Forslag til en fremoverlent

Kjære ansatte. Eller, mer presist - kjære kunstnere.

Det er med ydmykhet jeg, _____________, har takket ja til stillingen som teatersjef her på Nationaltheatret!

Jeg vil begynne med å stille følgende spørsmål: hva er kunst?

Ja, hvis vi grunner litt over dette tilsynelatende enkle spørsmålet, vil vi raskt erfare at et entydig svar vil være, og har alltid vært, en umulighet. Kunsten lar seg nemlig ikke definere eller kategorisere - den er for stor til det. Kunsten har til alle tider motsatt seg vår trang til å klassifisere den, til å tøyle den - den tvinger seg ut av de rammene vi setter for den, og tvinger samtidig oss til å se på verden og virkeligheten med nye øyne.

Men selv om kunsten er uregjerlig tror jeg vi alle kan enes om at dens funksjon er helt essensiell for vår personlige vekst og for veksten i samfunnet vi alle er en del av. Kunsten skaper engasjement, kunsten skaper fellesskap, kunsten skaper opplevelser og viktigst av alt - kunsten skaper verdier.

Før jeg gikk inn døren her i dag, som fersk teatersjef, stoppet jeg opp foran en gammel kjenning, en eldre herre med myndig blikk som ruver på sokkel der ute på plassen. Jeg stoppet opp og nikket respektfullt opp mot den store modernitetens mester, som for å forsikre ham om at hans arv skal ivaretas på best mulig måte, ja, vi skal ikke bare minnes hans kunstneriske bragder, men vi skal følge hans eksempel, vi skal la oss inspirere av Henrik Ibsens liv, virke og evne til å trenge gjennom tiden - vi skal sørge for at også Nationaltheatret, i likhet med den store dramatikeren, forblir relevant og aktuell uansett hva fremtiden måtte bringe.

Som det så stolt står skrevet på teatrets nettsider: Henrik Ibsen er en av Norges sterkeste merkevarer gjennom tidene. Dette skal også være vårt siktemål. For hva er vel ikke bedre enn å hedre en av Norges sterkeste merkevarer gjennom tidene, ved å selv bli en robust og konkurransedyktig merkevare. Ambisjonen vår må være å bli et teaterkunstens fyrtårn, en progressiv virksomhet som leverer kunst- og kulturopplevelser på øverste hylle til et kvalitetsbevisst og kravstort publikum - ikke bare i Norge, men langt utover landegrensene!

Skal vi greie dette må vi gjøre det sammen. Teater er jo, som dere utmerket godt vet, en kollektiv kunstart. Det er i fellesskapet magien oppstår. Derfor inviterer jeg dere i dag til å bli med på tidenes fellesdugnad, et kollektivt scenekunstnerisk løft for å nå dette store, hårete målet: Vi - det norske Nationaltheater - skal bli en ledende aktør i den globale opplevelsesøkonomien!

Slik vil Nationaltheatret, som Ibsen - trenge gjennom tiden. Slik vil vi, i fellesskap, skape verdier som vil prege kulturen og forme fremtiden!

En liten innrømmelse: de som kjenner meg vil nok hevde at tålmodighet ikke akkurat er en velutviklet dyd eller et spesielt definerende trekk ved meg. Det er synd å si det, men jeg er, og har alltid vært, en utålmodig mann/kvinne. Likevel tror jeg denne utålmodigheten, denne rastløsheten, har noe for seg. Jeg er overbevist om at hvis man skal oppnå resultater, hvis man skal realisere ambisiøse planer, kan man ikke bruke tiden på å dvele for mye - man må være effektiv, man må handle! Acting is everything - som dere skuespillere vet.

Så, la meg allerede nå, som det første jeg gjør i denne teatersjef-gjerningen, legge frem mine tanker og strategier for driften av denne virksomheten, slik at vi sammen kan begynne på det krevende, men meningsfulle arbeidet som skal til for løfte Nationaltheatret til nye, uante høyder på den internasjonal scenen.

