Forsøk på å forklare det uforklarlige

En gravid kvinne står på et kjøkken og steker pannekaker. Det høres kanskje hjemlig og hyggelig ut. Men vi befinner oss i et delvis tredimensjonalt

tilbake til ingenting

Regi, tekst og scenografi: Tuva Hennum

Utøvere: Victoria Winge, Nora Svalheim og Tuva Hennum

Scenografi og produksjon: Ylva Owren

Musikkomposisjon og sangtekster: Viktoria Winge

Lyddesign: Matias Askvik

Figur- og maskedesign: Maria Magdalena Auraaen Bjerkely

Figurdesign, den store dukken: Ella Honeyman-Novotny

Lysdesign og lysteknikk: Nemanja Čađo

Lystekniker: Shiva Sherveh

Dramaturgisk veiledning: Marius Kolbenstvedt

Co-produsert av Nordic Black Theatre, urpremiere 25. januar 2024

(Spilles t.o.m. søndag 28. januar kl 13:00)

kjøkken av hvit papp, og publikum sitter rett i utkanten av scenografien, så tett på at vi nesten er inne på kjøkkenet. Det eneste «virkelige» er et gammeldags vaskebrett, en mopp og pannekakene som den gravide moren steker i en stekepanne på en liten kokeplate. Langs toppkantene på kjøkkenveggene av papp står det dokkehoder, de minner om voktere på toppen av en mur. En leketogbane skiller scenen fra salen, og datteren min på åtte og jeg sitter så tett på at vi må passe på å ikke komme borti togbanen. Detaljene i scenografien er tegnet opp med sort strek, være seg på melbokser, flasker, en vask med vannkran og gardinene. Åtteåringen min ser seg fascinert rundt på de finurlige detaljene som ligger tett opp til den særpregede scenografien til Vinge/Müller. Men datteren min har ikke sett noe som ligner på dette før. Selv om stykket er laget for både voksne og barn fra ni til elleve år, er hun det eneste barnet denne kvelden, og hun har fått en oppgave av Tuva Hennum. I armene sine holder hun et pappmasjeegg. Det skal komme lyd ut av egget i løpet av stykket og kjøkkenet skal snart vise seg å ikke være SÅ søtt som det først fremstår. Det skal bli både mørkt, rart og overskridende.

Psykose

Men først småpludrer Hennum, som står bak tekst og regi og selv spiller moren, til oss i publikum. Hun sier at vi kan bestille noe å drikke fra baren før stykket begynner. Hun steker pannekaker ikledt en morgenkåpe. Men morgenkåpen er malt hvit. Det er tøflene også. Ansiktet hennes og håret er pudret med hvitt pudder. Hun avslører en fun-fact: den gravide magen hennes er en ekte avstøpning fra da hun var gravid med sin egen datter. Hun snakker om hvor viktig hun synes teater er, for teateret kan fortelle noe om sannhet. Hun snur en pannekake. Hun forteller om et mørke. Hun sier: «Hvordan beskrive et mørke?» Hun sier at det er som om noe eller noen har flyttet inn, tatt over kroppen. Hun går til vinduet i pappkjøkkenet. En barnestemme på høyttaler tar herfra over deler av fortellingen, og vi er nå i byen Ingenting. Et tog kommer kjørende inn på togskinnene og jeg tar meg i å lure på hvorfor en barnestemme tar over deler av fortellingen til moren. Er det fordi den gravide moren selv er et barn, og da må barnet bli den voksne og ta seg av gjenfortellingen og leke at det er sin egen mor? Vi er på vei inn i det uforklarlige. Det vi skal være med på er dypt alvorlig og rystende. En mor dro fra barna sine i byen Ingenting, dro bortenfor byen og den siviliserte verdens grense. Nå skal hun forsøke å forklare hva som skjedde for barna. Men hvordan skal man forklare en psykose for et barn?

