Gjennomført, men lite utfordrende Shakespeare

Det er så monumentalt som det kan bli: The Olivier, hovedscenen

på National Theatre i London, Shakespeare’s Antony and Cleopatra, et stykke med en kjærlighetshistorie like sterk som Romeo og Julie, et politisk spill på linje med Hamlet og Julius Caesar, og slagscener like brutale som i kongedramaene. I hovedrollene finner vi Ralph Fiennes og Sophie Okonedo, velkjente skuespillere fra både film og teater. Regi har Simon Godwin som har gjort flere suksessrike forestillinger på The National de siste årene. Resultatet er en god og svært velfungerende forestilling, men som allikevel oppleves som noe langdryg og lite spennende.

Elegant scenografi

Antony and Cleopatra

Av William Shakespeare. Regi: Simon Godwin.Scenografi: Hildegard Bechtler.

Med: Ralph Fiennes, Sophie Okonedo, Tunji Kasim m.fl.

National Theatre, London, 13.oktobe 2018

Spilles til 19. jaunar 2019

Handlingen i Antony and Cleopatra er kjent for å være flyktig. Den foregår både i Egypt, i Roma og på havet imellom. De ulike scenene veksler til tider hurtig og er i tillegg ofte svært korte. Scenograf Hildegard Bechtler bruker alle de store mulighetene som The Olivier byr på for å skape de ulike stedene i moderne form. Vakrest er Egypt med gylne marmorgulv, basseng med ekte vann og innlagte lyskastere og luksuriøse solsenger. Det er lett å forstå at Antony heller vil tilbringe tiden sin her istedenfor i Roma, som er mye renere, preget av rette linjer, hvit marmor og kontoraktige lokaler. Aller mest minner det om interiører i amerikanske politiske tv-serier. Forskjellene mellom Egypt og Roma er også tydelig i Evie Gurneys kostymer. I Roma har karakterene på seg formelle militæruniformer, mens de i Egypt har et mye mer avslappet uttrykk med løstsittende haremsbukser, flagrende kjoler og til og med en og annen Hawaii-skjorte. Det er med uvilje Fiennes’ Antony skifter fra haremsbukser og silkevest til uniformsjakke.

Ikke uproblematisk

Ofte fungerer den moderne settingen godt. Både Egypt og Roma er gjennomførte miljøer som det er lett for publikum å orientere seg i, noe som kommer godt med når det er såpass mange karakterer og mye informasjon som skal formidles til publikum. Men i en del scener blir gapet mellom det moderne uttrykket og Shakespeares språk i overkant stort. Jeg vil særlig nevne to eksempler. Det første er en tv-skjerm som henger på Caesars kontor i Roma. Når Agrippa avgir rapport om opprøret som foregår utenfor, vises filmklipp av moderne demonstrasjoner med opprørspoliti, roperter og tåregass. Bildene står ikke helt i stil med det Agrippa forteller, og det hele virker noe tvunget og påtatt. Det andre eksemplet er fra kampscenene i andre akt. Soldatene er ikledd lyse kamuflasjeuniformer, og kampscenene er til tider svært realistiske med maskingevær og pistolskudd. Godwin framstiller egentlig bare en krig som stemmer overens med den generelle moderne settingen, men det blir allikevel litt ubehagelig. Her har vi altså europeiske soldater som kriger i et fiksjonelt arabisk land i en estetikk som minner om bilder fra Afghanistan, Irak, Libya etc. Dette problematiseres aldri i forestillingen, noe som for meg framstår underlig og litt for enkelt.

