Familiedrama i en kjønnsforvirret tid

Nationaltheatret skulle hatt premiere på Hen våren 2021, men som vi alle vet har det vært en pandemi som har forskjøvet oppsetningen til nå. August

HEN

Av Taylor Mac

Norsk overs.: Knut Nærum

Regi: Catrine Telle

Scenografi og kostymedesign: Katja Ebbel

Lysdesigner: Martin Myrvold

Komponist/lyddesigner: Stein Johan (Steinjo) Grieg Halvorsen

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Nationaltheatret, Torshov, 11.08.2022

(anmeldelsen er basert på generalprøven)

2022 er ikke det verste tidspunktet for premieren, for Paige og Arnold Connors eldste barn kommer hjem fra krigen etter tre år. For et drøyt år siden ville det vært ganske fjernt for oss. I dag lever vi med en krig midt i Europa der folk har vervet seg som fremmedkrigere. Media flommer ikke over av deres beretninger, men følger du med har det vært avisartikler også om norske frivillige Ukraina-soldater, noen av dem hardt skadd.

Det viser seg fort at det ikke er sønnen Isaacs krigsbakgrunn som utgjør fortellingens omdreiningspunkt. Han er blitt avskjediget på grunn av narkotikamisbruk. Også det viser seg å være av mindre betydning. Nei, det er det kaoset han møter som sjokkerer – både ham og oss i publikum. Regningene har hopet seg opp i en så stor haug at han ikke får åpnet døren. Husets indre er verre enn «et bombet horehus».

Brutte illusjoner

Jeg kunne innvendt at teaterillusjonen brytes allerede med åpningsreplikkene, for publikum har nettopp passert «inngangsdøren» i bunnen av trappen før vi gikk opp til Torshovteatrets sirkulære scenerom. Det lå ingen bunke med uåpnede brev ved døren. Men oppe i scenerommet er kaoset komplett: Det flyter papptallerkener og klær over alt, pizzaeskene ligger i store stabler, møblene er pakket inn i billig plast, og kjøkkenbenken midt på scenen er herpet så det forslår. I taket troner en klase av lysstoffarmaturer i en kaotisk lampeskulptur. Scenografien taler sitt tydelige språk.

Familien Connor lever i et selvpåført kaos etter at faren ble rammet av slag. Moren var dritlei etter år med vold og undertrykking, og bestemte seg for å frigjøre seg fra det «heteronormative A4-livet». Det innebar at borgerlige sysler som økonomistyring, klesvask, matlaging og oppvask ble plassert på sidelinjen i et selvrealiseringsprosjekt der datteren Maxine er blitt virkemiddelet. Da Isaac kommer hjem fra krigen er lillesøsteren blitt til Max, eller aller helst hen. Max fremstår med tynt skjegg og muskuløs kropp, men det viser seg at Max ikke er så sikker på om det er dette hen vil være. Kjønnsskiftet fremstår mer som en forandring fremprovosert av moren.

Så det at publikum vet at åpningsreplikkene er en løgn, har liten betydning. Her er kaoset komplett. Torshovscenens tette kontakt mellom publikum og scene gjør dette til et rom som ikke inviterer til tradisjonelt illusjonistisk teater, slik vi kjenner det fra titteskapsteatret. Og akkurat det viser seg å ha en viss betydning: Taylor Macs stykke står med føttene solid plantet i en sentral teatertradisjon, nemlig det psykologiske familiedramaet. Det går en rød tråd fra Ibsens Et dukkehjem via Tennessee Williams En sporvogn til begjær til Taylor Macs Hen. Spørsmålet er om denne tradisjonen oppleves som en relevant referanseramme for et teaterstykke som trekker handlingen så langt ut at andre sjangerbetegnelser kanskje er like gyldige?

Ibsen-tradisjon eller absurd teater?