Jeg startet med å si at kunsten ikke lar seg definere. Dette standpunktet mener jeg det er viktig at vi holder fast ved. I den tiden vi nå lever i, en uoversiktlig og forvirrende tid, oppstår det naturlig nok et behov for å systematisere, for å sette merkelapper på meninger, fenomener og mennesker - slik at usikkerheten vil alle kjenner på, ikke blir så overveldende. Det er menneskelig. Men når det kommer til kunsten mener jeg at vi må motsette oss dette. Det er krefter i samfunnet som har interesse av å sette rammer for kunsten, lukke den om seg selv - som vil at kunsten skal følge et sett med regler. Kunst er ikke underholdning, sier de. Kunst er ikke næring, sier de. Nationaltheatret svikter sitt mandat, sier de.

Disse kreftene vil at kunsten skal være for de få, at den skal være et eksklusivt gode for den privilegerte eliten. Dette må vi aldri akseptere, men kjempe for at kunsten skal være fri og tilgjengelig, at kunsten skal være inkluderende og åpen, at kunsten skal være et tilbud for det store mangfoldet av potensielle konsumenter som finnes der ute, og hvis kunsten skulle greie å underholde litt på veien, så gjerne for meg. Det viktige her er at vårt formål skal være å levere nyskapende kvalitetsopplevelser til bevisste brukere av alle slag, brukere som ønsker å identifisere seg med de verdiene vi står for, ukrenkelige liberale verdier som er under press fra flere hold - verdier som toleranse, individuelle rettigheter og økonomisk valgfrihet. Nationaltheatret skal være en møteplass - eller bedre, et formidlings-, opplysnings- og opplevelsessenter der disse verdiene ikke bare anerkjennes, men feires - ja, det skal utgjøre selve kjernen i merkevaren Nationaltheatret.

Med respekt å melde så har Nationaltheatrets PR- og kommunikasjonsavdeling allerede lagt ned et betydelig arbeid på dette området. I samarbeid med liberale tankesmier, omdømme-eksperter, konsulentselskaper og andre seriøse næringsvirksomheter, er man godt i gang med å tilby brukerne tjenester de ønsker å investere i.

For Nationaltheatret leverer ikke bare basistjenesten teater, eller scenekunst - men tilbyr en buffet av festivaler, salonger, events og happenings - både IRL og via strømmetjenester på sosiale medier, for maksimal brukervennlighet. Det varierte og fleksible tilbudet av tjenester bidrar positivt til virksomhetens omdømme og er avgjørende for å tiltrekke seg moderne konsumenter som ønsker at de produktene de kjøper skal speile deres identitet og verdisyn.

Så ja, Nationaltheatret har allerede gjort mye riktig her, men jeg er overbevist om at potensialet er så mye, mye større. Hvis vi skal skape et scenekunstens fyrtårn på den internasjonale arenaen, hvis vi skal skape en merkevare som trenger gjennom tiden - er vi nødt til å markedsføre vår viktigste ressurs til fulle - nemlig dere. Dere er Nationaltheatret. Dere er produksjonsmiddelet - og produktet.

Dette høres kanskje selvfølgelig ut, men det jeg har i tankene går langt utover rammene for konvensjonell markedsføring.

Skal man tiltrekke seg nye publikumsgrupper er omdømmet helt avgjørende, og nøkkelen til et godt omdømme ligger i å etablere gode relasjoner til brukerne. Det brukerne vil ha er et personlig og tillitsfullt forhold til produktet - og det er det vi må gi dem. Vi må kaste masken og vise frem Nationaltheatret i all sin usminkede menneskelighet. Vi må bryte ned det konstruerte skillet mellom det profesjonelle og det private. I en tid som krever åpenhet og transparens, må Nationaltheatret, i kunstens navn, by på seg selv - når som helst og hvor som helst. Sosial medier gjør oss i stand til dette. Dette er jo ikke nytt for dere. Dere er jo allerede fortrolige med den digitale medierevolusjonens muligheter. Dere vet godt at distinksjonene mellom identitet og personlig merkevarebygging, selvet og den selvstendige næringen - ikke lenger er relevant. Statusoppdateringer, bilder, tweets, snaps og stories er verktøy som gir dere muligheten til å kontrollere deres individuelle livshistorier, det er verktøy som på en og samme tid øker personlighetens markedsverdi og gir kunstnerskapet (entreprenørskapet) økt troverdighet.

