Fargesprakende i eventyrland

Salen er full av voksne og barn, og de aller fleste er nok kjent med fortellingen fra før av, gjennom

Narnia – løven, heksa og klesskapet

Av C.S. Lewis – dramatisert av Glyn Robbins

Regi: Erlend Samnøen

Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Kostymedesign: Åsa Gjerstad

Lysdesign: Eivind Myhren

Komponist og lyddesign: Gaute Storsve

Dramaturg: Kristoffer Spender

Trøndelag Teater, hovedscenen, premiere, 12. oktober, 2024

bøker, fjernsyn og filmer. Boken Clive Staples Lewis (1898-1963) ga ut i 1950, Narnia – løven, heksa og klesskapet er blitt en klassiker. Siden skulle han skrive seks bøker til om fantasiverdenen Narnia. Sammen med sin venn og kollega J.R.R. Tolkien ble han en pioner for moderne fantasy-litteratur.

Det var en gang

Fire engstelige barn ankommer et gods på landet og blir ført inn på rommet de skal bo på av husholdersken. Professoren står allerede og venter på dem. Et veldig stort skap står midt i rommet, senger og madrasser er redd opp, og alt er klart til å ta imot søskenflokken fra London. De fire har sine roller å spille; den ansvarlige storebroren, den ansvarsfulle storesøsteren, den vrange lillebroren og den lekne og nysgjerrige lillesøsteren. Over radioen får vi kort konteksten de står i, med bombeflyene over London som gjør at barna er blitt evakuerte fra storbyen. Mens de leker går så det yngste barnet, Lucy, inn i skapet. Hele rommet forsvinner bakover på scenen og ned fra taket kommer dekorasjonene med den snødekte skogen. Vi er i Narnia.

Scenografi og kostymer

Det er en fryd å se scenografien til Dagny Drage Kleiva i denne forestillingen. Landskapene er malt med bred pensel, bokstavelig talt. Store malte lerreter senkes og løftes, lag på lag, og fyller hovedscenen med bilder. Det er gammeldags og effektivt. Scenografien flytter oss fra sted til sted, og skaper teatermagi og spenning. Om det er den kalde skogen der heksa hersker i borgen sin eller den grønne vårskogen til løven Aslan ved steinbordet, hos herr og fru Bever eller på slagmarken, blir bildene som skapes en viktig del av fortellingen. Lyssettingen til Eivind Myhren gir et trolsk preg på landskapene i scenebildene.

Det samme gjelder kostymene til Åse Gjerstad. Fra vi møter faunen herr Tumnus skjønner vi at vi er i et landskap med underlige skikkelser. Monsteret Maugrim lener seg høy og dominerende over scenekanten og brøler mot publikum. Her er ulver, leoparder, flaggermus, bevere, julenissen og andre figurer. Og ikke minst Den hvite heksa og løven Aslan. Heksa er hvit, kald og ondskapsfull, der Aslan er gyllen, varm og sterk. Kostymene og scenografien er et overflødighetshorn av teatermagi. Regien er i bevegelse hele tiden og tar med de fire barna (og publikum) inn i lys og mørke, i farger og følelser, og til en fantastisk verden av gode og onde vesener, og ikke minst spenning. Musikken til Gaute Storsve er stemningsbyggende, dels ferdig innspilt og dels gjort på scenen av skuespillerne.

Tretten på gulvet

Det er mange skuespillere på scenen og de fleste må gjøre mange roller underveis. Marte M. Steinholt, Isak Holmen Sørensen, Natalie Grøndahl Tangen og Snorre Tøndel Ryen spiller barna med tydelighet. Det er lett å følge med på utviklingen deres gjennom historien. Andre er så sminket og i masker og kostymer, at vi kun ser dem i den enkelte rollen. Jo Saberniak er ikke til å kjenne igjen, der han først er faunen herr Tumnus som tripper på klovene sine og så er Gnomen, som kryper på huk over scenegulvet. Ingrid Bergstrøm som Den hvite heksa er deilig ondskapsfull og kjolen hennes gløder bokstavelig talt når hun er på sitt verste. Ragne Grande som løven Aslan er en gyllen barokkdrøm med stort rødt hår, som både viser omsorg og kan brøle høyt og sterkt.

En kunstnerisk seier for produksjonslaget

Regissør, scenograf og skuespillere kan tenke og ønske seg så mye dekor og kostymer de bare vil, men uten et godt produksjonslag kommer de ikke langt. Annet er ikke mulig enn at her må være snekret og malt og sydd og bygget med mye begeistring og inspirasjon. Dette er laget som ikke får stå på scenen etter forestilling og ta imot applausen fra publikum, men som har gjort en stor jobb i lang tid før premieren. Jeg får si takk og klappe for dem her i stedet.

Ei blott til lyst

Narnia – løven, heksa og klesskapet er først og fremst en fabel om en fantastisk verden. Den skal være både skummel, spennende og ende godt. Og det gjør forestillingen på Trøndelag Teater. På den andre siden er Narnia ingen fredsfortelling eller en antikrigsroman, snarere tvert imot. Barna i historien er i utgangspunktet krigsflyktninger og Narnia er allerede midt i krigen. De fire barna bærer våpen og blir dratt med i krigen mot det onde, mot alt det som kuer og truer den enkelte og fellesskapet. Regien toner ned volden i fortellingen og slagscenene er gjort stiliserte og langsomme. Det er tanken på ondskapen som skal være skremmende på teatret, ikke volden.

Det har vært mye krig i nyhetene de siste årene og mange barn har kanskje det i bakhodet når de kommer til teatret. Men det er kanskje bare voksne som kan trekke linjer fra virkelighetens kriger til en fantasifortelling, selv om også eventyret evner å speile verden. Om man ønsker å snakke med barn om krig, gir kanskje Narnia – løven, heksa og klesskapet et utgangspunkt for det.

Publisert 18.10.2024