Fart uten tyngde

Konseptet for Joe Hill-Gibbins’ produksjon av Richard II er enkelt. Shakespeares tekst ender med at Richard settes i fengsel før han blir

Richard II

Av William Shakespeare

Regi: Joe Hill-Gibbins

Design: Ultz

Almeida Theatre, London, 19.01.2019

drept, og under fengselsoppholdet holder han en lang monolog der han reflekterer over livet sitt, både hvordan det var å være konge, og hvordan det nå er å ha mistet riket og fått en fengselscelle. Hill-Gibbins’ produksjon har dette som utgangspunkt. Borte er store scenografier og overdådige kostymer. Igjen står bare en tom grå fengselscelle. Forestillingen begynner med Simon Russell Beales framførelse av monologen. Han er eldre enn skuespillere som tradisjonelt castes i denne rollen, og det er klart at han er Richard mot slutten av livet. Når han beskriver hvordan tankene hans vil ‘people this little world’, trer de andre skuespillerne fram, og man begynner fra Shakespeares akt 1. Det er dermed klart at alt som skjer, er Richards tanker om og gjenopplevelse av sitt eget liv. Dette er et grep som fungerer godt i et stykke som Richard II. Stykket er i stor grad bygd opp av en rekke dårlige avgjørelser tatt av Richard som sakte men sikkert leder ham mot nederlag, et nederlag som blir tydelig for publikum lenge før det er tydelig for hovedpersonen selv. Å kontekstualisere dette som Richards tanker mot slutten av livet setter ekstra fokus på hver scene som et ledd i Richards undergang.

Ekstrem fart

Dette er først og fremst en effektiv forestilling. Scenografien er som nevnt enkel: hele scenen er en grå fengselcelle av betongvegger, og alt foregår innenfor disse veggene. Kostymene er tilsvarende: enkle mørke T-skjorter, løstsittende bukser etc. Det ser nærmest ut som om skuespillerne rett og slett har på seg det de pleier å ha på seg på prøve. Drap gjøres raskt unna ved at bøtter med blod kastes over ofrene. Skuespillerne går aldri av scenen og er hele tiden klare til å komme inn i ulike deler av historien. Kun Beale som Richard og Leo Bill som hans motpart Henry Bollingbroke spiller de samme karakterene gjennom hele stykket. De andre skuespillerne bytter effektivt mellom roller og trer inn og ut av historien underveis.

Også selve tidsbruken er svært effektiv. Hill-Gibbins har kuttet spilletiden ned til 1 time og 40 minutter uten pause, en i seg selv imponerende bragd for en lang Shakespeare-tragedie som Richard II. Problemet er at dette ikke bare oppnås gjennom kutting av scener og tekst, men også gjennom en ekstrem fart som til tider går på bekostning av meningen og tyngden i dialogen. Særlig noen scener i begynnelsen av forestillingen går så fort at det ikke bare er vanskelig for publikum å henge med, men også vanskelig for skuespillerne å formidle viktigheten av det som sies. Et eksempel er når Richard sender Bollingbroke i eksil, en svært viktig hendelse som også er helt sentral i handlingen videre. Farten er imidlertid så høy at Leo Bill knapt får formidlet en eneste reaksjon. Fart og effektivitet i Shakespeares blankvers skaper ofte engasjerende framførelser, og det er heller ikke i seg selv noe galt i å eksperimentere med ulike måter å framføre teksten på. I dette tilfelle går imidlertid farten på bekostning av mening, og dette gjør forestillingen mindre virkningsfull enn den kunne ha vært.

Masterclass

Skuespillerne mestrer Hill-Gibbins’ tidspress i ulik grad. Simon Russell Beale er fenomenal i tittelrollen. Han lar seg ikke affisere av farten og får hvert ord til å klinge klart og tydelig. Hans framførelse er nesten en masterclass i Shakespeare, der teksten framstår like forståelig som dagligtale samtidig som poesien er ivaretatt. Beale veksler også godt mellom den unge, bortskjemte og nonchalante versjonen av Richard og den eldre, mer tenksomme versjonen. Leo Bills Bollingbroke er mer utydelig. I begynnelsen framstår han som nervøs og kranglevoren, og det er lite som peker på at han skal bli et bedre kongsemne enn Richard. Underveis mangler han noe av tyngden til Beale, og dette blir problematisk for stykket som helhet. Richard mister tronen fordi han er en dårlig leder og tar dårlige avgjørelser. Her er det imidlertid uklart hva det er med Bills Bollingbroke som nødvendigvis gjør ham så mye bedre skikket.

Blant de andre skuespillerne vil jeg trekke fram Saskia Reeves og Joseph Mydell. Reeves er energisk i sine mange roller. Særlig som Thomas Mowbray i starten av stykket setter hun tonen med en tydelighet som hjelper publikum inn i handlingen. Mydells John av Gaunt er den eneste som følger Beale i tyngde og uttrykksfullhet. Hans monolog om ‘This England’ er et poetisk høydepunkt.

Kvalitetsmessig berg-og-dal-bane

Alt i alt er Joe Hill-Gibbins versjon av Richard II en kvalitetsmessig berg-og-dal-bane. Ofte virker forsøket på å effektivisere Shakespeare mot sin hensikt. Shakespeares tekst mister tyngde og virkning, og forestillingen makter ikke å skape tilsvarende tyngde og virkning på andre måter. Dermed blir det uklart hva som faktisk er viktig, hva som faktisk skal være interessant for publikum. Av og til skinner imidlertid teksten allikevel gjennom, særlig på grunn av gode skuespillere ledet av Simon Russell Beale. Da klinger ordene, og man får et glimt av hva forestillingen kunne ha handlet om: dårlig lederskap og hvordan man kan takle det. Dette er en tematikk som burde være interessant å utforske i et Storbritannia som står midt i en parlamentarisk krise. (Publisert 24.01.2019)