Festivalfellesskap

Skal jeg være ærlig, har intensjonen med festivalen Meteor aldri vært tydelig for meg. Der Oktoberdans, som Meteor alternerer med, har hatt dans og koreografi i utvidet forstand som omdreiningspunkt, har Meteor kunnet romme det meste. Som kuratorisk oppgave er det sikkert både-og, befriende åpent og samtidig utfordrende udefinert.

Slik er det også i år, et sammensatt program med forskjellige kunstneriske viljer og uttrykk. Noen estetiske og tematiske fellesnevnere skal jeg ikke uttale meg bastant om siden jeg ikke har fulgt hele programmet. Jeg har likevel merket meg at mange av produksjonene har hatt et format med bare én utøver, hvis vi tenker på utøveren i konvensjonell forstand som et menneske som utfører handlinger på en scene. Samtidig utforsker disse produksjonene, i tillegg til noen flere, utøver- og fortellerrollen, altså hvem eller hva som kan bære, dele eller intervenere i en fortelling og hvordan. Mat og drikke har også stått sentralt i en rekke forestillinger: som kultur, fellesskap, tilhørighet, sanselig opplevelse, trøst og konsum. Arbeid, kropp, identitet og samfunn er et annet løst definert omdreiningspunkt. Fortidens innvirkning på nåtiden er enda ett.

Tyngdepunktet i programmet er på bergens- og norgesbaserte kunstnerskap. Det var særlig fint å se at det ble gitt plass til studiovisninger og samtaler med studenter fra Akademi for Scenekunst under hele festivalen. Det bergenske kunstnermiljøet som søker seg mot BIT har lenge vært transnasjonalt og tverrkunstnerisk, slik at det å forholde seg til geografiske- og sjangermessige betegnelser er en øvelse i bruk av bindestrek. Studentene fra Akademi for Scenekunst passer godt inn i de grensekryssende kretsene BIT forholder seg til. I tillegg ble det vist en raus håndfull utenlandske gjestespill som heller ikke lar seg kategorisere så lett. Det må også nevnes at BIT endelig har invitert Susie Wang til å spille i Bergen. La oss håpe det ikke blir med denne ene gangen.

Text and Image, Work Body og Haribo Kimchi

En kombinasjon av praktiske årsaker og nysgjerrighet har avgjort utvalget av forestillinger som det legges vekt på i denne anmeldelsen: Text and Image av Nicola Gunn, Work Body av Michael Turinsky og Haribo Kimchi av Jaha Koo. Gunn, Turinsky og Koo er alle skapende og utøvende kunstnere som arbeider med materiale som fremstår selvbiografisk eller selvrefleksivt.

Med tanke på et illusorisk inntrykk av selvbiografi tenker jeg først og fremst på Nicola Gunns Text and Image. Hun bruker dramaturgiske prinsipper og oversettelse som handling og tekst, i tillegg til oversetteren som en usynlig, men fortrolig med- og motspiller, til å leke med identitet, ekthet og tolkning. Identitet trer frem som overflate og noe som kan formes eller byttes, i hvert fall forsøksvis, samtidig som grensen mellom å spille en rolle og være seg selv er stadig mer uklar. Litterære referanser, teaterprøven som situasjon og dagbokens betroende format trekkes inn som speil som vi kan bruke til å se fortellingen fra nye vinkler. Leken med overflater peker også mot noe selvbedragersk, et slør som dekker over underliggende lengsler, skuffelser og undertrykte minner.

Rommet er enkelt og elegant. Et arbeidsbord med miksepult er plassert foran et perlefarget, semitransparent sceneteppe som kan fargesettes med lys og utgjør scenerommets bakvegg. Gunn, kledd i en rødrosa treningsdress som fremstår nøye utvalgt, er en utøver med en forførerisk stemme og kokett humor. Hun har god timing og kompositorisk sans når hun bygger og forvandle situasjoner med bruk av fortellergrep, forflytninger, lydkulisser og andre opptak. Lydarbeidet må jeg særlig trekke frem som særegent med en egen romlig og sanselig kvalitet.

Fascinasjonen for oversettelse og tolkning, og for oversetteren som figur, har Gunn også arbeidet med i The Interpreters som jeg så for noen år siden. Selv om begge forestillingene er gjennomkomponerte, savner jeg likevel et større perspektiv å sparre med eller noe som lodder dypere. I stedet for at Gunn bruker seg selv til å peke mot noe annet, er det en fare for at Text and Image i for stor grad peker tilbake mot henne selv.

