Full av undring og varme

I Et dukkehjem sier Kristine Linde til Rank: «Man må leve, herr doktor». «Ja», svarer doktoren, «det er jo en

eg er vinden

Av Jon Fosse

Regi: Tyra Tønnessen

Scenografi og kostymer: Leiko Fuseya

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Med: Henrik Rafaelsen og Morten Espeland

Kilden Teater, 9. mars 2023

almindelig mening, at det skal være så nødvendigt». Og er det egentlig så åpenlyst at livet alltid er et bedre valg enn døden? Og hvem er det i så fall bedre for? For den som ønsker seg bort eller for de som blir igjen? Jon Fosses Eg er vinden åpner med et selvmord: «Eg ville det ikkje / Eg berre gjorde det», sier Den eine. Den andre, den etterlatte, sitter igjen med et altomfattende «kvifor». Han synes «Det er fælt», men Den eine sier: «Eg har det godt».

Man leser ofte at Eg er vinden handler om fortvilelse, livsangst og selvforakt, men slik opplever ikke jeg stykket, jeg finner i hvert fall ikke så mye av dette i ham som tar sitt eget liv. Mer fortvilet er nok han som sitter igjen og trenger å forstå vennens valg, og kanskje også sitt eget, altså valget om å bli: «Ja men livet / Ja det er jo ikke så ille / vel».

Sorg og glede, og gode stunder mellom mennesker

Henrik Rafaelsen (Den eine) og Morten Espeland (Den andre) er utrolig gode til å få fram gleden i møtet mellom disse to menneskene som seiler mot døden, eller hva de nå enn gjør. De har selvironi og undring og humør, og det er lett å kjenne seg igjen. Men sorgen er det også, og jeg får virkelig lyst til å gå opp til Espeland og gi ham en klem, fortelle ham at det ikke var hans skyld. Lyset til Øyvind Wangensteen er som solen på sjøen, det skaper lange skygger og utvikler seg med samtalen. Da det hele går mot en slutt som hverken Den andre eller de fleste av oss er villige til å akseptere, blir det overskyet. Men Den eine ser ut til å trives med valget sitt: Han er borte, han er lett som vinden og han har det godt.

Spesielt bra fungerer det at Espeland, som er fra Stord, snakker med sin Vestlandsdialekt, mens Henrik Rafaelsen bruker Kristiansand-målet han vokste opp med. At begge bruker barndomsmålet sitt bidrar kanskje til at teksten flyter på en så fin, ledig og fri måte. Jeg faller litt av mot slutten, når det hele blir så dramatisk, men man jo igjennom den delen også.

Tenkt båt og illudert handling (teatersituasjonen)

Da Ole Johan Skjelbred spilte Den eine på urpremieren av Eg er vinden (2007), oppsummerte han teksten sånn: «Stykket begynner. To personer snakker om hvorfor den ene av dem tok livet av seg. Umerkelig har de to snakket seg over i båtturen som førte til den enes selvmord, selvmordet skjer, personene snakker videre. Stykket slutter». Ifølge Skjelbred utfordrer Eg er vinden teatrets grunnleggende her og nå, den pakten mellom publikum og utøvere som det hele bygger på: Mennesker samles i et rom, noen av menneskene står frem og later som om de er noen andre, på et annet sted og i en annen tid, og resten av forsamlingen tror på det (hvis det funker, da). Eg er vinden, derimot, foregår på et ikke-sted i en ikke-tid.

Regissør Tyra Tønnesen har forklart at det var nettopp denne utforskningen av «teatersituasjonen» som tiltrakk henne ved stykket, til tross for at hun i utgangspunktet ikke var en stor Fosse-fan. Hun mener samtalen mellom Den eine og Den andre berører selve essensen av en samtale, av de samtalene som ikke egentlig finner sted, men som vi likevel fører hele tiden, inne i hodene våre. Kanskje denne foregår inne i hodet til Den andre, som tenker seg tilbake til det som har skjedd og prøver å finne svar?

