Gripende lek med vår plass i universet

Ingen går inn i en teatersal med tomt hode. Heller ikke en skarve anmelder. Verden der ute er med ned i Kjellerteateret ved Rogaland

Konstellasjoner

Av Nick Payne

Regi: Simon Jonathan Lay

Oversetter: Ole Johan Skjelbred-Knutsen

Lysdesign: Thomas Bendiksen

Kjellerteateret, Rogaland Teater, 2. mars 2022

Teater. Vi sitter langs svarte vegger og venter på at forestillingen skal begynne. Det er lavt under taket. Halvmørkt. Litt kjølig. Det er umulig å ikke tenke på andre rom – kjellere, T-banestasjoner – fulle av mennesker, med granatene regnende ned over dem.

Dagens verdenssituasjon har ingen plass i Nick Paynes 10 år gamle Konstellasjoner, og heller ikke i regissør Simon Lays oppsetning i Stavanger.

Men den gir likevel en ekstra dimensjon til forestillingen. Den handler om hvordan valgene vi tar, eller ikke tar, bevisst eller ubevisst, får konsekvenser. For livene våre. Og altså for verden.

Alt finnes – et eller annet sted

Vi er bare partikler, sier Marianne, alle avgjørelsene du har tatt, og alle du ikke har tatt, finnes, sier hun. Men da…, sier Ronald.

Hun er astrofysiker, han er birøkter. I et intervju i forbindelse med premieren på Londons Royal Court Theatre i 2012 sier Nick Payne at utgangspunktet for Konstellasjoner var to dokumentarfilmer som fascinerte ham – en om bier og en om teoretisk fysikk, blant annet strengeteori og multivers. Det handler om at de aller minste byggesteinene i universet ikke er partikler, men strenger. Og at disse strengene kan danne et uvisst antall parallelle universer som finnes samtidig og inneholder alt som eksisterer.

Og det er i denne rammen vi får historien om Marianne og Ronald. Vi følger dem fra det første møtet, gjennom samlivets tidlige famling, gjennom frieri, utroskap, brudd og gjenforening, håp og tragedie. Eller altså historiene.

Historier i småbiter

Hver scene fortelles flere ganger med bare små variasjoner, og ulike konsekvenser. For eksempel det første møtet. I flere av dem blir de ikke til noe, situasjonen er den samme, men en gang er han gift, en annen gang ikke klar for noe nytt, en tredje stemmer det bare ikke, mens i en versjon klaffer det. Slik fortsetter det gjennom samlivets mange faser.

Det skjer ikke på noen måte kronologisk. Det er som om Payne har laget et knippe historier om Marianne og Roland, og så klippet dem i småbiter, ristet dem sammen og så strødd dem ut igjen som småbiter, ja, som partikler i verdensrommet.

Vi går ut og inn av historiene, fram og tilbake i tid og rom. Regissør Simon Lay lar det skje uten skarpe brudd, skiftene skjer nesten sømløst – et lite sekunds pause, en bevegelse hit eller dit, en plassering i scenerommet, nennsomt, men likevel tydelig. Det er slett ikke vanskelig å følge, etter bare litt tilvenning.

Karakterer å bli glad i

I dette universet, eller universene, beveger så Marianne og Ronald seg. Det er bare de to. Skuespillerne Ragnhild Tysse og Ameli Basic. De står i en sirkel, gulvet er et speil, over dem en krets av lyspærer der lyset nesten umerkelig skifter i fargetoner og glød. Ellers ingenting. Også de som partikler i en uendelighet.

Sammen tar de oss i løpet av en drøy time gjennom et helt menneskeliv (eller altså flere). Ikke teatralt, men hverdagslig, og dermed desto sterkere. De gir oss to hele mennesker, mennesker vi kjenner, og kjenner oss igjen i, og dermed blir glad i. De er passe keitete i det første møtets ofte kleine situasjoner, passe usikre når de skal eller ikke skal utvikle forholdet videre, de krangler og elsker og møter utroskap, brudd og gjenforening og tragedie med hele spekteret av følelser. De mestrer også skiftene fra univers til univers med ørsmå detaljer – et annet blikk, en bevegelse, en ny holdning. Det er elegant, og strålende gjort.

Utenom hverandre har de bare teksten. Den er på ingen måte overlesset av teoretiske utlegninger, verken om fysikk eller bier. Teorien kommer i små biter, integrert i situasjonene, som små søkk av blikk inn i det uendelige, fascinerende og foruroligende. Ellers er teksten preget av hverdagslige situasjoner tatt på kornet, sprelsk dialog, og mye humor. Men vi ler med de to og ikke av dem, og dermed slår alvoret desto hardere til når den tid kommer.

Det evige spørsmål: Hva hvis….

Man trenger altså ikke kunnskap om kompliserte fysiske teorier for å få utbytte av Konstellasjoner på Rogaland Teater. Nick Payne bruker teorien om de parallelle universene til å fortelle oss noe om oss selv og livene våre. Og hvem har ikke en eller annen gang tenkt for seg selv: Hva hvis jeg bare hadde sagt dette, gjort noe annet eller valgt en annen? Hvordan hadde livet mitt blitt da? Og hvis foreldrene mine? Hvem hadde jeg vært da?

Grepet med ulike verdener er brukt i litteraturen med ulike formål opp gjennom tida. Fra Lewis Carrolls Alice i Eventyrland og C.S. Lewis i Løven, heksa og klesskapet til ulike science fiction-fortellinger og forfattere som spekulerer rundt hva som ville skjedd hvis Hitler hadde vunnet andre verdenskrig eller Napoleon hadde dødd ung.

Langt fra alle har basert seg på teorien om multivers slik Nick Payne gjør i Konstellasjoner, men de fabulerer alle over tilværelsens store mysterier og vår plass og våre muligheter i den.

Vi er bare partikler, sier altså Marianne, alle avgjørelsene du har tatt, eller ikke har tatt, finnes der ute. Men da…, sier Roland. Da finnes ikke den frie viljen, er hennes svar. Men det går an å se det motsatt, at de finnes som muligheter du kan velge.

Teorien om multivers er høyst diskutabel. Men akkurat nå, bare i kveld, går det an å ønske at den var sann. At vi havner over i et annet univers, der Putin tar et annet valg.

(Publisert 04.03.2022)