Kroppens premisser, samfunnets strukturer og en hyllest til livet

Michael Turinsky er anerkjent koreograf og teoretiker med en fysisk funksjonsnedsettelse som bruker sin egen kropps premisser koreografisk, estetisk og politisk. Work Body inviterer oss inn i et åpent, sosialt rom med en liten scene på hver langside. På den ene står Tian Rotteveel med ansvar for forestillingens musikk, mens Turinsky inntar den andre underveis i forestillingen. Vi beveger oss blant byggematerialer og arbeidsredskaper, blant annet en trillebår som er fylt med alkoholfritt øl, og utdrag av politiske manifester eller filosofier som blant annet handler om samfunnsklasser og maktstrukturer. Jeg fikk lyst til å bruke mer tid til å reflektere over disse tekstutdragene enn hva jeg opplevde at var praktisk mulig i et rom som ble fylt med folk og musikk.

Når Turnisky kommer inn i rommet, vendes publikummets oppmerksomhet raskt mot ham. Han er arbeidsom og kameratslig, poetisk og politisk, underholder og danser. Vi må forholde oss til hans kroppslige rytme og ikke omvendt, samtidig som musikken omringer oss med en egen puls. Når Turinsky tar ordet, er det å takke hele laget som bidro til å lage forestillingen noe av det første han gjør. Dette er sympatisk, men også toneangivende for forestillingens perspektiv på arbeid og fellesskap. Han er også problematiserende. At kapitalismekritikk sitter løst er ikke overraskende, men jeg ble særlig oppmerksom på hvordan han balanserte refleksjon over kroppens integritet og sine egne behov og ønsker med å forestille seg et større «vi». Det er noe raust og tankevekkende ved Turinskys arbeid som gjør meg nysgjerrig. Noen av de mer emosjonelt ladede bildene var for min del ikke like virkningsfulle som de delene som stolte fullt ut på sin koreografiske, politiske og poetiske kraft.

Gjestfri historiefortelling med sting

Som tittelen antyder, er Haribo Kimchi både søt og syrlig og for meg et personlig høydepunkt. Jaha Koo har laget en sår, sympatisk og humoristisk erindring og undring over hva som skaper tilhørighet, som i tillegg har en smart og snedig dramaturgi. Sneglen Gona og gummibjørnen Haribo, som begge er syngende dataanimasjoner, og en syngende elektronisk, fjernstyrt ål som surrer rundt på scenegulvet, er skikkelser Koo treffer på ferden sin og som deler sine perspektiver på historien han forteller.

En videoprojeksjon på veggen av en teltkonstruksjon fører oss forbi storbyens glinsende skyskrapere og inn i trange sørkoreanske smau. Når Koo entrer scenen, pakker han ned teltveggene og avdekker en matbod. To (heldige) tilskuere inviteres til boden der Koo lager og serverer dem pannekaker med kimchi sammen med andre småretter og cocktailen somaek som kombinerer øl og brennevinen soju. Imens drar han i gang en mangslungen fortelling om å flytte mellom byer, land og kontinenter. Om hvordan det er å finne seg til rette på et nytt sted, og hvordan det er å besøke på nytt det stedet man har forlatt.

Kimchis rolle i koreansk matkultur står sentralt. Det er både utgangspunktet for morsomme og pinlige historier om hva man tar med seg når man flytter, og hva man møter når man er fremme på et nytt sted og behandles som et fremmedelement. Matkultur brukes også til å tegne opp større bilder av hvordan klimatiske endringer og globalisering påvirker både tradisjonelle retter og endrer et folks vaner, men ikke nødvendigvis deres ganer.

Forestillingen har også politisk og personlig sting. En ting er antydninger til rasisme, fremmedgjøring og ensomhet på de nye stedene han kommer til. Men Koo har også vevd inn tråder som blant annet leder til den brutale nedslåingen av folkeopprøret i Gwangju i 1980, som han også klarer å knytte til sanselige minner og endringer i matkultur. Slike tråder, nettopp fordi de ikke dominerer fortellingen, men snarere flettes nennsomt inn, skaper en enda større kompleksitet.

Nye tider

Teatergarasjen, den minneverdige scenen i Nøstegaten som fungerte som trekkplaster og merkevare for BIT, har for alvor gått inn i historien selv om den ble fraflyttet i 2008 og revet i 2009. Nå er det utelukkende navnet Bergen Internasjonale Teater som gjelder uten Teatergarasjen som tillegg, mens ferdigstillelse av Sentralbadet Scenekunsthus rykker stadig nærmere.

Det tydeligste tegnet på at det er nye tider, er likevel at lederduoen med teatersjef Bettina Kogler og administrativ leder Tine Rude, fremstår som nettopp det, en duo. Jeg var ikke på den offisielle festivalåpningen, men i forkant av heftige Rectum Crocodile av Martin M’toumo som ble spilt samme dag, og som brukte en mytologisk fortelling og oppløste kjønnskategorier til å tematisere kolonisering og undertrykkelse, holdt Kogler og Rude velkomsttalen sammen. På arrangementene jeg deltok på i løpet av festivalen, var de ofte synlig til stede som vertskap. Det blir interessant å følge med på hvilke prioriteringer lederduoen velger seg i tiden som kommer, og hvilken rolle BITs festivalsatsinger kommer til å spille når det nye scenekunsthuset står klart.