Forsynt

I Knut Hamsuns Sult møter vi en fattig forfatter som reker gatelangs i Kristiania, han tumler med sitt indre, forelsker seg,

sult

Etter Knuit Hamsuns roman

Regi: Espen Hjort

Dramatisering: Espen Hjort og Lillian Bikset

Scenografi og lysdesign: Grischa Runge

Komponist og lyddesigner: Marko Ivic

Den Nationale Scene, 17. februar 2022

og ja, han sulter. Og han prøver å skrive.

Man trenger på ingen måte å betrakte dette verket som en handlingsspekket roman. Hamsun selv ville ha seg frabedt å kalle det en roman, det var en «bok», hva han nå enn mente med det. I litteraturhistorien har Sult tatt plass i nyromantikken, som en reaksjon mot eksempelvis Ibsen, Bjørnson og Skrams realisme og naturalisme. I nyromantikken (som i sin tur peker frem mot modernismen) vender forfatteren seg mer innover mot det subjektive. Det drømmeaktige og det irrasjonelle har en plass her.

Nok norskundervisning. Regissør Espen Hjort har laget en drømmeaktig og subjektiv versjon, eller sin egen frie tolkning. Men hvorfor lever ikke forestillingen?

Pauseproblem

Vi ankommer en brosteinslagt scenografi, som sender tankene til byen vi bor i, Bergen, men også det gamle Kristiania, får man tro. Ellers er rommet nakent. Ved et tidspunkt plasseres en benk på scenen. De fire bleksminkede skuespillerne - Stine Robin Eskildsen, Susann Bugge Kambestad, Jon Ketil Johnsen og Sigmund Njøs Hovind - bytter på å være alle roller, og det er i utgangspunktet interessant. De er kledd i tidløse kostymer, idet de er ganske nøytrale i sitt svart-hvitt, men kostymene gir også skinn av 1800-tall og sågar 1700-tall, med sine barokke halskleder. Man kan altså kalle det en slags hybrid-kostymering, ment for enhver tid. Så langt, så vel.

Men raskt blir det mindre spennende. Det er rett og slett vanskelig å finne fotfeste i stoffet gjennom et firehodet troll som snakker mitraljøsefort. Om vi så har lest romanen mange ganger. Men nå er det teaterløsningen vi har foran oss, og dramatiseringen er løsrevet og fri. Det er i seg selv uproblematisk. Det er også uproblematisk at vi ikke får etablert én hovedperson. At vi ikke får etablert en situasjon, er verre. Det er vanskelig å si hva det handler om. Litt penger, litt kjærlighet, litt sult, litt skrivesperre, litt kriser, ja, men så da? Hva står på spill?

I tillegg til at skuespillerne snakker på Ole Dole Doffen-vis, fremføres mye av teksten i et stakkato, oppbrukket taktskjema. Skuespillerne stopper opp der de færreste av oss ville stoppet opp, de dveler ved søkte pauser, det blir utstudert, affektert. Eller så har det rett og slett vært vanskelig å finne rytmen i dette landskapet; at det er uttrykk for famling. Forestillingen åpner med at de fire står og gaper. Et bilde som gjentas flere ganger, og dette skal vel si «sult», da, men får ikke videre slagkraft. Ord som «mørke», og ordet den byvandrende forfatteren finner opp en febernatt, «Kuboa», gjentas om og om igjen; det blir ikke sterkere av den grunn. Ikke før skuespillerne bryter ut i sang, glidende mellom harmonisk og dissonant. Dét er et sterkt teaterøyeblikk, hvorfor er ikke mer lagt opp rundt slike virksomme, overskridende grep?

Det er også en annen enkeltscene som lever, når Sigmund Njøs Hovind turnerer to roller, og snakker om å være full eller skamfull, da skjer det noe foran øynene mine, det foregår et spill, ikke bare prat. Da gjør det heller ikke noe at også dette går fort i taletempo. Det oppstår likevel en etterlengtet dynamikk. Men da er det gått nesten en time ut i forestillingen.

Enstonig

Det ligger et musikalsk kontentum av Marko Ivic under store deler av forestillingen, som jeg ikke uten videre forstår. Det er ikke noe i veien med arbeidet. Men det tar mye plass, og det er vanskelig å gripe forbindelsen til det som skjer på scenen. Er det ment som kommenterende, eller underbyggende, eller snarere et selvstendig spor med egen uttalerett? Han har blant annet samplet stemmene til skuespillerne, integrert dem i lydteppet, men selv ikke det slår egentlig inn som vesentlig, i sammenhengen, fordi det er vanskelig å knytte an til. Selv når det står tett på, virker det fjernt, altså.

Oppsetningen av Sult er Espen Hjorts første regiarbeid i Norge, han arbeider ellers i Nederland, og det er lett å få sympati for tilløpet, tanken om å sette ut – og rendyrke – det indre, kaotiske livet til hovedpersonen i Hamsuns roman. Men for undertegnedes del blir det nok for «uttalt virkningsfullt». Rogaland Teater satte opp Jon Fosses Ylajali i 2009, Riksteatret hadde sin versjon av Sult i 2020. Skal vi ha en versjon til, bør den kanskje være mindre retningsløs.

Å legge alt stoffet vekselvis i munnen på fire skuespillere er ingen dårlig idé, men flerstemt kan bli enstonig når dette grepet ikke utvikles, men anmasses. Når grepene ikke lever, og elementene ikke egentlig snakker sammen, står vi igjen med brosteinen som det beste momentet.

(Publisert 18.02.2022)