Gått ut på dato

Var incest mindre tabu før? Var kvinneforakt mer utbredt, gjengs, mindre iøynefallende?

Do-re-me-too-sa-Lo-li-ta

Av Kristinsdottir/Willyson

Scenografi, lys, video: Eilif Fjeld, Oscar Udbye

Kostyme: Katja Ebbel

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Lyd: Vilde Ilkama Nupen

Maske: Hege Ramstad

Medvirkende: Ibrahim Fazlic, Magnus Myhr, Eirik Willyson og Hildur Kristinsdottir

Black Box teater, 22.-26. november 2023

Jeg kan nemlig ikke huske å ha blitt like provosert første gang jeg leste Nabokovs Lolita, som tenåring en gang på 1980-tallet. Romanen har riktignok alltid vært omstridt: Da den kom ut ble den anklaget for være usømmelig, på grensen til pornografisk. Forsvarerne parerte da med at det ikke forekommer eksplisitte skildringer av seksuell karakter i boka. I dag fremstår begge disse argumentene latterlig irrelevante: Problemet med Lolita er ikke at den skildrer kjønnslig omgang, men at den estetiserer en voksens seksuelle forhold til et barn. Om det er eksplisitt eller ikke spiller faktisk ingen rolle: En velformulert litterær antydning har like stor, om ikke større, virkning på sanseapparatet som bardust klarspråk. Og var det en som behersket språket og de litterære virkemidlene sine så var det Nabokov. Selv på et annet språk enn morsmålet var han en uovertruffen original ordkunstner og stilist. Og kanskje er det også derfor så forstyrrende å lese romanen igjen i dag, i voksen alder og etter #metoo, med bevisstheten den kampanjen brakte med seg om de andre perspektivene, subjektene og stemmene som ikke kommer til orde i Humbert Humberts autoritære beretning om sitt livs store kjærlighet.

Transformasjoner

En slik forskyvning i fortellerperspektivet får vi oppleve i Do-re-me-too-sa-Lo-li-ta. Hovedpersonen Lo (Hildur Kristinsdottir) er her godt på vei inn i kvinnekroppens andre transformasjonsfase, overgangsalderen. Romanens Lolita er som kjent såvidt i gang med puberteten og sammenlignes derfor av sommerfuglelskeren Humbert Humbert med en smånymfe. I motsetning til bokens Lolita er det ingen som begjærer den aldrende Lo lenger. Hun både lengter til og frykter «vendepunktet», som hun kaller det. Sammen med sine tre venninner, dragdronningene Ho (Eirik Willyson), Mo (Ibrahim Fazlic) og My (Magnus Myhr), også kalt «De tre søstre», har hun laget denne forestillingen som hun forsøker å få solgt til utlandet. Men det er ingen utenfor Oslo som vil ha den.

Zebra og leopard

Eilif Fjeld og Oscar Udbyes scenografi, video og lysdesign har skapt et scenerom som kan minne om et av Vanessa Bairds groteske eventyrtablåer, tilpasset en middelaldrende Los obligatoriske affinitet for dyreprint. Rommet er innrammet av takhøye leopardgardiner. Også gulvet er leopardmønstret, med andre typer dyreskinn spredt utover. På bakveggen står et gammeldags, fornemt blyglassvindu åpent mot et landlig gårdsrom. Ved siden av vinduet henger et hjortehode. Under står en langstrakt og smal, rød Chesterfieldsofa. Lenger fremme i rommet en brun Chesterfieldstol og sjeselong i samme stil, begge med frynser. Lo sitter i stolen kledd i en grønn småpikekjole med diger sløyfe på ryggen, leopardtights, grønne strømper og sølvjoggesko. Bleket hår med markant ettervekst søtt oppsatt med spenner. Også Ho, Mo og My stiller i dyreprint, bleika eller blått hår og platåsko. Alle tre har bart. To isbøtter står på hver side av sjeselongen, den ene fylt med popcorn. På en gullinnrammet skjerm til høyre ser vi en ulmende peis som det ryker av.

Vendepunktet

Do-re-me-too-sa-Lo-li-ta legger seg relativt tett opp til det litterære forelegget, med lange tekstutdrag mer eller mindre ordrett sitert. De er flettet inn i et manus som ellers består av hverdagsprat og sladder mellom Lo og venninnene hennes, der enkelte historier fremstår som personlige varianter av Lolita-fortellinger. En av parallellhistoriene forteller om Los sommerfuglfobi og knytter seg til Nabokovs kjente lidenskap for sommerfuglsamling. Hun gjengir oppskriften på hvordan man ikke må drepe, men bedøve en fanget sommerfugl, så den ikke skal ødelegge de fine vingene sine i dødsangstens panikk. På peisen ulmer raseriet, det medfører en hel masse røyk (uten ild!) inntil vendepunktet kommer og Lo lærer seg å ignorere den iskalde estetikerens blikk til fordel for egen orgiastisk livsutfoldelse. Da, først, flammer det opp.

Innbakt er flere dansenumre, samt innslag av rytmisk gymnastikk der Lo, My, Ho og Mo utfolder seg med rockering og vimpelbånd. I ett av dem paraderer de rundt med ringen over hodet som legemliggjørelsen av Lolitas drøm om en dag å få være en «spankulerende, fyrig tamburmajor».[1] Deler av romanen iscenesettes som teater i teatret der skuespillerne i rolle spiller karakterer fra romanen. Tolkningen deres er åpenlyst kritisk og fremføres på en karikert, overdrevent usympatisk måte. Lolitas mor (spilt av Lo) fastslår at dette ikke er en «love story», og ber om at man slutter å kalle den det. Til slutt får vi jammen en scene med Tsjekhovs Tre søstre, ut av det blå, fremført av «De tre søstre» My, Ho og Mo.

Nylesning av klassikerne

Tross et utpreget fysisk og visuelt scenespråk er det langt fra første gang Kristinsdottir/Willyson skaper scenekunst med utgangspunkt i et verk fra den vestlige litterære kanon. Tidligere har de hatt stor suksess med sine formsterke Klassikere for Kids (2012-2015), basert på henholdsvis Goethes Faust,[2] Woolfs Til fyret, og Dostojevskis Forbytelse og straff, der de to første ble Heddanominert. Voksenproduksjonen Lille Leiolf (2019) spant videre på Ibsens Lille Eyolf og var i følge dette tidsskriftets kritiker fantastisk, en forestilling som ikke kunne blitt bedre.[3] Kristinsdottir var også med som utøver i Henriette Pedersen/Nartmanstiftelsens radikalt utagerende versjon av Flauberts Madame Bovary, MADAM fra 2021. Vinge/Müllers nylige Ibsen-oppsetninger på Det Norske Teatret, Hedda Gabler (2022) og Byggmeister Solness (2023) er andre, nærliggende eksempler på hvordan en uærbødig og eklektisk holdning til teksten kan være en gangbar vei inn til kjernen av det litterære verket.

En slik vei forutsetter imidlertid at publikum er kjent med det litterære forelegget, og har det med seg som en implisitt fortolkningshorisont for det som skjer på scenen. Har man ikke det, vil det være en annen historie man får med seg. I Do-re-me-too-sa-Lo-li-ta er det en mengde ironiske fiksjonslag som peker i ulike retninger, inkludert sitater som kanskje ikke fremstår som sitater om man ikke kjenner dem fra før, noe som gjør det veldig tilskueravhengig hva forestillingen ender opp med å formidle til hver enkelt. Meg har den gitt en empatisk, smart og modig fremstilling av hva som gjør Lolita til en vanskelig bok helt å ta på alvor i dag.

Fotnoter: