Fra elva til havet. Når livet blir forbudt

Den første «From the River to the Sea»-rettssaken mot propalestinske demonstranter ble gjennomført 6. august i Amtsgericht Tiergarten i Berlin. Tysklands Amtsgericht tilsvarer norsk tingrett. Siden begynnelsen av oktober 2023 har flere tusen demonstranter blitt arrestert og innkalt til tilsvarende høringer i den tyske hovedstaden. Bakgrunnen for arrestasjonene og anklagene er slagordet «From the River to the Sea: Palestine will be fri», som ble kriminalisert i Berlin i november i fjor.[1]

Tysklands lovparagraf 130 forbyr «hatefulle ytringer mot nasjonale, etniske, religiøse grupper, eller en gruppe definert av deres etniske opprinnelse», samt oppfordringer til slike ytringer. Straffeutmålingen for brudd på denne loven kan være bot eller fengsling. Domstolen i Berlin hevder at «From the River to the Sea: Palestine will be free» er anti-israelsk, antisemittisk, og i sin ytterste konsekvens en oppfordring til folkemord og at det dermed innfrir kriteriene for å være i strid med tysk lov. Det er ikke tysk konsensus om tolkningen av denne paragrafen, men Berlin er blant regionene som har innført et totalforbud av slagordet.

Tidlig på morgenen torsdag 22. august hadde rundt 150 støttedemonstranter samlet seg foran rettsbygningen i Tiergarten for å vise støtte til Daria Modin, som var på tiltalebenken denne dagen. Modin er en ung fotograf og skribent, og i likhet med flere av de fremmøtte har hun blitt arrestert en rekke ganger under propalestinske demonstrasjoner. De største tyske mediene omtaler aktivistene som «Israelhaterne», og enkelte nyhetssider har lagt ut personlige bilder og informasjon om «den harde kjernen» bak propalestinsk aktivisme.[2]

Daria Modin er del av «den harde kjernen», men hun påpeker selv at de er mange som kjemper for frihet og likeverd for alle, og at kampen drives av kjærlighet – ikke hat (en henspilling på den greske tragedien Antigone, red. anm.). Ifølge Modin venter flere tusen i kø på å få gjennomført sine høringer, og da hun og advokaten hennes Nadija Samour kom ut av rettsbygningen ble de møtt av rundt 150 mennesker som ropte i kor: «From the river to the sea; Palestine will be free!»

Politiet tok oppstilling.

Livet, elva og havet

Dommeren hadde satt av 45 minutter til høringen denne dagen, men siden det – ifølge den samme dommeren – viste seg å være en urealistisk tidsramme, utsatte han saken. Og siden han skulle på ferie, ble det satt ny dato først i midten av november. «Advokaten min sier at hun aldri har opplevd noe lignende før i løpet av sin mangeårige karriere som forsvarsadvokat,» forteller Modin, og fortsetter: «Hun mener det skyldes at de er redde for oss; vi har lyktes med å skape internasjonal oppmerksomhet rundt disse sakene – og det er flere tusen her i Berlin som har blitt kalt inn til tilsvarende høringer siden oktober 2023. Myndighetene frykter at deres medansvar i folkemordet på palestinerne blir avkledt.» Modin sier at hun ikke anser seg selv som aktivist, men opplever at det er en medmenneskelig samfunnsplikt å aktivt motsette seg både det pågående folkemordet i Palestina og angrepene på demokrati og ytringsfrihet i hennes eget hjemland. «Ytringsfriheten og den kunstneriske friheten blir stadig mer begrenset her i Tyskland, og det skjer skremmende raskt. Nylig ble noen venner av meg som er studenter ved filmskolen her i Berlin fratatt studieretten på grunn av ‘politisk aktivisme’, for eksempel. De får ikke en gang innsyn i anklagene mot seg. Det er skikkelig ille.»

Manifest av motstand

Støttedemonstrasjonen foran tingretten forløp etter et forutsigbart mønster. Tre aktivister holdt hver sin appell om likeverd, solidaritet og legitim motstandskamp. En ung kvinne leste en tekst skrevet av den palestinske forfatteren Ghassan Khanafani, som ble drept av Mossad i Beirut i 1972, og demonstrantene bidro med en allsang av en palestinsk kampsang, samt den svenske «Leve Palestina» – begge to fikk en kledelig tysk språkdrakt. Og de palestinske flaggene vaiet høyt i bakgrunnen da Daria Modin holdt tale. «Til Tyskland vil jeg si: Dere kan forby oss å fortelle sannheten, dere kan forsøke å fremstille sannheten som vrangforestillinger, motstandskamp som terrorisme og solidaritet som barnslig trass. Ingenting av dette rokker ved at sannheten alltid ligger hos de undertrykte. Det endrer ikke at institusjonene i dette landet forvitrer, at deres våpen ikke lenger skremmer oss, eller at vi ikke lenger kjøper narrativet dere forsøker å selge.» Mens Modin snakket dannet politiet en manngard rundt demonstrantene. Plutselig var gruppen tett omringet av over femti bevæpnede politibetjenter, og demonstrantene ble stående med ryggen presset inn mot rettsbygningen. Enda flere store politikjøretøy ankom, til slutt ble hele gaten foran rettsbygningen sperret av.

