Etterlengtet inderlighet

Formaningene om felleskap har ikke blitt mindre aktuelle siden den opprinnelige premieredatoen. Misforstå meg rett.

jordopphimlesang

Dramatiker: Fredrik Høyer

Regissør og co-manusforfatter: Mattis Herman Nyquist

Scenograf og lysdesigner: Øyvind Wangsteen

Kostyemdesigner: Alva Walderhaug Brosten

Komponist: Bendik Baksaas

Lysdesigner: Lars Grieg Hermansen

Koreograf: Ida Wigdel, Stian Danielsen

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Oda Radoor

Nationaltheatret, premiere 1. februar 2022

Forestillingen handler ikke om pandemien. De snodige karakterene var nok ensomme outsidere også før de siste par årene med sosial distansering. Teksten tegner et større bilde av et post-Gerhardsen, sekularisert samfunn, og stiller spørsmål om hvor vi finner samhold etter Guds og Einars død.

Nationaltheatret har samlet et hipt A-lag som har samarbeidet før. Hjulpet fram av Bendik Baksaas’ eklektiske jingler, Øyvind Wangsteens elektriske installasjoner og Alva Walderhaug Brostens eksentriske drakter, er det et selvsikkert ensemble som trer ut fra bakveggen på Hovedscenen. De har meg på, fra første «hei» - når Høyer selv kommer sakte tassende over scenegulvet som et Frankensteinmonster. Ett av de råere anslagene jeg har sett på en stund. Assosiasjonen til monsteret gir også mening videre. Den dresskledde, høyskuldrede figuren, spilt av Høyer, fremstår som en sosialt svak, lett frastøtende type som bare trenger en klem. Han nevner Hufsa, Haugtussa og Sondre Justad som passende kandidater for hvem han kan ligne på. Alle har til felles at de bare vil bli elsket. Et gjennomgående karaktertrekk hos figurene i Jordopphimlesang.

New Sincerity

Så er også dette et fullstendig uironisk prosjekt. Høyer stiller spørsmål ved om det vi sier «har noe å si» når kommunikasjonskanalene er blitt så mange, og den felles forståelsen for begrepene vi omgir oss med ikke lenger ledsages av en trosleder eller landsfader. Ironisk nok har karakterene masse å si. Samtlige av dem lurer på om vi i det hele tatt har tid til å lytte til hverandre når vi har viklet oss inn et edderkoppspinn av small talk og høflighetsfraser. Da resten av scenerommet er strippet ned og ingen av de seks skuespillerne virker å styres etter noe hierarki seg imellom, får de liksom muligheten til å tale fritt i vakuumet. Noen av karakterene virker sjenerte og oppriktig overrasket idet de får rampelyset rett mot seg. Andre avbryter og soler seg i de minuttene de er blitt tildelt.

Jeg likte spesielt monologen hvor Mariann Hole setter seg på scenekanten og forteller om «dugnadsånden» som hjemsøker henne. Hole kan fortelle oss at spøkelset i ettertid har vist seg å være en (levende) gammel dame, som har et alter til ære for Aud Schønemann hjemme i stua si. Det bringer Hole inn i en monolog som etterlyser Fredriksons fabrikk og fagforeningstankegangen fra 80-tallet. Hun savner det sosialdemokratiske tankegodset som Albert Åberg er tuftet på, sier hun. Hole lefler med å fargelegge nåtiden med idealene fra fortiden. Hun er rammet av et såkalt gullaldersyndrom, hvor hun ønsker seg tilbake til en tid «hvor alt var mye bedre».

Her kommer det mest rørende momentet i forestillingen. Midt i monologen sin legger Hole seg flatt ut og gir opp. Olav Waastad tar over ordspinneriet og gjør en hederlig keitete rolle som det femte hjulet i en guttegjeng på utdrikningslag. På vei til Syden flyr han over skylaget og blir gjort oppmerksom på at vi er de første i historien til å se solen så nærme. «Vikingene så ikke himmelen fra så høyt oppe.» Ved å forsvare samtiden hjelper han dermed Hole opp igjen, som så fortsetter sin fortelling. Det er vink til at monologene også er en type dialoger som har til hensikt å vise at vi har mulighet til å påvirke hverandre.

Jeg tror den sjeldne cocktailen av bevisstgjøring og fremtidsoptimisme er grunnen til at flere er begeistret for Arne Lygres Tid for glede. At karakterene makter å se det positive ved sin tid, lar publikum engasjere seg i oppsetningen på Det Norske Teatret. Høyer og Nyquist har klart å bøye av fra den postmoderne ironien og kynismen ved å tørre å være like gledessøkende som Lygre. Med unntak av Hole som det sure eplet i kurven, tør figurene å lette hjertet og fremstå sårbare og teite. De formidler noe de virkelig tror på, eller vil tro på. Figurene insisterer på det de ser på som menneskets iboende hensyn til fellesskapets interesse, til tross for at de kjenner seg så distansert. Det er et sterkt oppgjør de tar med sin egen ensomhet.

