Et relæxt nord

Kunsten er universell, men ikke universelt utformet. Den skal bryte ned barrierer, men for noen er dørstokken inn til teatersalen barriere nok. Voksne og barn med tics, epilepsi, psykisk utviklingshemming, autisme eller andre funksjonsnedsettelser blir derfor ofte ekskludert fra teaterrommet.

Det er bare små justeringer som skal til; lyset i salen kan beholdes på gjennom forestillingen, lydsporet kan dempes, eventuelle røyk- og lyseffektene fjernes. Dørene ut til foajeen kan stå åpne, det kan gjøres plass til flere rullestoler. Men viktigst av alt – alle må kunne reise seg, rope, snakke, klappe, hoppe i midtgangen, vinke til skuespillerne, eller gå rundt som de vil. På Hålogaland teater kan man også forlate salen helt om man ønsker det – ute i foajeen venter en egen skjermet avkoblingssone.

Slik er det når Hålogaland implementerer sitt nye konsept «relæxte forestillinger», der oppsetningene blir tilrettelagt for publikummere med ulike behov. «Under relæxte forestillinger er det lov å både snakke høyt, le, gråte, tikse, og rope», står det på teaterets hjemmesider. Målet er å skape et inkluderende rom der ingen trenger å være redde for å forstyrre sine medpublikummere underveis i forestillingen.

Et personlig møte

Opplegget kommer opprinnelig fra Storbritannia, og Hålogaland er det første norske teateret som tar det i bruk. Etter et vellykket pilotprosjekt med en relæxt oppsetning av barne- og ungdomsforestillingen Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet høsten 2020, er vårens program rettet mot voksne: 3. mai kunne publikummet i Tromsø gå på relæxt konsert med Arktisk Filharmoni, og lørdag 8. mai er det klart for en relæxt oppsetning av Michael Frayns meta-farse Noises off, regissert av islandske Bergur Ingólfsson og oversatt som Panikk i kulissene av Maja Bohne Johnsen.

Hvorfor bestemte Hålogaland teater seg for å adoptere relæxt-konseptet?

– Det begynte faktisk med et personlig møte, forteller prosjektleder ved teateret Ulrikke Benestad Fuller-Gee. – Vi har hatt en forestilling på HT som heter Et juleeventyr. Det har gått i nesten ti år, og er blitt en Tromsø-tradisjon. Så satt jeg sammen med en kollega på cafe, og vi overhørte noen mødre prate om at nå er det snart jul og vi skal se Et juleeventyr, og så var det en mor som uttrykte en sorg over at hun ikke kunne gå på disse forestillingene med barna sine. Hun sa ikke konkret hva det var for noe, men det var tydelig at hun mente at familien hennes ikke passet inn i en teatersetting.

FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) slår fast at funksjonshemmede har rett til å delta i kulturlivet på lik linje med andre. I tillegg fremhever kulturloven offentlige myndigheters ansvar for å legge til rette for et bredt utvalg kulturaktiviteter også for folk med nedsatt funksjonsevne. Likevel viser en undersøkelse gjennomført av SSB i 2013 at antallet funksjonshemmede som «har deltatt i kulturelle aktiviteter siste år» er nesten 10% lavere enn i befolkningen forøvrig (78% mot 87%). Undersøkelsen beskriver hvordan både fysiske og mentale barrierer kan hindre deltakelse: «Barrierer og hindringer skaper uforutsigbarhet og kan av den grunn virke passiviserende».

Britisk konsept
For Benestad Fuller-Gee ble samtalen hun overhørte et vendepunkt. – Sånn skal det jo ikke være. Vi på HT ønsker at alle skal ha et eierskap til kulturarenaene, forteller hun. Både Benestad Fuller-Gee og kollegaen, inspisient Johanna Coraline Jensen, har utdannelse fra England, og det var dit de reiste for å lære mer om denne typen tilrettelegging. I Storbritannia har nemlig «relaxed performances» vært en etablert del av teaterlivet i snart to tiår. I London har alt fra smale forestillinger om Extinction Rebellion til store West End-musikaler som Mamma Mia blitt tilrettelagt. Publikummere som vanligvis aldri går i teateret får med dette sjansen til å oppleve helaftens forestillinger.

Benestad Fuller-Gee og Jensen satte opp en strukturert intervjuguide over alt de behøvde å vite. –Vi delte det opp i en teknisk gjennomføring og det som er publikumskommunikasjonsdelen, og det vi etter hvert begynte å kalle sosialmodellen, nemlig rammene rundt hvordan teateret skal ha en avkoblingssone. Så dro vi til England og hadde noen intense dager med besøk hvor vi virkelig gikk gjennom alt av rutiner i detalj, fra hva publikum møter digitalt til hva de møter ved inngangen til teateret.