Trofast mot sin tekst

Stykket spilles uten mikrofoner. Når vi kommer inn i salen blir vi bedt om å slå mobilen helt av, forestillingen er spesielt var for lyd- og lysforstyrrelser. Salen blir fullstendig mørklagt, men mobiler bråker, damene bak meg skravler selvsikkert videre i mørket. Det er ikke lett å få alle til å gå inn i dette ikke-stedet. Men salen er intim, folk roer seg ned etter hvert. Da dukker det et fjes opp i mørket, det ser nærmest ut til å sveve, det er den etterlatte vi ser, og han er vettskremt. Litt etter litt begynner det å lysne, vi ser resten av kroppen hans, og snart også Den eine, som tar ham smilende på skulderen.

Både kostymene og scenografien til Leiko Fuseya er helt grå: «For grått er fint det», sier Den eine i stykket. «Ja fint / og stygt». Skuespillerne holder seg inne i en slags svevende, grå kasse. Det er trangt der inne, så for det meste sitter de og ser utover havet, skjærene og holmene, de ser mot oss, publikum. Fosse skriver at stykket «speler seg ut i ein tenkt og så vidt illudert båt, og handlingene er også tenkte, og skal ikke utførast, men illuderast». Oppsetningen bygger opp under dette. Bare til slutt hopper Den andre ut av kassen og drar de svarte gardinene til side. Det blir lyst salen og teaterrommet dukker nakent fram med sine kabler, lyskastere og skitne vegger idet Espeland åpner døren i bakgrunnen og forlater salen. Vi har sett en del bakdører åpne seg i det siste i norske teatre, for eksempel i Stubøs Faderen og i Holmen Dahls Berre verdas undergang, men her fungerer det spesielt bra, for det er jo dette det dreier seg om: Om å blottlegge teatrets konvensjoner.

Språkets utilstrekkelighet (og bildenes kraft)

Den andre spør og graver, han vil så gjerne forstå hvorfor. Og Den eine prøver så godt han kan å forklare seg, men ordene strekker ikke til. Folk ler litt forlegne hver gang Den eine retter på seg selv og prøver å tilnærme seg saken fra en annen vinkel. Det er ikke så rart, helt fra skolen blir vi oppfordret til å være mer påståelige enn undrende, vi skal ha en mening og blir vurdert ut ifra hvor godt vi argumenterer for den. Det er litt flaut å bli konfrontert med språkets utilstrekkelighet, den vitner jo om vår egen utilstrekkelighet, om at vi ikke klarer å sette ord på alt vi rommer. Og likevel er språket det eneste redskapet vi har for å få det fram.

Den unge og ganske hovmodige Wittgenstein drømte om å skape et rent språk som kunne uttrykke alt, og mente at det vi ikke klarer å snakke om, er det bedre vi tier om. Men i 1930-årene har han forstått at det absolutt er verdt å snakke videre, for hver gang vi prøver å sette ord på det som gnager, kommer vi litt nærmere de. I de filosofiske undersøkelsene skrev Wittgenstein nesten aforismer. Omtrent på samme tid gikk den nøyaktig like gamle Heidegger, som Fosse har vært så opptatt av, og grublet over at all kunst i bunn og grunn er diktning. Han så for seg at diktere går foran med en lykt i hånda og kaster lys på det vi ikke har ord for ved å skape bilder. Disse bildene åpner opp for at vi forstår det litt bedre, opplevelsen bearbeides og blir til erfaring. Den eine sier: «ein prøver å seie korleis noko er / med å seie noko anna». Den andre: «Fordi ein ikke kan seie / korleis det verkeleg er». Den eine: «ja det er vel slikt / man kallar for eit bilete».

Enkelt og greit og likefrem

Eg er vinden befinner seg et sted mellom drama og poesi. Når jeg prøver å forstå teksten gjennom filosofiske begrep, blir det hele tungt og komplisert. Men sånn er det ikke hos Fosse, derfor er tekstene hans så fine. Jeg tror ham når han sier at han prøver å skrive så enkelt han bare kan, han får det faktisk til. Hvis man leser akkurat så likefremt som det står, gir de full mening. Fosses samtaler blir ikke ført av lærde intellektuelle, de er samtalene hver og en av oss ser oss nødt til å føre en gang iblant, når vi blir konfrontert med livets store spørsmål, som for eksempel selvmord. Det som er så fint med denne forestillingen er at den klarer å ta opp disse spørsmålene like enkelt og lett som teksten. Det er bare å la seg dra inn i det mørke rommet, slappe av og høre etter.

(Publisert 14.03.2023)