Graver i foreldres verste frykt

En mor som frykter at hun skal gjøre sin sønn til en forhutlet overgriper. En far som ikke tør ta i sin datter. Det handler om våre sønner og døtre. Om

Se på meg når jeg snakker til deg

Av Monica Isakstuen

Regissør Øyvind Osmo Eriksen

Scenograf Kjersti Alm Eriksen

Kostymedesigner Ingjerd Meland

Lysdesigner Karl Oskar Sørdal

Urpremiere på Rogaland Teater 7. november 2019

hvilket preg vi som foreldre setter på dem. Om at de skal bli kvinner og menn. Om hva slags kvinner og menn de skal bli. Og bakom lurer arvesynden. Hvor skummelt er ikke det?

Det er dette det handler om i Monica Isakstuens Se på meg når jeg snakker til deg som hadde urpremiere på Rogaland Teaters intimscene 7. november.

Isakstuen debuterte som forfatter i 2008, og har seinere skrevet både poesi, romaner og teatertekster. Se på meg når jeg snakker til deg er hennes første helaftens teaterstykke.

Foreldreskap som prosjekt

Både i romanen Vær snill mot dyrene, som hun fikk Brageprisen for i 2016, og i den seinere Rase setter Isakstuen et ubarmhjertig søkelys på morsrollen. Hun går dypt inn, helt inn til tanker og følelser man som mor knapt tør å innrømme å ha vært i nærheten av.

Denne gravingen fortsetter i Se på meg når jeg snakker til deg, bare at det nå også er en mann til stede. I første akt møter vi mor og sønn, i andre akt far og datter. For mens romanene konsentrerte seg om mor, reiser dette stykket nok et vanskelig – og omstridt – spørsmål: Ligger det et potensiale til å bli en overgriper i enhver mann? Og er det foreldrenes skyld, gjennom sin oppførsel i guttens barndom, dersom det slår ut? Og hvordan påvirker det en datter?

Skummelt så det holder, det også.

Hvorfor blir det da sjelden virkelig skummelt-vondt helt ned i magen på Rogaland Teater?

Stor frihet for regissøren

Monica Isakstuen legger få eller ingen føringer til ytre faktorer i teksten. Sceneanvisningen i bokutgaven av Se på meg når jeg snakker til deg er svært sparsom. Vi kan være hvor som helst med hvem som helst.

På scenen har regissør Øyvind Osmo Eriksen og scenograf Kjersti Alm Eriksen laget et langt og smalt rom med publikum på tre rekker langs langsiden. Alt er holdt i lyst grått og hvitt. Noen skinn på gulvet (som etter hvert brukes effektfull som rekvisitter), et par krakker og noen abstrakte hvite skulpturer: Det er modernistisk, ganske abstrakt og temmelig kaldt.

Moren, spilt av Mari Strand Ferstad, lukker forsiktig døra inn til sin sovende sønn. Nå kan hun endelig slappe av. Sier hun. Glad er hun også. Sier hun. Men Ferstad spiller henne med en slags overspent, overfladisk fornøydhet.

Hun får meg (fordomsfullt) til å tenke at hun sikkert også blogger om interiør eller skjønnhet. Det er til å begynne med irriterende, men det er et varsel. For sønnen, Svein Solenes, sover ikke.

Vekslende tidsplan

Herfra og ut baller det på seg. I den omtalte sceneanvisningen heter det blant annet: «De som spiller er alle aldre.» Det innebærer en stadig veksling fram og tilbake i tid. Det skjer nesten sømløst og fungerer godt, også på scenen. Sønnen er i ett øyeblikk baby, i den neste gutt og i det neste mann. Hun går fra lykkelig nybakt mor til å bli stadig mer sliten og angstridd i forhold til hva hun gjør denne gutten til.

«Jeg skulle ønske at det hadde vært så enkelt. At det var mulig å programmere et barn. En gutt. Bare litt?… Så kunne jeg sittet der, ved sprinkelsengen din og pratet til deg, sånn, mens du sov, bare fortelle, helt rolig og stille, og så var det gjort, når du våknet kom du for alltid til å ta de rette valgene og gå klar av de dårlige», sier hun.