Utenfor kartet

Et mentalt sted risses opp parallelt med det konkrete som utspiller seg. I løpet av stykkets rekonstruksjon av morens reise ut av det siviliserte, oppstår det møtepunkter mellom pappscenografien og virkelige objekter. Grensene mellom fantasi og virkelighet er i denne forestillingen flytende i alle ledd. Dukkehodene, som i starten var bortvendt, snus mot oss av de to andre utøverne fra utsiden av scenografien. Før de entrer scenen er de utenfor rommet og lager blant annet lydbilder og skyggeteater i bokhylla. De kommer til syne som et ansikt i et vindu, en arm i et skap, en hånd som styrer skyggen av en sprellemann, og en hund som kommer ut av skapet og forvandles til en katt. Slik trenger de seg inn i kjøkkenet på ulike måter og i ulike roller. Noen ganger er de barna som lurer på hvor moren er. På et punkt i stykket sier det ene barnet at de er like i nærheten av moren, de kan høre henne, men de er samtidig så langt unna. Hun spør: «Lurer du ikke på hva som skjedde da du dro fra Ingenting?» Vi får ingen forklaringer fra moren, ingen unnskyldninger. Vi får bare oppleve reisen hennes. Og innimellom snakkes det til publikum som om det er vi som er barna. Stemningen blir nesten umerkelig skummel og marerittaktig. Vi er midt i det fremmede ved det hjemlige. Å ta oss med inn er kanskje den eneste måten å formidle noe om dette mørket på. For dette kunne ikke vært en kronikk. Men i teaterets mulighetsrom forsøker de å si noe sant om det å være et menneske på kanten av det forståelige, nærmest utenfor kartet.

Moderskap og kunstnerskap

I Allayah. Hvis ikke nå, når?, Tuva Hennum sin masterforestilling i regi på KHiO fra 2023, tematiserte hun brutte familiebånd, morskap, kunstnerskap, sult og sorg. Også da med maksimalistiske, eventyrlige og billedrike, grenseløse virkemidler, tett opp til det rituelle og mytiske. Et dokkehode fra en større dokke i det forrige prosjektet er med i dette stykket, og understreker forbindelseslinjer mellom de ulike prosjektene. Men Tilbake til Ingenting oppleves som et mørkere, mer vrengt, mer umulig prosjekt.

Effektfull og lavmælt lysdesign

Siden mørket ikke lar seg beskrive med vanlige ord eller bilder spiller scenelyset en viktig rolle. Gjennom enkle og nærmest glidende lysoverganger forvandles romligheten. Det skapes ulike rom i rommet. Noen ganger er lyset flatt og det er som om vi er inni en bok omsluttet av fiksjonens trygge ramme. Andre ganger skaper lyset et mer utsatt rom, med sterkere kontraster. Den gravide moren kaster skygger på de hvite veggene. Hun bærer liksom på et barn i magen. Og hun har samtidig dratt fra barna sine. Og vi er inne i hennes tilstand. Og hun er likevel omringet av barna og av oss. Utenfor vinduet i kjøkkenet er det bekmørkt og oppover bokhylla klatrer det en edderkopp, opp langs Knausgårds Min kamp og boken om scenekunstprosjektet Ways of Seeing. For selv om bøkene i papirbokhylla er av hvit papp, er titlene skrevet med sort tusj hentet fra virkelige bøker, kanskje bøker dramatikeren og regissøren selv har i sin egen hylle.

Det dokumentariske og det biografiske

Det dokumentariske og det biografiske trer fram i flere ledd, som i den nevnte avstøpningen av den gravide magen til Hennum. Men også i utøver Victoria Winges bidrag med sangtekster skrevet til sin egen mor da hun døde. Dette fører til en opplevelse av nødvendighet, og av grenseløshet. Hva er virkelig? Hvor slutter virkeligheten? Hvor begynner fiksjonen?

Svimlende vrengebilder

Jeg så et fotografi av et hus i en arkitekturbok en gang. Huset består av en stor gulvflate og et tak med en enkel kjøkken- og baderomsinnredning, men ingen vegger. Jeg ble svimmel av å se på bildet, av tanken på at man kan falle ut av det veggløse huset. Bildet fikk meg til å tenke på noe Susan Sontag har skrevet om at vi trenger det materielle for å ha noe å støte mot, en bordkant eller en vegg, for å bekrefte vår fysiske eksistens. I møtet med stykket til Hennum på Nordic Black opplever jeg en lignende svimmelhet. Scenografien og lyset leker med virkelighetsoppfatningen vår, og er, sammen med oppbygningen av forestillingen, med på å oppheve skillet mellom det indre og det ytre, det eventyrlige lekne og det groteske, det reelle og det fiktive. I Tilbake til Ingenting er det nesten ingen ting som er det det ved første øyekast kommer til syne som, og det er heller ingen ting å holde seg fast i eller å støte mot.

