Grums i vaniljesausen

I want to be a machine er en interdisiplinær musikkforestilling med ny musikk skrevet og fremført av Jenny Hval og de tre medmusikerne Håvard

i want to be a machine

av Jenny Hval

Medvirkende: Håvard Volden, Jenny Berger Myhre og Linn Nystadnes

Urfremføring på Henie Onstad Kunstsenter 10. februar 2024

Videre forestillinger:

April 4.-7.: Rewire Festival, Den Haag, NL

April 10.-13.: The Barbican Pit Theatre, London, UK

Volden, Jenny Berger Myhre og Linn Nystadnes. Konserten, eller forestillingen, beskrives på museets programsider som «et essay, skrevet på scenen, med ord, bilder, akustiske og elektroniske instrumenter og ikke-instrumenter.»

Hval er en verdenskjent musiker og singer-songwriter med over ti album og flere priser bak seg. Musikken hennes befinner seg i skjæringspunktet mellom kunstpop og elektronika, og sjangermessig sammenlignes hun med Laurie Anderson og Yoko Ono. Hun er også forfatter, har gitt ut to romaner og en essaysamling, og blander gjerne inn lengre, ofte litt pussige, tekstpartier i fremføringene sine.

Sin egen kunstkanon

I romanen Å hate Gud (2018) beskriver hun hvordan hun som ung, fremmedgjort filmstudent blir presentert for en kanon som ikke gir henne noe som helst, der Citizen Kane regjerer som «verdens beste film» og ingen noensinne så mye som nevner undergrunnsklassikerne som inspirerer henne, som Daisies eller Jubilee, filmer som «viser oss hullene i vår egen bevissthet, de begrensede rammene for dagliglivet vårt» og «hullene i kunstens paradigmer for godt og dårlig, som er like mystiske og hierarkiske som det evangelisk-sørlandske normsystemet.» (Jeg-personen er oppvokst på Sørlandet.) Å ikke ukritisk overta en kunstkanons etablerte kvalitetsmarkører, men tørre å overskride disse for å nå frem til kunst som føles ekte og vesentlig for en selv, er vel en av de viktigste innsiktene man kan nå frem til på dannelsesreisen. Som kunstner fremstår Hval kompromissløst tro mot egne idealer.

Fluxus-aktige intervensjoner

Mens publikum finner plassene sine beveger to kvinner seg gjennom rommet med et gjennomsiktig, lilla stoff mellom seg som de beveger opp og ned som en bølge. Det er uklart hva hensikten bak denne sceniske handlingen er, om den har en funksjon eller symboliserer noe. Den er også påfallende unnselig, som en litt fåfengt anstrengelse, en svak forstyrrelse, et lydløst rop om oppmerksomhet.

En instruksjon projiseres gjentatte ganger opp på veggen bak instrumentoppsettet foran oss, der vi oppfordres til å se for oss en scene; scenens budsjett; og så kutte budsjettet i to. Fortsette å kutte. Se for oss scenen igjen.

Instruksjonen introduserer en ambivalens som skal prege forestillingen som helhet. På den ene siden utgjør den et lite verk i seg selv, et fluxus-verk i verket. På den andre siden er det som den undergraver det større verket den er en del av, som en modererende kommentar på metanivå, plassert der i siste sekund for å justere forventningene våre til forestillingen. Som om den sier: Det var ikke helt dette som var planlagt, men det var slik det ble.

Hamletmaskinen

Tittelen I want to be a machine er et sitat fra siste del av Heiner Müllers scenetekst Die Hamletmaschine (1977). Der uttales det av Hamletskuespilleren som på dette tidspunktet har tatt av seg maske og kostyme og gjort det klart at han ikke er Hamlet og ikke lenger spiller en rolle. I en desillusjonert rant beskriver han en gatescene der folket gjør opprør mot makta, hvor han finner seg selv som aktør på begge sider samtidig, både som opprører og skyldig myndighetsperson. Han kjenner den privilegertes kvalme ved tilværelsens tomhet og ondskapens meningsløshet. Han oppfatter tankene sine som sår i hjernen, og hjernen som et arr. Han vil være en maskin.

Det er flere referanser til Hamletmaskinen i konsertforestillingen. En av låtene har tittelen «Heiner Müller» og handler om en tekst Hval en gang forsøkte å skrive om ham. Det nærmeste vi kommer en visuell scenografi er når datagenererte natur- og kulturlandskaper dekket av sjøskum projiseres opp på bakveggen. Hamlet i Hamletmaskinen sto som kjent innledningsvis ved kysten og snakket nettopp med sjøskummet. Landskapet virker forøvrig foruroligende på meg, det er noe med det tilsynelatende naturlige der et eller annet likevel ikke helt stemmer, noe Unheimlich.

Kunsten og krigen

Referansen til Hamletmaskinen er også tydelig i en kommentar der Hval problematiserer forbindelsen mellom krigs- og musikkindustrien, på karakteristisk slentrende vis introdusert med bemerkningen «I går sletta jeg Spotify». Årsaken er at Daniel Ek, som grunnla og fortsatt er hovedaksjonær i Spotify, investerer stort i militær KI-teknologi gjennom selskapet Helsing. Via en assosiasjon om militærkorpsets historiske funksjon som fortropp og kanonføde leser hun fra hjemmesidene til det norske forsvaret at «Forsvarets musikk skal knytte Forsvaret til verdiene som betyr mest for Norge: rettigheter, likeverd, demokrati, ytringsfrihet, barna våre og naturen vår.» Hva er kunstnerens rolle i dagens politiske landskap? Hvem kan kunstneren være, og hva kan kunstneren gjøre? I den grad forestillingen gir svar på dette, er det ved å fremvise kunstneren som hverdagsmenneske, og en kunst som i tråd med avantgarden er tett forbundet med livspraksis. Men slik forblir også kunstneren, som de fleste av oss andre, passivt medskyldig i at de politiske uhyrlighetene som pågår i verden akkurat nå uforstyrret får gå sin gang.

Desillusjonert, men med håp

Ifølge programteksten tar konsertforestillingen for seg «hva slags historier artisten kan fortelle i en tid hvor musikken, og kanskje kunsten generelt, har mistet nesten all verdi som en fysisk, kroppslig og filosofisk opplevelse.» Hval forteller at hun de siste ti årene har hatt en opplevelse av at hun og musikken ikke er ekte lenger. Det er en overraskende pessimistisk betroelse, som står i sterk kontrast til hvordan musikken hennes virker på publikum.

Til slutt forteller hun om en drøm hun har hatt, om en eggeplomme som det gikk hull på og ut rant – hun tuller først – liter på liter med de norske kjerneverdiene rettigheter, likeverd, demokrati, ytringsfrihet, barna og naturen. Men det var tull, som sagt: Det som virkelig rant ut av plomma var liter på liter med vaniljesaus, som «la seg over landskapet og dekket til slagmarken.» Vaniljesausen er fysisk og konkret, og hun tror at i drømmen var den musikk.

Hun ser for seg at publikum skal komme vadende inn til forestillingen, dekket til knærne med vaniljesaus, og på en måte er jo det et godt bilde av hvordan det rent faktisk er musikken som eier dette rommet. Det er musikken som definerer konsertopplevelsen, ikke fragmentene av andre uttrykksformer som heller oppfattes som litt forstyrrende. Men ikke på en dårlig måte. Bare som en annen type kunst.