Flinkt, men upassende dokumentarteater om Høiby-saken

Kate Pendrys og Mads Sjøgård Pettersens dokumentarteaterprosjekt Sønnen var på forhånd omgitt av en viss interesse og spenning. Flere stemmer advarte mot å gå i fotsporene til skandalepressens behandling av saken. Noe forestillingen heller ikke gjør. Den er sober, vel gjennomtenkt og kunstnerisk profesjonelt gjennomført.

Likevel blir forestillingens virkning problematisk i lys av kong Haralds nylige død. Dette gjelder særlig fremstillingen av kongen som en svak person. Samtidig synes den å peke på at det er ham som i siste instans må holdes ansvarlig for at «sønnens» (les: Marius Borg Høibys) liv fra tidlig ungdom og inn i voksen alder har utviklet seg til et mønster preget av misbruk, kjærestevold og annen kriminalitet; en utvikling som har kulminert i en rettssak som er dypt belastende for kongefamilien.

Teatersjefens bestrebelse på å redde forestillingen

Før den lukkede visningen som jeg som anmelder fikk adgang til, holdt teatersjef Solrun Toft Iversen en kort tale der hun tydelig ga uttrykk for Den Nationale Scenes medfølelse med kongefamilien og det norske folk i sorgen over kong Haralds død. Hun forklarte at hun etter nøye overveielse hadde valgt å ikke avlyse forestillingen, men i stedet begrense den første visningen til et lite publikum bestående av teateranmeldere samt noen interne fra teatret og produksjonen. Publikumspremieren var utsatt til 2. september. Videre uttrykte hun håp om at forestillingen ville bli opplevd som et konstruktivt bidrag til den kollektive sorgbearbeidelsen. Det tviler jeg på og etter min mening burde premieren vært utsatt til etter begravelsen.

Kombinasjon av dokumentarisme og fiksjon

Forestillingen spilles i en strippet og rå sal i Kulturhuset. Rommet er innrettet med en U-formet catwalk omkring et indre område hvor publikum sitter på bevegelige kontorstoler. Publikumstallet er begrenset til 50, det samme antallet som fikk adgang til rettssaken mot Marius Borg Høiby. I tillegg til det fysiske scenerommet, og spillet her, benyttes video i stor utstrekning.

Forestillingens kjerne er en dokumentarisk gjengivelse av rettssaken, opplevd og gjenfortalt gjennom en kongelig livvakt ved navn Kjersti, spilt av Kjersti Elvik. Hun innleder med å fortelle om sin fortid som norsk soldat i Bosnia-Hercegovina og Afghanistan, senere som norsk politibetjent og deretter som kongelig livvakt. Vi får innblikk i hennes daglige arbeid for kongefamilien, blant annet gjennom fortellinger om hvordan hun måtte følge den purunge Marius til stadig villere fester. Etter hvert avdekkes også sider ved hennes privatliv, særlig forholdet til sønnen Jonas, spilt av Jonas Stene Skjelde. Han er, i likhet med Marius, på vei inn på et skråplan preget av misbruk og destruktive livsvalg. Gjennom møtene mellom ham og moren ser vi hvordan hun i stor grad overser eller nedtoner problemene hans, selv om han egentlig ber om hjelp.

Denne fortellingen fungerer som en analogi til det forestillingen antyder er forholdet mellom Marius og hans mor, den daværende kronprinsessen Mette-Marit. Endelig er også Kjerstis fortrolige forhold til kong Harald, spilt av Jonas Fuglevik Urstad, et sentralt motiv i forestillingen. Dette motivet fikk ikke minst en særlig tyngde i lys av kongens død.

Kate Pendrys forestillingstekst er dramaturgisk elegant komponert med vekslinger mellom dokumentariske gjengivelser og fiktive fortellinger fra livvakten Kjerstis liv. Slik etableres en episk kommentarfunksjon. Dette benyttes særlig til å fremme en kritikk av, eller snarere en påstand om kongefamiliens forsøk på å nedtone alvoret i saken om og mot Marius Borg Høiby.

Forestillingens regissør, Mads Sjøgård Pettersen er en dyktig videooperatør. Videoarbeidet er solid gjennomført og fint kombinert med det fysiske spillet. Når Elvik forteller om sin fortid, omgås sin sønn og beveger seg omkring på slottet, eller i Oslo Tinghus i forbindelse med rettssaken, vises dette hovedsakelig som videoopptak av henne, i korridorer og ulike rom på Kulturhuset. Hennes gjengivelse derimot av det som skjer i rettssalen spilles ut på catwalken. Her opptrer hun som aktor, forsvarer og Marius. Og hun forteller om publikum og deres reaksjoner – særlig den kvinnelige delen av publikum, deres reaksjoner og snakk fanget opp av Kjersti i rettssakens pauser, særlig på toalettet.

Forestillingen har en omfattende musikalsk undermaling, komponert av Audun Aschim. Musikken og lydbildet gir den et anstrøk av klassisk drama à la Shakespeare og klassisk tragedie. Dette finner jeg imidlertid ikke helt igjen i Mads Sjøgård Pettersens regi. Han bruker snarere musikken på filmatisk vis og støtter seg dessuten tungt til videomediet.

Upassende fremstilling av kong Harald

Fuglevik Urstad fremstiller kong Harald med flere gjenkjennelige trekk, blant annet kongens karakteristiske stemmeføring og bruken av krykker de senere årene. Dette gjorde at fremstillingen kom farlig nær parodien. Og i lyset av kong Haralds nylige død ble denne virkningen ubehagelig påtrengende. Flere scener viser fortroligheten mellom kongen og livvakten Kjersti. To ganger står han i baren og lager drinker til dem begge mens de snakker fortrolig sammen, særlig om Kjerstis far, som kongen kjente godt. Her synes kongen å speile seg i ham og gjenkjenne noen av sine egne svakheter. Kong Harald fremstilles ikke som usympatisk, heller som en litt viljesvak og alderssvekket person.

Også Mette-Marit, som bare én gang omtales ved navn, men flere ganger som kronprinsessen, settes i et kritisk lys i forestillingen. Dette skjer særlig gjennom parallellen mellom forholdet mellom Kjersti og sønnen Jonas og forholdet mellom Mette-Marit og sønnen Marius. Også dette opplever jeg som noe respektløst overfor henne og kongefamilien i deres aktuelle situasjon.

Videoopptakene av Kjersti Elvik fra ulike steder i Kulturhuset, ute på gaten, og inne på Cafe Opera fremstår som direkteoverførte, men er i virkeligheten forhåndsinnspilte. Ett av opptakene får en nesten absurd virkning i lys av kong Haralds død, den kollektive sorgen og hedringen av hans minne. Opptaket er gjort fra Kulturhusets takterrasse med utsikt mot Torgallmenningen og Ole Bulls Plass. Videobildene fanger nesten stedet, Den blå steinen, der et blomsterhav har vokst frem og mange mennesker sto samlet for å hedre kong Haralds minne, samtidig som forestillingen pågikk.

De sørgelige omstendighetene som omga forestillingens lukkede visning og videre også den forskutte premieren 2. september burde teatersjefen i større grad ha tatt inn over seg. Av respekt for kong Haralds minne, av hensyn til kongefamilien og også for å verne om teatrets eget omdømme, burde som sagt premieren ha vært utsatt til etter begravelsen.