Gressklippermannen

Når kongsrådgiveren Varys i Game of Thrones konfronterer den forræderske lobbyisten Littlefinger med hans ondskapsfulle og kaotiske planer, kontrer han

REVENGE OF THE LAWN

Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad

Av og med: Laura Marie Rueslåtten, Sebastian Biong, Julie Moviken, Kristin Ryg Helgebostad og Norunn Standahl.

Utøver, musikalsk medskaper og konseptutvikler: Sebastian Biong

Tujahekk: Julie Moviken

Komponist og musiker: Laura Marie Rueslåtten

Lys og visuelt design: Norunn Standahl

Kostymesøm: Fridtjof Helle Brevig

Dansens Hus, 5. april 2022

med et ikonisk sitat fra seriens tredje sesong: «Chaos is not a pit. Chaos is a ladder». Littlefinger forsvarer handlingene sine som noe produktivt, en test om motstandsdyktighet. De fleste som førsøker å bestige stigen mislykkes, bedyrer han, og de får aldri sjansen igjen – fallet tar knekken på dem. Andre får muligheten til å klatre, men nekter. De klamrer seg til riket, eller gudene, eller kjærligheten – illusjoner. Bare stigen er ekte, klatringen er alt som betyr noe. Sitatet kan spores tilbake til Sunzis innflytelsesrike bok om militær strategi, Kunsten å krige, som argumenterer for at midt opp i alt kaoset finnes det muligheter. I Helgebostad/Rueslåttens hagekomedie Revenge of the Lawn er det nettopp kaos som er utgangspunktet for kunstnerisk utfoldelse. En forestilling som tar oss med til en surrealistisk plen, som krydres med «tanker om skolerevy, kaotisk og brutal fysikalitet og klønisme»[i]. Men jeg stiller meg spørrende til om det er et psykologisk portrett av et indre kaos vi er vitne til, heller enn at kaos blir iscenesatt tematisk.

Rød stevnejakke og ridestøvler, men ingen kusk

Studioscenen på Dansens hus er knapt lyssatt av to små lyskastere foran på scenen, med tynne lysstråler vendt mot taket. En med rødoransje lys, den andre blåturkis. Lydbildet minner om en meditasjons-spilleliste fra Spotify, som skal etterligne en varm sommerdag. Innimellom kommer det et svakt metallisk pling, som en resepsjonsklokke, fra ulike steder på scenen og under tribunen. Foran meg til venstre i rommet henger det fra gulv til tak én meter bred remse med kunstgress. Rundt den ligger det små, runde plastbusker. Midt i rommet ligger det en diger floke med metervis av hageslange. Jeg blir sittende og stirre på buskene som er i bevegelse, de er festet med tråder og blir sakte trukket inn mot den vertikale plenen. Bie- og fuglelyder overdøves av printerlyd, og Sebastian Biong blir synlig i en campingstol til høyre for scenen. Han er iført ridestøvler, rød ridejakke, kilt, knebeskyttere og en gul truckercaps, og mellom beina hans står det en printer og printer ut nærbilder av gress. I fanget holder han en stor veske lagd av kunstgress med blomstermotiv. Førsteinntrykket er at kaoset er overraskende ryddig og at vi befinner oss enten i en hage eller i et åpent kontorlandskap nede ved Aker Brygge.

Jeg blir brått oppmerksom på at det står en firkanta tujahekk inntil veggen, som har sorte stillongsben og røde platå-Converse. Enda en tujahekk gjør seg synlig bak den vertikale plenen iført platåsko dekt av kunstgress. De smyger seg inn på scenen som skurker i en tegnefilm, og representerer kanskje den delen av plenen som har blitt levende og nå skal ta hevn. Brått smeller en laser-lignende lyd over lydanlegget og tre lyskastere rettes mot Biong som hyler som om han blir stukket av en kniv. Han kaster armene i været og ser forskremt ut. Han spretter opp av stolen, så ned igjen. Hyler i takt med den repeterende laserlyden og stamper i golvet så det smeller i ride-hæler og tregulv. Publikum ler. Slapsticken har begynt i form av en overraskelseslek, der moromomentet ligger i om hvorvidt karakteren til Biong klarer å overraske oss med abrupte og harde bevegelser, lydsatt med hyl som lyder feminine.

