Fra Lista til Manhattan

Heimanifrå – På høge hæle i Junaiten er Kilden teaters nye storsatsning, og tar for seg Agderkvinnenes utvandring til

heimanifrå - på høge hæle i junaiten

Av Rune Belsvik

Regi: Runar Hodne

Scenografi: Serge von Arx

Kostyme: Ane Ledang Aasheim

Koreografi: Julie Rasmussen

Lysdesign: Andreas Fuchs

Musikalsk ansvarlig: Bjørn Charles Dreyer

Band: Bjørn Charles Dreyer, Audun Ramu, Dene O’Neill og Øystein Lauen

Lyddesign: Simen Hefte Endresen

Dramaturg: Endre Sannes hadland

Kilden teater, 15. februar 2022

Amerika på 50- og 60-tallet. Forestillingen er regissert av Runar Hodne og skrevet av Rune Belsvik, som bygger fritt på Siv Ringdals bok På høye hæler i Amerika (2018). Historien følger Inger, spilt av Ragnhild Meling Enoksen, som kommer fra et konservativt miljø på Lista, men ønsker å følge i farens forspor med å reise til Amerika. Inger er kjæreste med Listagutten Alf, spilt av Eirik Langås Jørgensen, og sammen planlegger de å reise til statene for å forlove seg der.

Sånne som oss
I forestillingens første scene står Inger og Alf på silokaia, og venter på at Ingers far Johann, spilt av Henrik Rafaelsen, skal ankomme med båten Stavangerfjord. Johann kommer på land med ei barnevogn full av godteri, sko, husholdningsapparater og alt mulig annet fra «junaiten». Noen dager senere skal Johann, Inger og Alf reise tilbake til Amerika sammen. Men Alf har en sterk tilknytning til Lista, og er ikke like begeistret for reisen som Inger. Da han ikke klarer å spare opp midlene til billetten, bestemmer en vemodig Inger seg for å gjøre det slutt, og reise til New York uten ham. Om bord på Stavangerfjord advarer kristenkonservative Johann om alle ugudelige fristelser i Amerika, at Inger ikke må finne på å gå på kino eller dans, og heller ikke menge seg med utlendinger. Da Inger spør om ikke de også er utlendinger, svarer Johann at han mener italienere, puertoricanere og mørkhudede – «ikke sånne som oss».

På høge hæler
Vel fremme i USA møter Inger på et samlebånd av amerikanere og amerikafrelste nordmenn som alle står i sterk kontrast til den noe naive og godtroende sørlendingen. De røyker, drikker cola, går på kino og danseklubber. Forestillingen spiller ofte på humoren rundt Ingers begeistring for dagligdagse ting, som for eksempel en dusj, hvor det til tider kan virke som om Inger har reist frem i tid fra middelalderen, istedenfor Lista på 60-tallet.

Inger får jobb som hushjelp hos skuespilleren Alice, spilt av Ulla Marie Broch, hvor hun også møter advokaten Nathan, spilt av Hamza Kader. Gjennom sin ansettelse hos Alice, og sine amerikaniserte venner, får Inger et større innblikk i den amerikanske væremåten og det engelske språket. En dag kommer Alf, som har fått seg jobb i junaiten, på døren for å fyre opp i den gamle flammen. Men Inger er kjølig mot Alf, og det kan virke som om hun og Nathan har funnet tonen – i tillegg til at flere andre menn har vist sin interesse. Plutselig en dag klager Alice på at leiligheten er skitten, til tross for at Inger nettopp har vasket. Hun har også fått ferten i at Inger og Nathan har vært på date, og gir Inger sparken. Eks-kjæresten Alf takler livet i storbyen dårlig, og oppsøker Inger i fylla og klandrer henne for sin situasjon. Han har også fått sparken fra jobben, og lengter tilbake til da han og Inger var sammen på Lista. Forestillingen kulminerer i at Alf og Inger finner hverandre igjen, men på veien til Amerika har de mistet noe, og forholdet deres kan ikke bli som det engang var.

Umotiverte bi-fortellinger
Mange av bi-fortellingene i Heimanifrå oppleves som nokså overflødige. Historien om Ingers venninne Jenny (Isabel Toming) og hennes kjæreste Lorenzo (Marius Lien) fremstår som umotivert. Han dukker opp hvor enn hun befinner seg for å synge kjærlighetsviser, men da Jenny er så bekymret for at de andre nordmennene skal finne ut at hun er sammen med en italiener, sender hun Lorenzo på dør hver gang de møtes, og virker jevnt over uinteressert. Men i første scene i 2. akt betror hun plutselig til vennene sine at han er «den beste mannen jeg har møtt», og at hun er gravid med hans barn. Men Lorenzo kommer ikke til å bli akseptert på Lista, og Jenny velger derfor å reise hjem til Norge alene, hvorpå replikken «Heimanifrå junaiten med en degos i magen» faller. Jenny og Lorenzos historie er så over, uten at det egentlig har bidratt vesentlig til forestillingen.

Borgerrettighetsbevegelsen som bakteppe
Tematisk går Heimanifrå i mange retninger, og da jeg leste programmet i forkant ble jeg meget forventningsfull. Der skriver gründer og styreleder på Arkitekt- og designhøyskolen Lisa Cooper om den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60-tallet, og om håndhevingen av det som ble kalt for Jim Crow-lovene. Mens faren hennes, Glennon Cooper forteller om hvordan det var å vokse opp i denne perioden som afroamerikaner i New York. Jeg tenker umiddelbart at det vil bli interessant å se hvordan en forestilling om Agder-utvandrere kan tematisere den amerikanske raseundertrykkelsen, og gjennom dette gjøre stykket mer relevant for samtiden. Men i Heimanifrå fungerer borgerrettighetsbevegelsen mest som et bakteppe til historien om sørlandsjenta. Nærmest alle karakterene kommer med rasistiske utsagn og uttrykker en eller annen form for fremmedfrykt. Nathan er den eneste karakteren som i det hele tatt snakker om bevegelsen som foregikk i Amerika på denne tiden, uten at det tematiseres ytterligere, eller eksplisitt kontrasteres med de hvites utvandring fra Norge. Her er det selvfølgelig viktig å skille mellom snørr og bart, og programteksten er ikke en del av selve forestillingen. Men dog er den en del av formidlingsapparatet rundt Heimanifrå, og siden tematikk som fremmedfrykt, rasisme og forskjellsbehandling i høyeste grad inngår i fortellingen mener jeg borgerrettsbevegelsen kunne hatt en større plass i Heimanifrås univers, ikke bare i programmet.

Kunne vært kortet ned
Heimanifrå inneholder mange musikalske innslag, hvor høydepunktene kommer fra sørlands-cowboyen Bjøro Håland i bokstavelig talt skinnende hvit dress. Men med langtrukne scener med manglende motivasjon og flerfoldige sangnumre hvis funksjon kun virker å være stemningsskapende, kunne den 2,5 timer lange forestillingen (eks. pause) vært kortet ned betraktelig. Høydepunktene er skuespillerprestasjonene, blant annet fra Henrik Rafaelsen som hever stemningen med sin stakkato Lista-engelsk og strålende humoristiske timing.

Heimanifrå ­er en morsom og ambisiøs forestilling om følelsen av å være både for liten og for stor, om fremmedfrykt og savn. Forestillingens sosiopolitiske vinkling faller litt på siden av det jeg forventet, og selv om stykket varer litt for lenge, med noen overflødige scener og sangnumre, så trives jeg som en lattermild publikummer på en endelig fullsatt hovedscene.

(Publisert 17.02.2022)