I sine notater foran i manuset plasserer oversetter Knut Nærum skuespillet i sjangeren absurd realisme. Slik jeg leser ham beror det på det store fraværet av vanlig, tillært fornuft. For meg er det sjangerbestemmelsen som blir absurd. Taylor Mac drar virkemidlene veldig langt ut, men jeg har ingen problemer med å se for meg denne familien i virkelighetens verden. Med den amerikanske opioid-epidemien i bakgrunnen, med en bølge av overdosedødsfall forårsaket av avhengighetsskapende medisiner, er denne typen handlingsforstyrrelser relevante.

Hvis vi vender tilbake til Ibsen-tradisjonen, er familiedramaet denne gangen skrudd enda noen hakk til på smerteskruen. Med en slagrammet far (Lasse Lindtner som en gryntende Arnold), en på overflaten lys og lykkelig, men i bunnen sint, frustrert og kontrollerende mor (Marika Enstad som Paige), og en kjønnsforvirret datter (Jaden Healey som Max) som gjør alt for å etablere seg som hen gjennom kjønnsskifte til transmaskulin skrulle – ja da er dramaet komplett når det eksploderer i møtet med den hjemvendte og fortapte sønn (Sigurd Myhre som Isaac). Dramaet har nesten bibelske dimensjoner, bortsett fra at Isaac først og fremst fremstår som så vanlig at han elsker å rydde, vaske og lage middag – i nevnte rekkefølge.

Når Isaac kommer inn via hagedøren møter han far Arnold utkledd i blå kjole, høye gummistøvler, rød parykk og med klovnesminke i ansiktet. Faren er passivisert etter et slag, og holdes nede med tvangsforing av det kvinnelige kjønnshormonet østrogen og andre tvilsomme «næringsmidler». Mor Paige har tatt ut årelang frustrasjon fra et voldelig ekteskap med eksellering i proteiner og andre hormonprodukter kjøpt på nettet. Med lilla hår, sjokkrosa syntetpelstøfler og oransje bluse fremstår hun som den mest gjennomførte fornektingen av en fornuftsbasert livsholdning som du vel kan tenke deg. Erstatningen finner hun i kunst og kultur, og en uforbeholden omfavning av alt som er nytt på identitetsplanet.

Kjønnsproblematikk

Taylor Mac har uttalt at «I Amerika er det denne forventningen om at alle skal være like, men ingen er det.» USAs politiske ledere lever som om den heteronormative kulturen er det eneste riktige. Men det er ikke lenger den dominerende kulturen, fordi mangfoldet har slått inn i alle etniske lag av befolkningen. Samtidig er det, fortsatt ifølge Mac, en sterk forventning om at du skal tilpasse deg. «Hen» hadde premiere i San Fransisco i 2014, og det er grunn til å spørre hvorfor det har tatt såpass lang tid før stykket ble satt opp i Norge? En «unnskyldning» ligger i det at Taylor Mac fikk den internasjonale Ibsenprisen først i 2020. I USA har #metoo dypere røtter enn de få årene vi i Norge har kjent til fenomenet, og diskusjonene om kjønnsproblematikk har vært relevant mye lenger enn vi har levd med spørsmålet gjennom de senere årenes debatter. På den annen side er det at Norge ligger noe etter USA, en god grunn til at Hen oppleves relevant akkurat nå.

I sin egenreklame omtaler Nationaltheatret Hen som en svart komedie som er «skrekkelig morsom». Så langt var det ikke kommet på generalprøven. Det var noen tilløp til latter, men det meste ble sittende i halsen som en vond klump. Regissør Catrine Telle har skapt en tett og drivende forestilling, og det skal nok ikke mange kveldene til før latteren runger. Spesielt Marika Enstads pendelsvingninger mellom innyndende vennlighet og kontrollerende ondskap får publikum til å følge med. De andre skuespillerne leverer også gode prestasjoner. Ikke minst er det en stigende bølge i Lasse Lindtners undertrykte sinne. Men sterkest virkning på denne betrakteren hadde Sigurd Myhres grunnleggende humanisme: Hans evne til å få frem Isaacs gode vilje midt oppi galskapen er en prestasjon jeg tar med meg i lang tid.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven.

(Publisert 13.08.2022)