Fuskepelsrevolusjon

Påtroppende teatersjef Jørgen Knudsen åpner sitt første høstprogram ved Black Box teater med en av Sveriges siste

Yes

Koreograf, utøver: BamBam Frost

Utøver: Lydia Östberg Diakité

Lysdesign: Anton Andersson

Komposisjon, lyddesign: Yared Cederlund

Scenedesign: Lisa Berkert Wallard

Kostyme: Hanna Kisch

Kunstneriske medhjelpere: Lydia Östberg Diakité, Alexandra Tveit

Black Box teater, 25.-26. august

scenekunstsnakkiser: Bambam Frost. Den Stockholmsbaserte koreografen (oppkalt etter en karakter i The Flintstones) gjester med ‘en slags’ soloforestilling, som hadde premiere på MDT i Stockholm i 2021. Programteksten gir ikke mye informasjon om hva forestillingen handler om, og er skrevet i manifestform om hva «YES» er eller kan bli. Vi kan blant annet lese at «YES» er en kaskade av nytelse, drømmer og vemod, at «YES» insisterer på at fiksjon er et viktig verktøy for å forestille oss en verden vi vil leve i, og at «YES» er et frigjørende potensial. Teksten leder meg til å tenke at forestillingen er ment å være en slags sinnstilstand, en sensorisk opplevelse av et mulig utopisk annerledessted.

Polyesterfest

Det som møter meg idet jeg kommer inn på hovedscenen er et digert lappeteppe av pelsstoff i hvit- og blåtoner, og midt i rommet henger det en stol bekledd i neon-oransje fuskepels. Teppet dekker et stilas og minner om et isfjell, eller en diger iskrem som smelter ned fra taket og utover scenerommet. Jeg forsøker å hoppe over deler av teppet som ligger ved amfiet –

jeg vil nødig skitne det til med skoene mine. Frost går uformelt inn på scenen iført et lurt smil og Canada smoking: dobbel denim. Hun ser på oss, flørtende og tar oss inn. Lyden av mannsstemmer som sier ‘a’ i ulike toneleier fyller rommet, først tilfeldig, så mer organisert som en taktfast basstromme. Frost beveger seg hakkete, spenner alle muskler i kroppen og ansiktet, knytter nevene og gjør store utslag på stedet i sakte film. Det er som om hun skyggebokser i stop-motion. Innimellom tar hun pauser, skjærer grimaser og sukker, med påfølgende fnis fra salen.

Frosts interesse for sosialdans, pop- og klubbkultur kommer tydelig fram i bevegelsesmaterialet, med referanser til hiphop, krumping og twerk. Store deler av dansen gjøres også frontalt, og flere steder adresserer hun publikum med blikk og gester som om det forventes noe av oss, eller at vi er med i en dansebattle. Denne måten å dekonstruere afroamerikansk kultur på, minner meg om koreografer som Dana Michel, Trajal Harrall og Cherish Menzo, som også jobber med måter å omfavne stereotypiske melaninrike troper på, ved å plukke dem fra hverandre og tømme dem for mening for å se hva de kan romme. YES åpner dermed opp for to problemstillinger: ‘hva dans kan være’ og ‘hva slags dans’ som blir ansett som interessant og verdig en samtidskunstscene.

Innbilt frigjøring?

I YES er dans en slags modulerende kraft som i ett øyeblikk invaderer kroppen til Frost, for så i det neste å slippe den tilbake i rommet. Imellom sekvensene utfører hun små oppgaver, skifter kostyme, legger seg ned, går rundt i rommet, drikker litt vann og kommenterer hvor slitsom deler av dansen er. Jeg får følelsen av at jeg sitter og ser på noen scrolle gjennom feeden sin på Instagram; noen videoer/bilder blar man kjapt forbi, andre blir man ved lenger. YES har på ingen måte et sammenhengende visuelt narrativ, snarere jobber den med å skape en forventning og interesse, men bare i et forførende øyeblikk og den vil aldri helt innfri forventningene. Derfor blir det euforisk stemming i salen når vi avslutningsvis får en 10 minutters linedance til en a-cappella/country-versjon av 2 Unlimiteds «No limit». Sammen med Lydia Östberg Diakité (som kommer inn som en ‘gjest’ på slutten), danser hun synkront i matchende denim-kostymer med neonoransje glitterfrynser og ridechaps.

Selv om jeg smiler og nikker i takt til sluttsekvensen, oppleves det som om jeg har blitt lurt hit, til en slags forløsende affekt; kroppslig intens, men autonom og upersonlig. Leste jeg ikke noe om et forsøk på å gjøre en interseksjonell feministisk revolusjon innbydende og uimotståelig? YES er visuelt rik, i den grad det framprovoserer spørsmål om identifikasjon. Blacklight, lysende neon, glitter og lodne akrylstoffer skaper et visuelt mektig rom. Kombinasjonene av disse elementene heller mot en 90- og tidlig 2000-tallsestetikk, og en (et ønske om?) tilhørighet til skeiv estetikk som føles irriterende trendy. Dette oppleves ikke tilfeldig, men nøye planlagt og bevisst. En kroppsliggjøring av en ‘innbilt frigjøring’ – der tynne syntetiske lag med kostymer, scenografi og lys presenteres for å skille Frost fra normen, fra det som samfunnsmessig forventes av henne, for å smelte sammen med et selvbilde skapt av henne selv. Det skal sies at Frost (og Diakité) er sjarmerende og overbevisende karakterer, skapt for å symbolisere og bære ideen om et mulig potensial; de er frie til å gjøre som de vil, danse som de vil, uten å tenke på hva som er innafor eller ikke. Men hvis YES er en slags invitasjon til revolusjon, oppleves løsningen kortvarig og nyliberal; skamløs selvutfoldelse, dyrking av populærkultur og et uholdbart konsum.

Jada, jada, jada

I YES blir ideene presentert, men sjeldent materialisert, de skaper innimellom fine bilder, men en eventuell mening blir filtrert bort. Mye på grunn av det presise håndverket; symbolikken og referansene er lett gjenkjennelige og, selv om de dekonstrueres (gjør de egentlig det?), oppleves de sjeldent transformerende, men ender opp med å peke tilbake på sin opprinnelige. populærkulturelle funksjon. Frosts forsøk på å kroppsliggjøre og dekonstruere fungerer best når hun på slutten danser en stereotypisk hvit og macho, cowboydans. Men her blir også ideen solgt før den gjennomføres, og den endrer ikke på hvordan vi oppfatter dem eller dansen.

Når en estetisk logikk som popkultur blir dominerende i en forestilling, når den tar over og blir synlig i flere elementer på samme tid, blir publikum vant til det og mer tilbøyelig til «å like det». En slik tilnærming understøtter, om den ikke skaper, en «like»-basert identifiseringsprosess som er komfortabelt ukritisk, og vi befinner oss tilbake i en virkelighet av aksept, mote, anerkjennelse, estetikk og kapital. Jeg leser YES som et konvensjonelt verk, spesielt med tanken på bruken av det visuelle til å innfri forventinger, samtidig som man opprettholder en trygg fysisk avstand til faktisk risiko. YES makter absolutt å forføre og underholde, men som med guilty pleasures flest er rusen kortvarig, og når forestillingen er over, kommer tomheten snikende.

Publisert 06.09.2024