Men ingen av demonstrantene brydde seg nevneverdig om dette. Modin fortsatte å snakke, og i motsetning til de tidligere talerne – som forsøkte å omgå loven med å legge til et «jeg siterer» før de uttalte det kriminaliserte slagordet – var hun helt uten forbehold: «Dere kan ikke lenger skjule at det er deres institusjoner som er terroristene, at den eneste makten dere har er voldelig tvang. Og nå står dere ansikt til ansikt med en stadig økende folkemasse som ikke frykter dere. Vi nekter å godta deres totalitære lover og vi vil utvetydig forsvare Palestinas – og ethvert kolonisert lands – lovfestede rett til å kjempe for sin frihet, med alle midler, inkludert væpnet motstand. Og jeg siterer ingen når jeg roper: From the river to the sea: Palestine will be free!»

I timene som fulgte ble et titalls demonstranter brutalt pågrepet, også Daria Modin. Under pågripelsen av henne la jeg merke til at politibetjentene slo seg vei ut gjennom mengden, mens de med et fast grep rundt hodet til Modin slepte henne etter seg i retning politiets varebil.

Ett av knyttneveslagene rammet midt i ansiktet til en av demonstrantene, en ung gutt neppe eldre enn 16 år. Gutten falt bakover. Etter at tumultene var over, gikk jeg bort til den slagkraftige politibetjenten og spurte hva han tenkte om situasjonen. Han svarte at dette kanskje ikke så bra ut utenfra. «Men man vet jo aldri hva disse folka har gjort. De bryter loven, og har i tillegg sikkert gjort langt verre ting enn dette. Du vet aldri», sa han, og beklaget sin haltende engelsk. Han ga meg telefonnummeret til politiets informasjonssentral. «Ring og spør dem, du.» Jeg fulgte oppfordringen, men uten å bli særlig klokere; kontoret hadde svært begrenset åpningstid og var stengt for dagen.

Hvem sin elefant?

Tyske myndigheter definerte BDS-bevegelsen (Boikott, deinvesteringer og sanksjoner) som antisemittisk allerede i 2019. Tilsvarende diskurser har utviklet seg parallelt i land som England, Frankrike og USA. I samtlige av disse landene har propalestinske kunstnere, palestinsk diaspora og menneskerettighetsorganisasjoner blitt utsatt for utestengelser og kansellering, tap av økonomiske støttespillere og jobbmuligheter.

I 2019 vedtok EU en «antiterror»-klausul som betingelse for økonomiske støtteordninger til utviklingsland; søkere blir pålagt rapporteringskrav om sine ansattes «politiske aktivitet», målet er å «avdekke terrorvirksomhet». En av klausulens konkrete konsekvenser var at palestinske organisasjoner – for eksempel innenfor kunstfeltet eller menneskerettighetsarbeid – i praksis ble utestengt fra EUs støtteordninger, da palestinsk politisk aktivitet der er definert som terrorvirksomhet.[3] Den palestinske menneskerettighetsorganisasjonen Al Haq[4] er blant de som er oppført på terrorlisten, både i Israel, EU og USA, og flere av deres ansatte sitter i israelsk administrativ forvaring – uten anklager, rettssak eller dom.

I etterkant av 7. oktober 2023 har ytringsrommet blitt enda trangere i de nevnte europeiske landene. Begrensningene på ytringsfriheten og kriminaliseringen av fredsbevegelsen får nå konsekvenser for stadig flere grupperinger: kunstnere, intellektuelle, aktivister, studenter, politikere, menneskerettighetsorganisasjoner, med flere. De fundamentalt forskjellige tolkningene av slagordet «From the river to the sea; Palestine will be free» synliggjør polariseringen og de steile frontene: enten er det «en støtteerklæring til terrororganisasjonen Hamas og et uttrykk for å ville utslette Israel» eller «et uttrykk for håp om frihet fra undertrykkelse og drømmen om rettferdighet for alle». Det er kamp om ytringsfrihet og narrativer, men også om retten til å selv definere innholdet i egne uttalelser.[5]

Under sakens første rettshøring, 6. august, uttalte dommeren at slagordet måtte sees i konteksten til «den største massakren på jøder siden Shoah [den hebraiske betegnelsen på holocaust] – det er det som er elefanten i rommet».[6] Første del av slagordet – From the River to the Sea – blir for øvrig også brukt av sionistiske, pro-israelske aktivister, men i motsetning til den propalestinske fredsbevegelsen, beskytter tysk politi deres ytringsfrihet[7]. Så lenge hele området mellom elva og havet er fylt med det israelske flaggets farger, er slagordet tillatt.