Innsiden ut

Bendik Baksaas gir oss all grunn til å føle med disse karakterene når han går målrettet til verks med lydsporene sine. Baksaas beveger seg fra langsomme og innovervendte, undrende toner over i dump dansemusikk. Festmusikken reflekterer oppbygningen av tekstene og lander i en fjellstø stillhet når samtlige av karakterene etter tur har gitt opp kampen mot de eksistensielle krisene. Å formidle trøstende og sorgløse stemninger med samme trommemaskin, virker å være Baksaas’ force.

Kostymedesignen til Brosten fokuserer på å løfte frem sårbarheten i teksten. Draktene er bærende visuelle elementer i en serie av ellers stykkevise og delte monologer. Hvert kostyme er en unik liten sak. Noe som forsterker det frakoblede i hver av karakterene. Det er som om hver farge og hver form illustrerer det figurene ikke tør å vise frem. Lik en voksenversjon av animasjonsfilmen Innsiden Ut eller tv-serien Teletubbies. Barnetime-looken kler dem godt, da forestillingen har en pedagogisk tilnærming. Den er lagt opp som en dannelsesreise der publikum lærer å forstå disse karakterene samtidig som de forstår seg selv.

Forestillingene kan framstå som en oppfølger av Til ungdommen, som Mattis Herman Nyquist regisserte på Oslo Nye Teater i 2020. Der dramatiserte han Linn Skåbers bok med samme navn. I skjæret fra Øyvind Wangensteens illustrerende lysinstallasjon formidlet ungdommene den gang korte fortellinger i et spenn mellom ung kjærlighet og samfunnskritikk. Jordopphimlesang har en liknende episodisk form og Wangensteen benytter lysinstallasjoner i samme strobestil på Nationaltheatret. Selv om kostymene denne gangen gir mer til scenebildet enn installasjonene, er oppsettet overraskende likt. Det er som figurgalleriet i Nyquists univers har fått en ny og voksen drakt. Like eksistensielt fokusert, men bedre formulert.

Slapstick og stand up

De mange og store ordene i teksten har som mål å skrive det fremmedgjorte, moderne mennesker inn i en større felles narrativ og samle oss rundt noe vi kan være enige om. Slampredikenene fra ensemblet gir en klar og umiddelbare følelse av grande sammenhenger i små liv. Likevel blir det ikke så sakralt som tittelen spiller opp til, da det heller mot hverdagsrealisme. Monologene får etterhvert et lettbeint stand-up-preg. Det gjør at skuespillerne virker troverdige og står i sterk kontrast til de fargerike draktene de er dresset i.

Helene Naustdal Bergsholm forteller om da hun arrangerte en fest med temaet kjærlighet, men på scenen må hun slåss om oppmerksomheten med de stadig skiftende spottene i taket. Det utvikler seg til slapstick. Erland Bakker forteller frenetisk om da han kom i skade for å dele ut en el-sigarett med cannabisolje til alle på jobbfest, mens han selv later til å gå på speed. Ole Johan Skjelbred blir kveldens høydepunkt når han forteller om en skjellsettende fleinsopptrip og innser at han ikke er spesiell. Han poserer og viser seg fra sine beste sider mens han legger ut om at ingen er unike. Kontrastene er gode grep i seg selv og gir et spenn til sceneteksten.

Monologene er nedlesset i fraser og referanser. Det er et univers som situerer seg i samtiden. Som i fredagsquizen til Morgenbladet må man ha fulgt med i nyhetsbildet for å ha sjans til å svare riktig. Man må med andre ord være bredt oppdatert for å følge med i alle svingene i Jordopphimlesang. Teksten namedropper hyppig og bruker innforståtte, moderne fenomener som brikker i større metaforer. Makter man å henge med, er det gode bilder. Men jeg lurer på om det ikke vil være vanskelig å få med seg alt når den muntlige teksten er så meningstett. Selv om strømmen av slampoesi er vakker og lyrisk er det først når karakterene gir slipp og rimingen går opp i limingen at de virkelig får fram sine budskap.

Høyer avvikler forestillingen med stadig høyere hyl, oppfordringer til solidaritet og kjærlighetsbudskap. Det kan tolkes som et artig tupp i siden til venstresidens insisterende altruisme, men det er inderlig og ærlig ment. Et siste forsøk på å få sagt noe av betydning før lyset slukkes. Om ikke teksten og kostymene har fått det til før nå, gir grepet en idé om hvor desperate de på scenen må føle seg. Jeg tillater meg å overdrive her: Sammen med musikken gir den siste monologen en følelse av å bli utsatt for medmenneskelig propaganda eller et «motsatt» terrorangrep, gjennom å «skremme samfunnsborgerne sammen» i troen på noe større. Det må kanskje til?

Det er et eksempel på det strålende samarbeidet mellom hjernene bak forestillingen. Det viser at de forstår og stoler på hverandre når de ønsker å skape scenekunst som sier noe. Det sender en tanke til kollektivismen som teksten desperat leter etter. Det er mulig å kommunisere med hverandre, slik som de medvirkende i Jordopphimlesang har gjort.

(Publisert 08.02.2022)