Det grenseløse

Midt inne i hjertet av forestillingen gjør det nesten vondt å være der. Åtteåringen min vrir seg. Hun spør meg hviskende hvor lenge det er igjen. De tre utøverne på scenen er dypt inne i sitt eget. De har masker på og de synger og spiller på instrumenter, ett av instrumentene lages av moppen, som også er et dyr med tut, nå koblet på et instrument. Ingenting er det det ser ut som. Dette rommet som tidligere var hvitt, blir nå fylt opp av masker og instrumenter, rot, farger, og de tre kvinnene inntar rommet som de tre nornene. Det mytologiske tar over. De tre danner et talekor og etter hvert et band. Det er kaotisk, til tider ubehagelig, bråkete, mystisk og jeg tenker at dette er for mye for datteren min, at hun vil hate meg for at jeg tok henne med. Hun holder seg for ørene. Det ene påfunnet på scenen tar det andre og jeg aner ikke hva vi er med på, hvor vi skal, hva dette er, hva jeg synes, om det er noe jeg i det hele tatt kan skrive noe om. Hva skal jeg kalle dette, er det bare rot, tullete ufunderte påfunn? Jeg vil hjem. Og da sier moren i stykket det samme: «Nå vil jeg hjem». Da roer det seg. De tre leker med scenografien på en nesten kontemplativ måte, og scenografien får på nytt vise seg fra andre sider. Kjøkkenbordet klappes sammen og en av utøverne lager en sklie til en dokke ut av bukseselelignende pappremser. Så er fødselen i gang og den gravide moren føder et egg, og egget knuser. Det oppstår en dagligdags, teit humor. Rommet ryddes og jeg tar meg i å bli lettet og rolig av ryddingen på scenen, det knuste egget som blir sopet opp i en håndflate og kastes i en potte mellom beina på en dukke. Ingen ting er tydeligvis tilfeldig. Og vi er tilbake til start. Den gravide moren innrømmer at hun var klar over hva hun gjorde da hun dro fra barna. At hun likevel valgte å dra. Stykket nærmer seg det meningsløse og det meningsbærende på samme tid. Men om moren er til å stole på, vet hva hun sier, eller ikke, er ikke det viktige her. Vi er for lengst langt utenfor en konvensjonell virkelighet. Vi er innunder huden hennes, men vi er også på et lekekjøkken med ekte pannekaker. Tingenes betydning er for lengst forskjøvet. Virkeligheten der inne på kjøkkenet innebærer flere virkeligheter, flere nivåer, og hinnen mellom nivåene er like skjør som grensen mellom publikum og sal, like skjør som hinnen mellom moren og barna hennes, mellom klarhet og galskap. Hva er jeg egentlig med på?

Kubistisk eventyr

Datteren min på åtte finner ikke ord når jeg etterpå spør henne om stykket, hvordan hun opplevde det. Hun trekker på skuldrene. Så kommer det et ord: «Rart». Og hun sier at hun tenkte på andre bøker da hun satt der: «Når de snakket om den muren rundt Ingenting, tenkte jeg på Brødrene Løvehjerte, og når man har kommet inn i Klungerdalen er det vanskelig å komme seg ut igjen. Men de graver en hule ut da». Tilbake til Ingenting har ikke en sånn slutt. Stykket er mer som et romlig kubistisk eventyr hvor ting viser seg fra ulike sider i ett og samme bilde. Men det er også maksimalistisk og lekent musikkteater med konsertinnslag fra Psycho Moms, bandet de tre utøverne på scenen danner. Og det er teater med underliggende alvor og humor. Som å åpne et skap i et rom som tilsynelatende ser ryddig ut, inntil alt i skapet velter ut. Men det som velter ut kommer ikke med noen svar eller en avslutning. Det nærmeste vi kommer et svar er den forsonende humoren i den vare vakre avslutningslåta til Winge. Det er som om hun finner opp sangen mens hun synger den for oss. Vi er ute av rekonstruksjonen. Nå går tiden framover. Winge leter etter ordene til sangen hun synger mens hun synger. «Crashing in to the moon while I reach for the sun. I am annoying everyone.» Humring fyller salen og det er som om det er rulleteksten til en film vi opplever, for endelig er det en etterlengtet avstand mellom scene og sal. Men vi hører de tre på scenen puste, et leketog kjører over scenen, og akkurat der og da tenker jeg at Tilbake til Ingenting ikke bare handler om en mors psykose. Det handler også om meg, og om han ved siden av meg, om hun ved siden av ham igjen. Vi er barna til moren som forsvant. Og vi er moren. For også vi kan komme til å krasje inn i månen mens vi søker etter sola og irriterer alle.

(Publisert 28.01.2024)