Dommerens tolkning møter motstand, blant andre fra jødiske fredsbevegelser i flere vestlige land – inkludert i Tyskland. Aktivister fra Jüdische Stimme[8] deltar i de fleste propalestinske demonstrasjoner i Berlin, og er blant de som insisterer på at angrepet 7. oktober ‘23 var et angrep på den 76 år gamle okkupasjonsmakten og sioniststaten Israel – ikke på jøder. Jüdische Stimme var også til stede under støttedemonstrasjonen foran rettsbygningen i slutten av august. En av aktivistene var iført en kippa i det palestinske flaggets farger, og han raste høylytt mot politibetjentene som arresterte Modin. Monologen hans var på engelsk, kanskje av hensyn til pressen som var til stede: «Skam dere! Jeg vil ha meg frabedt at USA, Europa og Israel rettferdiggjør folkemord, okkupasjon, apartheid og fordrivelse av palestinerne med å liksom skulle ivareta oss jøder. Det er løgn!» ropte han.

Kriminalisering av selve livet

Den internasjonalt anerkjente kunstner- og forskergruppen Forensic Architecture[9] (FA) har base ved Goldsmiths i London, med regionale kontorer på de fleste kontinenter – også i Tyskland og Palestina. Gruppen jobber tverrfaglig med å utvikle nye konsepter og metoder for å etterforske strukturell og statlig vold på verdensbasis, og deres banebrytende arbeid har blitt utstilt i ledende kunstinstitusjoner som Venezia Biennalen og Whitney Museum i New York, men også blitt fremlagt som bevismateriale i den internasjonale menneskerettighetsdomstolen i Haag.

Et av samarbeidsprosjektene FA har gjort med tidligere nevnte Al Haq beviste at drapet på Al Jazeeras korrespondent Shreen Abu Akleh 11. mai 2022 i Jenin, Palestina, ble utført med overlegg av israelske soldater mens hun dekket militærinvasjonen av Jenin flyktningleir. [10] Gjennom det siste året har FA og Al Haq gjennomført en rekke prosjekter knyttet til Gaza.[11] På grunn av arbeidet med Israels menneskerettighetsbrudd, har også Forensic Architecture blitt anklaget for antisemittisme og opplevd å bli kansellert: Det ble skandale ved Whitworth Art Gallery i Manchester, England, da FAs utstilling «Cloud Studies» (om rasisme, hvit makt og svart frigjøring i USA) inkluderte en solidaritetserklæring til Palestina. Museets direktør måtte gå av, anklaget for antisemittisme.[12] Og i desember 2023 var Forensic Architecture invitert til å holde en forelesning ved RWTH Aachen University, Tyskland, men denne ble avlyst – på grunn av anklager om at «organisasjonen er antisemittisk».[13]

Forensic Architecture (2010) ble grunnlagt og ledes av arkitekt og forfatter Eyal Weizman. Han bor nå i London, men er født og oppvokst i Haifa i dagens Israel. Gjennom mange år har han og FA stått for et nyskapende og modig arbeid i skjæringspunktet kunst, estetikk, arkitektur og menneskerettigheter. Weizman har jevnlige arbeidsopphold ved Forensic Architectures søsterkontor Forensis i Berlin, og er bekymret og opprørt over den polariserende diskursen og det retoriske klimaet i byen. Han – som selv er jødisk – mener at slagordet «From the River to the Sea» ikke er en hatefull og antisemittisk ytring, men tvert om bærer i seg et positivt håp. «I sin essens er det en ytring mot delings- og separasjonspolitikken, og for meg dermed et håp om at vi skal kunne leve sammen i likeverd og med like rettigheter i en felles demokratisk stat. Å kriminalisere et slikt ønske er å kriminalisere selve livet», sier Eyal Weizman.

Rettssakene mot de flere tusen pro-palestinske aktivistene som er kalt inn til høring i Berlin fortsetter. Neste sak er berammet til starten av oktober. Sakene kan følges på nettsiden The Left Berlin, som legger ut ukentlige oppdateringer.[14]

Publisert 04.11.2024