Og: «Hvorfor skal alt dette være opp til meg, å forme et menneske, jeg klarer ikke mer, jeg klarer det ikke.»

For han sover jo ikke. Og sammen ruller de opp den ene historien etter den andre om hvordan guttens potensiale som overgriper kommer til, eller kan komme til, å utvikle seg. Det er heftig og rått, til og med ganske ekkelt – likevel griper det ikke ordentlig tak.

Fysisk spill skaper avstand

Det skyldes ikke skuespillerne. De gjør sine saker upåklagelig. Det skyldes heller ikke teksten. Men kanskje er det noe med at dette er en tekst som vender innover – personene kan være hvem som helst, vi identifiserer oss ikke med dem, men med følelsene deres – våre egne følelser. Men på scenen er det virkelige personer. Kanskje har det noe å gjøre med regigrep som gjør det hele vel abstrakt.

Monica Isakstuen er i tillegg til romanforfatter og dramatiker, også poet. Det gjør noe med språket hennes. Hun skriver små setninger fulle av innhold, i en rytme der mellomrommene utgjør en ladet del av teksten.

På Rogaland Teater fyller regissør Øyvind Osmo Eriksen på med en svært fysisk spillestil. Babysønnen spreller rundt på gulvet i akrobatiske øvelser, mor og sønn forenes i halverotiske favntak, blant annet. Det gir vitalitet til forestillingen, men skaper også avstand, det er spektakulært å se på, men det fjerner mellomrom og gjør opplevelsen mindre intens.

En fars redsel

I andre akt er rollene byttet. Svein Solenes er faren, Kjersti Strand Ferstad er datteren. Settingen er også mørkere, vi er i en skog, de lysegrå veggene er behengt med mørkegrå draperier, noen stiliserte mørke tre-trær står rundt omkring.

Han ligger i skogen og er død. Hun må ta farvel. Igjen fungerer skiftene i tid sømløst og fint mens de tos felles historie rulles opp. Hun fra baby til småjente, tenåring og voksen kvinne. Han fra nybakt far, og også han til å være stadig mer bekymret og redd for hva slags kvinne han gjør datteren til.

«Han forestiller seg det verste hele tiden. Datteren hans, den lille kroppen, de spede lemmene hennes og alle som kommer til å bli besatt av dem. Alle som kommer til å ville ha henne. Ta henne,» er tanken som rir ham.

Når hun er liten tør han nesten ikke bade henne.

«Hvordan holder man riktig, hvordan vasker man riktig, eller tørker, sånn at man ikke tørker feil? Sånn at ting ikke kan misforstås?», sier han.

Og datteren egger ham opp:

«Sånn at vage minner om at noen har tatt på henne, strøket henne på en spesiell måte tjue år senere kan stige ut av ingenting som en plutselig tsunami bare fordi noen tar på henne igjen, stryker henne på den spesielle måten kanskje.»

Senere dynger han på med formaninger, og hun presser ham lengre og lengre. Helt til han må innrømme:

«Han har det i seg. MANN. Selvfølgelig har han det i seg. Hvorfor skulle han ellers være så redd.»

Berører oss mer

Stemningen i denne akten er tettere, tempoet er også roligere. Jeg opplever den som mer nærværende og den virker også sterkere.

Begge skuespillerne fyller også her rollene sine upåklagelig. Mari Strand Ferstad veksler ubesværet mellom troskyldig, men litt trassig, fireåring, oppkjeftig tenåring og voksen kvinne. Aller mest inntrykk gjør likevel Svein Solenes når han konfronterer redselen for å gjøre datteren til et offer i sitt forsøk på å beskytte henne.

Mot slutten av stykket kommer det også til en slags forsoning mellom far og datter. Det er dempet, inderlig spilt. Da lever teksten, og menneskene kommer nær oss – hvem de enn er. Det er rett og slett nydelig.

(Publisert 08.11.2019)