ANMELDELSE

Gjennom natta

Grusomhetens teaters Lang dags ferd mot natt følger rusens og desperasjonens logikk. Det blir en kompromissløst teatral kveld, som likevel oppleves som sann.

Det er ingen skjeletter i skapene til den ulykkelige familien Tyrone. Alle slenges liksom fram på det dunkelt opplyste bordet, gjennom en lang, dyster dag og kveld og natt i sommerhuset.

Vi følger skuespillerfar James Tyrone senior (Sven Nordin), mor Mary (Hanne Dieserud) og parets voksne sønner – skuespilleren James jr. (Filip Stav) og den tuberkulosesyke poeten Edmund (Simen Pettersen) – fra de møtes i bitterhet og med hver sine ting å stri med, til de avslutter kvelden i svart fortvilelse.

Uler

Grusomhetens teaters kunstneriske leder Lars Øyno har innimellom de mange mer eksperimentelle forestillingene i teatrets mangslungne katalog, gjort det til en paradegren i miniformat å lage teksttro oppsetninger av amerikanske kammerdrama-klassikere. I 2018 var det Albees Hvem er redd for Virginia Woolf, i 2019 Williams’ En sporvogn til begjær. Både før og siden da har det gått i en lang rekke mer kompromissløst fysisk orienterte forestillinger, hvor eksperimentering med rom, lyd, lys og kropp som regel har stått sentralt. I teaterfornyerne Antonin Artaud og Jerzy Grotowskis ånd.

Men nå er det altså tilbake til et realistisk familiedrama, satt i en stue i et enkelt sommerhus, der en tåkelur uler uregelmessig inn fra havet utenfor. Eugene O’Neills Lang dags ferd mot natt får sluttføre amerikanske klassikere-trilogien til Grusomhetens teater, noe som passer bra i og med at denne teksten inspirerte forfatterne av de to førstnevnte verkene. En sterk Hanne Dieserud har spilt den sentrale kvinnerollen i alle de tre stykkene, og hun gjør et like mektig inntrykk nå som før.

Sammenbitt

I første akt samles familien til frokost. Vi får vite at mor Mary har kommet tilbake fra et opphold på sanatorium, og alle er glade for å se henne tilsynelatende frisk. Tonen er vennlig, bortimot kjærlig – men ganske snart merker vi at noe ulmer. Jeg vet ikke om det kommer av hvordan Dieseruds Mary fører seg, verdig og blidt, men at hun samtidig hyppig griper seg selv hardt rundt albuene, eller av hvordan den breiale faren James (Sven Nordin) tapper nervøst med fingrene under bordet, eller av at smilene til samtlige virker stive.

Ganske snart er iallfall den dårlige stemningen ikke lenger bare ulmende. Den eldste sønnen James jr. virker full allerede idet han ankommer, og yngstemann Edmund kniper urytmisk sammen øynene før hver replikk han framsier. Begge luter over bordet, har sammenbitte tenner og spytter ut ordene. Som om alt framføres med pinsel.

De to sønnenes tekstframføring er oppstyltet, anstrengt. Dieseruds Mary er mer ekspressivt spilt, der eksaltert ansiktsmimikk og desperate blikkvekslinger gjør henne vanskelig å ta øynene fra. Nykommer i Grusomhetens teaters univers, Sven Nordin, – som de siste årene har vært mest å se i film og på tv, ikke så ofte på teater – er i grunnen den med mest «lavmælt» framtoning. Det skaper et mildere blikk enn vi kanskje er vant med på familietyrannen James Tyrone.

Uansett: I starten lugger den markante forskjellen mellom spillestiler noe. Men ganske snart oppleves det hele likevel naturlig; som en framheving av tekstens brå skift mellom bitterhet og forsøk på ømhet mellom alle familiemedlemmene.

Klandrer seg selv

Litt ute i frokosten begynner alle å anklage hverandre for ting. Faren er skuffet over sønnene som ikke har drevet det til noe. Sønnene er bitre på faren som i sin gjerrighet har gjort livet uutholdelig for dem. Mary er bitter over at hun måtte gi slipp på drømmene om enten å bli nonne eller konsertpianist da hun giftet seg med den kjekke skuespilleren James. I tillegg bærer hun på traumer etter at de mistet en sønn da han var liten, og det mer enn antydes at det var ektemannens gjerrighet som skaffet henne en dårlig doktor da hun seinere skulle føde Edmund – og som en følge av dette ble morfinavhengig.

