 hengende luftslanger blir bakteppet for LIDL-poser, rullebrett og diverse strikkeluer i sterke farger. I en scene der lo-fi-en fungerer ekstra godt er når Maik og Tschick raster etter sin første dag på veien. De tar fram en pakke Smash, Pepsi og bruspulver. Alt blandes deretter i posen og det begynner å knitre. Ikke bare spiser de denne ungdomseliksiren. De varmer seg på det auditive «bålet» som oppstår i mixen. Det er et syltynt skille mellom hvordan de virkelig har vært kreative med vanlige billigvarer, og hvordan de litt for hardt forsøker å parodiere en amatøristisk ungdomsteatergruppe. Det er en grense for hvor lenge Hitler-bart av gaffateip er morsomt.

Karakterene virker autentiske og nyanserte når skuespillerne makter å vise ungdommer som intelligente bråkmakere. Frogner lykkes godt med den frisinnede Isa. Hun er mye mer enn sine jevne utrop som «fittetryne» og «kuksuger». Her var jeg vitne til tenåringsproblematikk med et godt skråblikk. For det er virkelig triste skjebner som legges frem, men med så mye selvironi og rå latter at man ikke kan annet enn å le sammen med dem. Ungdomstiden fremstilles som et hysterisk morsomt og desperat rop om hjelp. Der det paradoksale får stå ukommentert. I en leken scene skriver hovedkarakterene initialene sine i teipbokstaver på gulvet, slik man kjenner igjen fra overlevelsesforsøk til uheldige mennesker som har havnet på en øde øy.

Adjø, Oslo

Originalteksten tegner et fremmedgjørende bilde av Tyskland, slik det fortoner seg for ungdommer i Berlin. Tyskland er jo ett av de europeiske landene med mest omveltende historie, fra verdenskrigene til Deutsche Demokratische Republik. Karakterene vi møter i teksten har en sterk tilknytning til den tyske tidsånden. Lengsler og skam i forbindelse med Tysklands rolle i historien kommer på mesterlig vis gjennom hos karakterene, og forteller oss noe viktig om et sentraleuropeisk generasjonsskifte. Da blir det fort noe vaklende ved at de karakterene vi møter på Norgespremieren er halvveis oversatt til bygdeoriginaler fra Norge. Alt fra fargerike trøndere, gudbrandsdøler og en lavtysk pensjonert kommunist som også prater nordnorsk? Parodiene er underholdende, men jeg forstod ikke hvilken annen betydning de hadde. De virket lite synkronisert med de originale karakterene fra den tyske landsbygda i TYSKLAND. Her mener jeg teatret tenderer mot å lage gjenkjennelige karakterer, fremfor å utnytte det som ligger i teksten. Om det er slik det er ment, kunne de kanskje kalt det Tschick - Adjø, Oslo.

På tross av den tvilsomme intensjonen, er karaktergalleriet skarpe tolkninger fra en svunnen tid. Vi møter nemlig alle de politiske ukorrekte typene man fikk lov til å spille ut på tidlig 2000-tallet, men ikke nå lenger. Den blonde sekretæren, den slovakiske sykepleieren og østkantjenta som blander ny- og kebabnorsk er som hentet ut av Bård Tufte Johansen og Harald Eias podcast «Tazte Priv» fra 2004. Dette oppleves både provoserende utdatert og som god guilty pleasure.

Scenebildet er delikat og musikken godt kuratert. Ungdommene gjennomlever ektefølt forandring i et stilrent univers, men glemmer historiske koblinger og hint til det gamle DDR. Jeg mener den er litt for opptatt med å fiske gjenkjennelsesverdi fra norske stereotypier. Tschick sier mye smart om ung tilværelse på skuldrene av tusenårskiftenostalgi, men har en liten vei igjen å gå som et skarpt tilbakeblikk på de historiske «produktene» vi sitter igjen med fra forrige tiår. Skal man kommentere noe om den tiden vi lever i nå, hjelper det ikke med tomme referanser. Vi må også lære noe av vår historie. (Publisert 21.10.2019)