Kjære kunstnere. Hvis dere, som meg, ønsker å å gjøre Nationaltheatret til et scenekunstens fyrtårn på den internasjonale arenaen, hvis dere, som meg, ønsker å gjøre Nationaltheatret til en merkevare som trenger gjennom tiden, er det nettopp deres allestedsnærværenhet på digitale plattformer som er løsningen! Sammen kan vi skape en ny og bærekraftig forretningsmodell som baserer seg på deres allerede eksisterende synlighet og gjennomslagskraft der ute i den virtuelle virkeligheten.

Kjære kunstnere. Idéen er egentlig såre enkel: Nationaltheatret lønner ikke bare deres profesjonelle, kunstneriske virke, men ALL deres digitale aktivitet. Alt dere publiserer, produserer og deler på sosiale medier vil være en forlengelse av Nationaltheatret, gjennom dere vil Nationaltheatret bli tilgjengelig i hundrevis av digitale deloffentligheter, simultant. Og dere vil fungere som betalte ambassadører for noe som er større enn dere selv - for merkevaren Nationaltheatret og dens verdiskapende formål, for fellesskapet, ja, for kunsten!

Skal vi realisere denne forretningsstrategien, som vil gi enorm avkastning over tid, er det ikke bare vår dugnadsånd det står på. Vi er avhengige av friske penger i omstillingsfasen. Og her er det ikke staten som er løsningen. Hvis armlengdes-avstand-prinsippet skal praktiseres, hvis kunsten virkelig skal være fri, er vi nødt til, en gang for alle, å kutte de bindingene vi har til staten, og bryte ut av det økonomiske avhengighetsforholdet som så alt for lenge har lagt begrensende føringer på vår virksomhet. Statlig uavhengighet vil gi oss fleksibilitet. Ja, det vil til og med gi oss mulighet til å utøve maktkritikk gjennom kunsten, hvis det skulle være formålstjenlig for vårt omdømme - uten å frykte økonomiske sanksjoner.

Skal Nationaltheatret bli en ledende aktør i den globale opplevelsesøkonomien må vi se oss etter partnere og investorer som respekterer vår selvstendighet. Vi må tenke nytt. Og stort.

Derfor har jeg, utålmodig som jeg er, allerede iverksatt kontraktsforhandlinger med et av verdens mest innflytelsesrike selskaper - den innovative, kinesiske teknologi-giganten Huawei. Alle praktikaliteter er ikke helt på plass ennå, men når samarbeidsavtalen er sluttført kan jeg love dere et Nationaltheater med betydelige økonomiske muskler og en teknologisk infrastruktur andre internasjonale kunstopplevelses-leverandører bare kan drømme om.

Kjære kunstnere, verden er i endring, og det er Nationaltheatret også. Når vi nå tar steget ut på den internasjonale scenen, når vi nå skal innta posisjonen som en robust og innovativ aktør i den globale opplevelsesøkonomien - er det naturlig å spørre seg om navnet vårt reflekterer ambisjonene og verdiene vi har. Det er naturlig å spørre seg om ikke navnet Nationaltheatret har utspilt sin rolle. Sammen med Nationaltheatrets styre, kulturdepartementet og Huawei har jeg kommet frem til at vi trenger et navn som er mer beskrivende for vår virksomhet. Vi trenger et navn som tydelig signaliserer hvilke produkter og tjenester vi tilbyr. Vi trenger et navn som gir brukere verden over en umiddelbar forståelse av hvem vi er og hva vi står for. Et navn som kommuniserer erfaring og opplevelser.

Det er med ikke så rent lite stolthet jeg nå vil presentere Nationaltheatrets nye navn, et navn som oppsummerer vår virksomhet i ett, latinsk ord.

Kjære kunstnere, sammen skal vi skape verdier som vil prege kulturen og forme fremtiden, sammen skal vi trenge gjennom tiden som - Experentia!

Skål!

Nummer 1 2019