Et sterkt situasjonsbilde i nuet

Det er ikke ofte man får presentert et stykke som er så opp i tiden. Kvinnerommet strekker seg fra 1890 til 2019, og gjennom spartanske

Kvinnerommet

Av Sven Henriksen

Regi og scenografi: Mette Brantzeg

Lysdesigner: Bernt Morten Bongo

Kostymedesigner: Anne Berit Anti

Komponist: Elle Márjá Eira

Oversetter: Britt-Inga Vars

Språk: Nordsamisk, tekstes til norsk og finsk.

Beaivvas, urpremiere, Kautokeino, Kulturhuset 25. januar

Anmeldelse er basert på gjestespill på Hålogaland teater 18. februar

Videre spilleplan: Harstad, 22. februar,

Hamarøy, 24. februar, Snåsa, 26. februar

Oslo, 1.-2.mars 2019

kulisser og rene linjer kan man følge en rød tråd som på mange måter ikke har endret seg nevneverdig i den samiske kulturen. Reindriftsgjeteren Jovsset Ánte Sara og hans kunstnersøster Máret Ánne Sara er tematisk trukket inn i Kvinnerommet og er med på å løfte stykket opp og inn i den dagsaktuelle saken om reindriftsnæringa. Det er staten og reindrifta som fremdeles er et brennhett tema i 2019 så vel som i 1890.

Stilrent

Det første som slår en når en kommer inn i salen er de stilrene kulissene. Et sjakkrutete marmorgulv med tre jernkorsett spredt utover. De tre kvinnene har også enkelt skårne kostymer som gjør seg godt på scenen og i enkelte posisjoner er de som sorthvite stillbilder. Kudos til kostymedesigner Anne Berit Anti og til scenograf Mette Brantzeg for disse visuelle snapshotene som det er mange av.

Stykket starter i 1890 og vi følger en samekvinne, spilt av Anja Bongo Bjørnstad, inn på slottet, hvor hun er kommet for å søke en løsning på dårlige beiteforhold for reinflokken sin. Hun møter på en hoffdame som har en egen agenda og er dronningens høyre hånd, spilt av Sarakka Gaup. Samekvinnen møter også på dronningen (spilt av Ánne Mággá Wigelius) i fraværet av kongen som hun egentlig er der for å møte. De samme tre kvinnene møter vi i 2019, hvor scenarioet også er på slottet og fordelingen mellom skuespillerne er de samme.

Det er et godt samspill mellom de tre, dialogene glir lett og vi er inne i handlingen med en gang, med en stor porsjon mer upstairs/downstairs i 1890 enn i 2019.

Lavmælte dialoger i et godt rom

Forestillingen inneholder innslag av marionettespill der kvinnene som går i jernkorsettene trekkes en tanke til reinens vandring i innhegninger. Kvinnene i sitt bur, dyrene i sitt – hver med sine inngjerdete virkeligheter. Det er her Kvinnerommet er på sitt beste, ingenting er uttalt helt i klartekst, det er en dempet dialog, vi er ikke tilhørere på en paneldebatt eller tilskuere i en rettssak. Temaet er behandlet med nennsom penn og Henriksen holder heller litt tilbake enn å buse ut i et overflødighetshorn av småsnakk. Dette kler forestillingen og publikum inviteres inn til egen undring. Og kanskje har hver av kvinnene noe man kan relatere til. Samekvinnen med sin lett ydmyke, men stoiske holdning der hun ber om audiens, hoffdamen med sin attityde av en ung kvinne på vei oppover, men som kanskje glemte sin egen historie på veien, og så dronningen som ikke bare er et overhode, men også en dyrekjær og sårbar sjel. Sarakka Gaup er den som fremstår jevnest i sin fremføring, hun investerer med en hel kropp og spiller hoffdamen til fingerspissene. Det kan noen steder halte litt i et par replikker som er i overkant teatralske i forhold til stykkets atmosfære.

Ánne Mággá Wigelius i rollen som dronning er stødig, kanskje er det 2019-dronningen som kommer best ut av det uten at det ble for karikert. Likevel er det Anja Bongo Bjørnstad som tolker sin rolle best. Hennes spill i første akt er slående og presisjonen i formidlingen er upåklagelig.

Brå slutt

Om man smaker på tittelen Kvinnerommet, så ligger det i sakens natur at her handler det om – ja, nettopp kvinner. Forskjellen mellom å være kvinne i 1890 og i 2019 kunne vært mer problematisert. Det er kvinner på scenen og tittelen roper det ut, men det blir med enkeltstreif at tittelen forsvares. Vi presenteres for likheter og slås av hvor likt kvinner tenker fra et århundre til et annet. Historiene gjentar seg, hundene dør. Bokstavelig talt. Begge dronninger har fått en sykelig hund som er gjenstand for deres affeksjon. Temaet er stort og vi får bare et lite gløtt inn i et stort felt, for det handler selvsagt ikke bare om kvinnene. Det handler om en hel befolkning som i over hundre år har blitt stemoderlig behandlet og som står midt i det fremdeles. Reindriftssaken flettes inn i stykket mot slutten og plutselig er vi i nyhetsbildet fra 2019; det er dyktig gjort av Henriksen, og han får hvert ord til å bety noe. Men stykket er kun en knapp time, her var det rom for mer, og en litt uforløst stemning følger publikum ut døra.