Skuespillerne leverer

I en produksjon som denne er det naturlig nok mye fokus på de to hovedrolleinnehaverne, og Ralph Fiennes og Sophie Okonedo tar også kommandoen og er de naturlige midtpunktene hver gang de er på scenen. Fiennes viser et enormt stort repertoar som Antony. Han er både kynisk og sarkastisk politiker, kalkulerende strateg og motiverende hærfører. Men aller mest er han hodestups forelsket. Han fniser og flørter med Cleopatra, blir grensesprengende sjalu når hun snakker med andre menn, men tilgir henne like raskt når hun snur seg mot ham. For meg er Fiennes’ beste egenskap måten han blander komedie og alvor på. Hans kanskje sterkeste øyeblikk er helt på slutten av forestillingen. Antony får uriktig beskjed om at Cleopatra er død og bestemmer seg for å ta livet av seg. Fiennes leverer en helt troverdig dødsscene der han stikker seg i magen med en kniv og kjemper mot smertene. Men Antony dør ikke med en gang, og Fiennes leverer replikken ‘Not dead? Not dead?’ med lakonisk ironi. Alt i alt er Fiennes’ Antony en svært gjennomført karakter som blir mer og mer desperat og ustabil ettersom problemene i både krig og kjærlighet tårner seg opp.

Sophie Okonedos Cleopatra er også en svært sammensatt karakter. I starten av forestillingen framstår hun som i stor grad bortskjemt og arrogant. Hun er nærmest barnslig i sin kjærlighet til Antony, og hun behandler tjenerne sine dårlig. Særlig Fisayo Akinades Eros får gjennomgå når Okonedo forsøker å drukne ham i bassenget etter at han har fortalt henne at Antony har giftet seg med en annen. Av og til tipper denne tolkningen vel over i det karikaturaktige. Også i Shakespeares tekst er Cleopatra oppfarende og selvopptatt, men i Okonedos versjon før pause er det vanskelig å se hvordan hun kan fungere som dronning i det hele tatt. Dette endrer seg heldigvis etter pause. Særlig mot slutten av forestillingen er Okonedo virkelig på sitt aller beste, og Cleopatra blir en tragisk og kraftfull skikkelse. I scenen der Antony dør, går hun fra fornektelse til innsikt på en hjerteskjærende måte. Senere, når hun trues med å tas med som krigsbytte til Roma, blir hun den sterke og besluttsomme dronningen vi forbinder med navnet hennes. Særlig i hennes siste scene der hun ikler seg sin kongelige kappe og krone før hun begår selvmord er svært sterk og virkningsfull. Denne scenen står også for det kanskje mest spesielle og overraskende øyeblikket i forestillingen. I Shakespeares tekst begår Cleopatra selvmord ved å la seg bite av giftige slanger. Godwin har valgt å ha en levende slange på scenen! Det gikk et gisp gjennom salen når en oransje slange ble løftet opp av en kurv. Den slynger seg rundt Okonedos armer, biter henne tilsynelatende i brystet og fortsetter å bevege seg i hennes døde hender.

Rundt de to hovedrolleinnehaverne jobber et stort og solid ensemble av dyktige skuespillere. Tunji Kasim er nøktern og rolig i rollen som Caesar, og framstår som en god kontrast til de mer utsvevende elskerne. Tim McMullans Enobarbus gir mange etterlengtede komiske innslag gjennom forestillingen. Gloria Obianyo spiller Cleopatras tjener Charmian. Hun følger sin dronning i tykt og tynt og bidrar sterkt til at den siste scenen der de begge begår selvmord, blir så sterk som den blir.

Velfungerende men lite spennende

Alt i alt er det vanskelig å si noe annet enn at dette er en svært god forestilling. Skuespillerprestasjonene er gjennomgående sterke, og fra første stund trekkes man inn i historien. Allikevel er det akkurat som om noe mangler. Godwins regi er plettfri, men den tar heller ingen sjanser, og man blir sjeldent overrasket. Det er som om forestillingen mangler et prosjekt eller en årsak. Det kan virke som at man ikke helt vet hvorfor man bør sette opp Antony and Cleopatra i dag, bortsett fra at det er Shakespeare og at det er bra. Krigsscenene er, for meg, talende i denne sammenheng. Her hadde man kanskje muligheten til å knytte handlingen opp mot vår tid eller i det minste si noe som også kan sees som relevant i dag, for eksempel om vestlig krigføring i Midtøsten. Men Godwin og hans team unngår alle slike muligheter. Resultatet er en god, men kanskje litt overfladisk og lite spennende forestilling.