Eventyrkomedie på historisk vis

«Tag med Skaansel da imod / Hvad iaften her Dem bydes / Husk, at ikkun Fod for Fod / Kan en Kunstnerbane brydes!», skrev den 24-år

sancthansnatten

Oversetter og dramaturg: Hege Randi Tørressen

Regi: Sigrid T’Hooft

Musikalsk ansvarlig: Magnus Loddgard

Scenografi Katja Ebbel Frederiksen

Kostymedesigner: Anna Kjellsdotter

Lysdesigner: Tommy Geving

Nationaltheatret, Ibsen Museum & Teater, 20. mars 2022

gamle Ibsen i prologen til Sancthansnatten. Han ante nok faren. Selv om Komediehuset i Bergen var stappfullt under premieren i 1853, ble neste forestilling spilt for en nesten tom sal. Senere fraskrev Ibsen seg stykket, han kalte det «et miserabelt produkt» og lot det ikke publiseres i sin levetid. Faktisk gikk det over hundre år før det begynte å bli spilt igjen på slutten av 1970-åra. Det spesielle ved denne forestillingen er at kulisser, kostymer, musikk og ikke minst skuespillerteknikk skal være tidsriktige.

Eventyrkomedie

Sancthansnatten er en av Ibsens få komedier. Han lot seg inspirere av Shakespeares En midtsommernattsdrøm, som man vet han hadde sett i Dresden, blant annet ved å omskape Puck til en livlig nisse. Det er også andre vetter og alver i stykket, men ellers er det en ganske konvensjonell kjærlighetskomedie. Birk er forlovet med Juliane, men egentlig elsker han stesøsteren hennes Anna. Heldigvis kommer dikteren Julian Paulsen på besøk. Etter en del forviklinger, går ting som det seg hør og bør i en komedie: det står to lykkelige par på scenen når forestillingen tar slutt. Kritikerne har vært mest opptatt av Paulsen-karakteren, som er en sterk parodi på de unge nordmennene som på den tiden følte seg splittet mellom den idealistiske estetikken som rådet i lærde kretser og et sterkt ønske om å finne noe ekte og opprinnelig norsk. Paulsen forteller, for eksempel, at han i byen ble blendet av «Æsthetikk, Kritikk og hvad alt det unationale Kram heder», men at han etter hvert ble lei og søkte seg tilbake til naturen. Der fant han den store kjærligheten i «det nationaleste Væsen der er til», nemlig huldra! Men det kunne jo ikke vare, Paulsen jo at huldra har hale. Sånn er stykkets enkle humor.

Historisk oppsetningpraksis

Belgiske regissør Sigrid T’Hooft har forsket mye på hvordan man danset og spilte i gamle dager. Først som koreograf og operaregissør, i senere år også med tekstteater. I 2016 presenterte hun August von Kotzebues Armod og edelt sinn på Trøndelag Teater. Ideen er å åpne en dør til fortiden og gi oss muligheten til å se et stykke slik det ble spilt i sin egen tid. I Sancthansnatten følger kulissene til Katja Ebbel Frederiksen, for eksempel, tradisjonen med malte bakgrunner. Magnus Loddgard har latt forestillingen akkompagneres av en pianist og lagt inn en del sanger som ikke er i Ibsens tekst, dette gir en fin flyt. Det er særlig Marika Enstad i rollen som fru Berg som briljerer i sang.

Kroppsspråkets konvensjoner

Det mest spennende er nok likevel den for oss helt fremmede spilleteknikken. På 1800-tallet hadde man veldig korte prøveperioder og faste regler for det meste. Blant annet gjaldt dette kroppsspråk og mimikk. I Sancthansnatten tvinner skuespillerne fingrene i to ringer hver gang de snakker om forlovelse, men når de snakker om ekteskap, blir håndgrepet fastere. Typisk for tiden er også at skuespillerne ser rett på publikum når de snakker, til og med når de henvender seg til en annen karakter. I det hele tatt blir rommet behandlet på en besynderlig måte etter nåtidens konvensjoner. Skuespillerne kan for eksempel peke utover salen mens de snakker om noe vi ser skjer bak ryggen deres. Det var også en forventning om at man skulle skape skjønnhet, blant annet med kroppen, både i stillinger og bevegelser. Det er spesielt her man merker T’Hoofts bakgrunn i koreografi, som særlig i scenene med mange skuespillere får hun dem til å bevege seg samspilt og i grenselandet til dans.

En rik variasjon blant skuespillerne

Selv om alle spiller tidsriktig, spiller ikke alle likt. Per Egil Aske som gamle Berg og Per Christian Ellefsen som nissen, er mer måteholdne i sin fremstilling. De to unge parene spiller i henhold til tidens konvensjoner. Det mest komiske paret blir spilt satirisk av Seda Witt (Juliane) og særlig Andreas Tønnesland (Paulsen). Man kan lure på om Tønnesland overdriver litt, men karakteren Paulsen er jo en stor overdrivelse i seg selv. Også ved premieren i 1853 klaget kritikerne på at skuespilleren overdrev i rollen. I det vakre paret spiller Dagny Backer Johnsen (Anne) som en komisk liten dukke, mens Jonas Hoff Oftebro (Birk) får frem en spesiell gratie som kler rollen godt. Jacob Jensen gjør en glimrende jobb i den mindre rollen som Jørgen Kvist. Han spiller nærmest pantomime, danser rundt på scenen og er ordentlig morsom.

T’Hooft har gjort en grundig jobb og man får virkelig følelsen av å se inn til fortiden. Er man interessert i teaterhistorie, er dette en sjelden mulighet. I det hele tatt virker det som om folk i salen ler og hygger seg. Det er likevel en viss ironi i at man setter opp et stykke som Ibsen prøvde å gjemme bort og attpåtil spiller det i den melodramatiske stilen som Ibsen gikk inn for å avskaffe. Det er jo i stor grad den senere Ibsens skyld at vi nå til dags finner denne måten å spille på latterlig. Men så lenge man er klar over at Sancthansnatten bare er en litt tullete komedie, så går det bra. Jeg ville likevel ha vært mer interessert i å se hvorvidt denne spilleteknikken kan fungere på oss i et seriøst stykke. Man skal vokte seg for å være nedlatende overfor fortiden, men jeg er veldig nysgjerrig på om det er mulig for oss å blir rørt på denne måten, om vi kan dele datidens følsomhet. Ifølge anmeldelsene til Armod og edelt sinn, skal dette være mulig.

(Publisert 22.03. 2022)