Selv om Mary forsøker å anklage de andre i familien for sin misere, blir det i denne oppsetningen først og fremst klart hvordan hun klandrer og plager seg selv. Selv om hun forsøker å holde opp et blidt ytre, og snakker mye og lenge om sin fordums skjønnhet og gleder. Det blir så hjerteskjærende som det skal.

Desperat trist

Det er smertefullt å være vitne til, og alle forsøker de parallelt å døyve bitterheten gjennom forskjellige former for rus. Mennene i familien drikker tett. Mary koketterer med at hun aldri rører en dråpe alkohol, noe som jo er tragikomisk all den tid vi vet hun nettopp har kommet ut av sanatoriet for å bli fri fra morfinavhengighet.

Et litt friskt pust i fortellinga er tjenestepiken Cathleen (en veldig god Live Noven), som pliktskyldig og muntert anerkjenner vertskapets utsagn. Men som gradvis blir så beruset av whisky at hun virker lett delirisk. Inn i miksen bidrar skikkelsen til det desperat triste sløret som henger over huset.

Den lett utmattende fortellerstilen og det slitne universet understreker sentrale temaer i teksten: Hvor på tuppa man kan bli når man blir presset for mye. Hvordan man tar det ut på urettferdig vis mot sine aller nærmeste. Hvordan man desperat forsøker å klamre seg til illusjoner om eget liv. Osv. Det er ikke uten grunn at O’Neill er hyllet for å få familiekriser til å oppleves allmenngyldige.

 

Dypt konsentrert skuespillerarbeid

Øyno har valgt nesten ikke å kutte et eneste ord i O’Neills stykke, og har også lagt seg tett på dramatikerens sceneanvisninger. Når regien i det store og hele består av laaange samtaler rundt stuebordet i 4,5 timer, og det er svært sparsomt med teatereffekter, er det lett å bli utålmodig.

Samtidig: Der vi sitter tett, tett på de fire skuespillerne og deres dypt konsentrerte skuespillerarbeid – slik Grusomhetens teaters scene innbyr til – oppstår noe særegent: Jeg faller inn i en meditativ, døsig ro. Og blir samtidig voldsomt oppmerksom på detaljene i spillet: Hvordan lyset på veggene endrer seg. På følelsen av å lytte til Marys skritt over gulvet oppe i andre etasje når de tre mennene under er skrekkslagne over tanken på hvor ruset hun er. Hvordan Dieseruds ansikt går fra søtt og tekkelig til forvrengt, og tilbake igjen – på kort tid.  

Jeg blir sugd inn i det, og kjenner på kroppen hvor slitne sønnene må være av far James’ oppheng på å spare strøm. Hvordan hans evinnelige fokus på økonomi får dem til å tvile på om han vil dem vel.

Når Mary glir inn i en morfintranse og minnes i komisk detalj brudekjolen sin av hvit sateng og duchesse-kniplinger – en monolog som stadig blir avbrutt av at hun undrer over hvor hun har gjemt den – gjør Dieseruds vidunderlige spill det hele så tragisk og komisk på en gang at det bare er å gi seg over.

Raptus

Fordi bitre familiefeider i virkeligheten sjelden rulles ut effektivt og fyndig, oppleves det sant hvordan de her avdekkes i et springende, men sakte tempo. Det er også noe katarsisk over hvordan ingen etter hvert legger bånd på seg, men at all bitterheten spyttes ut i voldsomme raptuser.

Når vi gjennom den suggererende spillestilen har kommet så tett på denne familien oppleves det også skikkelig brutalt når den ene av dem til slutt går fullstendig i oppløsning for åpen scene.

Oppsetningen av Lang dags ferd mot natt virker ikke mindre skjerpende enn annet arbeid av Grusomhetens teater, i sin insistering på Artauds teorier om at gester og mimikk er likeverdig med replikkene, og at de kan virke «besvergende» på tilskuernes sinnsliv. Men også på den kompromissløse troen på dramatikerens vilje. Jeg opplever det som at det kunstneriske laget har blottlagt seg selv i arbeidet med teksten, og nærmest lar den snakke igjennom dem. Dette går jo egentlig helt på tvers av Artauds ideer om å rive ned troen på teksten.

Men iallfall blir denne tilsynelatende seige oppsetningen av Lang dags ferd mot natt for min del inderlig, hardtslående teater. Ikke kjedelig, slik de fleste andre kritikerne så langt har ment. 

Powered by Labrador CMS