Iscenesatt galskap

Det finnes en hårfin balanse mellom å gjøre morsomme ting på scenen og det å trygle folk om å le, og jeg merker motstanden vokse i meg parallelt med den økende intensiteten og ropingen. Foreløpig oppleves kaoset på scenen som en indre reise i Biongs karakter, og det er ham vi i publikum trekkes mot. Selv om det innimellom gjøres noen overaskende og imponerende hopp og fall: tryning i hageslangen, sjamandansing med knokkel-maracas, og raseringen av en vegg av stablede bøtter av Biong som en knusekule på skateboard (!), oppleves alt veldig koreografert og timet, som en slapstick-symfoni.

Scenerommet blir mer og mer rotete, mens lyd og lys (st)rammer inn og dirigerer helheten. Det hjelper ikke stort at flere av de intense scenene avrundes ved at tujahekk-karakterene, som her representerer koret i antikkens teater, enten pynter rotet med julelys eller stemmer i med Biong når han avslutter med inderlig sang. På den måten blir aldri kaoset kaotisk nok, for motvekten til kaos må jo være organisering. Og når hver scene ender med intens taktfast technodansing, eller et høylytt samspill der alle elementene møtes, er det først og fremst timing og komposisjon som kommer seirende ut, enda så hardt kropp møter gulv. Men misforstå meg rett: Revenge of the LawnER tidvis veldig fin og lårklaskende morsom, mye takket være Helgebostad/Rueslåttens musikalitet og beherskelse av timing, og en upåklagelig kraftdemostrasjon fra utøveren Biong.

Den insisterende kroppen

En forestilling der humor og latter er en del av kontrakten med publikum, må vel være noe av det vanskeligste man kan gjøre som utøver. Ikke må man «bare» insistere på – og finne mening i det man gjør på scenen, man må også stå i det når ingen ler, og ikke falle for fristelsen i å kompensere ved å øke intensiteten i form av fysisk utmattelse. Den siste kan på sikt funke, men vil være vanskelig å opprettholde over tid og bli monotont. Vi kan kalle dette for en slags strategisk utporsjonering av intensiteter: vite når du skal gi jernet, holde tilbake, hvor mye, hvor lite osv. Alltid lyttende, alltid til stede. Biong later ikke til å ha noen problemer med dette, og de stedene jeg tenkte at han kanskje trakk seg litt og ble flau, gikk han kjapt videre inn i noe annet uten at det føltes påtatt eller febrilsk: en absurd påståelighet i et ellers så tøysete og rotete landskap. Og det blir ikke mindre gøy når han på et tidspunkt kler av seg kusk-kostymet, men beholder ridestøvlene på og danser rundt i en stringtruse og et slags gjennomsiktig forslag av en bodysuit.

Trim hekken

Det er ingen yrkeshemmelighet at samtidsdansen tidvis operer med strenge kreative rammer, et begrenset mulighetenes marked. En praksis som snarere synligjør hva som ikke er lov heller enn det temaet som faktisk skal belyses – en dogmatisk estetikk, om du vil. Helgebostad/Rueslåtten derimot, er den unilaterale opposisjonen, samtidsdansens svar på improteaterets «yes, and…». En akkumulativ snøball-prosess der alle ideer og forslag er like gode og fortjener en plass i forestillingen; redigering er for pyser!

Det eksisterer utvilsomt noe befriende og smittende morsomt i det deilige teite med Revenge of the Lawn, men hva som sensorisk og koreografisk har blitt «forsket på» forblir uklart. Jeg tenker at det kunne ha vært interessant å forsøke å skape følelsen av at noe faktisk er ute av kontroll, et utemmet kaos, som også smittet over på oss i publikum. Helgebostad/Rueslåtten lener seg for overfladisk på slapstickens humoristiske effekt, og plasserer kaoset i trygg avstand fra oss i publikum, og hadde kanskje vært tjent med å ikke være så kompositorisk streng i iscenesettelsen av nettopp kaos.