I London hadde de møter med blant annet Unicorn Theatre, National Theatre, Battersea Arts Centre og Graeae Theatre Company. Sistnevnte har et spesielt fokus på døve og funksjonshemmede utøvere. Unicorn Theatre har vært et foregangsteater når det gjelder relæxte oppsetninger, mens National Theatre har kommet langt i tilretteleggingen for hørselshemmede og blinde, med tekstede, tegnespråktolkede og audiovisuelt beskrevne oppsetninger, samt såkalte «touch tours» der blinde og svaksynte publikummere kan ta på scenografien før forestillingen. Battersea Arts Centre har siden Februar 2020 vært en «relaxed venue», der alle oppsetningene per definisjon har vært relæxte.

Ingen døgnflue
Benestad Fuller-Gee og Jensen fikk høre fra sine engelske kolleger at konseptet har utviklet seg fra å være veldig diagnosespesifikt til å bli mer generelt; nå er mottoet at de ikke kan tilrettelegge for alle, men at de kan åpne opp for fler. – Dette ble vårt utgangspunkt for å se hvordan vi kunne gjøre det på vårt teater, forteller hun. – Og det vi måtte ha i bakhodet hele tiden var at vi er jo ikke England eller London, vi er Tromsø. Vi har et betydelig mindre publikum.

Likevel er hun opptatt av at relæxte forestillinger ikke skal bli en døgnflue ved teateret: –Du kan ikke si «nå åpner vi opp, men bare den ene gangen for vi fikk det ikke til.» Det er mye tillitt i dette prosjektet. Det var veldig viktig å skulle bevare den tilliten, og at vi visste vi kunne lage et konsept som huset kunne håndtere.

Hun forteller at det var mye nerver involvert første gang de spilte en relæxt oppsetning av Pitbull-Terje. – Alt var bygget på sekundærinformasjon og andres erfaringer, og så ble det vår tolkning av det, sier hun. Prosjektlederen mener de gikk i overkant hardt ut både når det gjaldt lyd og lys. – Det var mye mer lys i salen enn det vi trengte, og det var et lydbilde som nesten gjorde det på kanten til kjedelig. Skuespillerne ble ganske satt ut, ler hun. – Spennet har vært ganske stort fra det vi presenterte første gang og det vi presenterer på lørdag. Nå begynner ting å flyte litt mer hos oss.

Forskningsprosjekt
En viktig del av relæxt teater er forberedelsene. Publikum får gjerne utfyllende informasjon om forestillingen på forhånd, slik at det som skjer på scenen og i teateret ikke kommer som noen overraskelse. Hålogaland tilbyr en visuell guide til forestillingene med bilder av alle karakterene, handlingsreferat, en visuell fremstilling av de tre aktene, samt liste over potensielle triggere – i Panikk i kulissene nevnes blant annet blod, vold og slamring med dører. I tillegg får man en mer generell informasjonsbrosjyre om selve teateret; under overskriften «Sånn er det å komme til Hålogaland teater» får publikum vite alt fra hvor i Tromsø teateret ligger til hvilken farge publikumsvertene har på uniformen.

To forskere fra Universitetet i Tromsø og en fra Høgskolen i Volda har fulgt relæxt-forestillingene ved Hålogaland helt fra begynnelsen. De har blant annet forsket på implementeringen av konseptet og hvordan det blir tatt imot av publikum. – Og det har jo vært gull, for da har vi kunnet fange opp tilbakemeldinger for hvert steg vi har tatt, forteller Benestad Fuller-Gee.

Det var slik de skjønte at lyd- og lysnivået burde justeres, og de fikk også tilbakemeldinger på den visuelle guiden. – Vi hadde et bilde av en tom foaje, og en av tilbakemeldingene var at publikummere var blitt satt ut da de kom, for det var jo mennesker i den foajeen og det var det ikke på bildet, sier hun. –Sånne små ting. Det er umulig for oss å intervjue så mange publikummere både før og under og etter, så det forskningssamarbeidet har vært viktig for at dette har kunnet fortsette.

Ikke et B-produkt

Den visuelle guiden er blitt bearbeidet og oppgradert til å fungere på flere plattformer. I tillegg er lys og lyd blitt finjustert til lørdagens forestilling. – Lysnivået blir hele tiden justert mot det du ser på scenen. Det er nok lys i salen til at du kan ha visuell kommunikasjon om du trenger det og komme lett inn og ut, men det vil være mye mer dynamisk. Med lydbildet har vi laget et trygt gjennomsnitt, og hvis det går over de toppene er de også mye mer justerte. Det er blitt litt mer smidig, rett og slett.

I tillegg er en hel seterad blitt fjernet for å gjøre plass til fem rullestoler. Vanligvis har Scene Vest bare plass til to. Viktigst av alt er kanskje at det kunstneriske produktet er mer likt det som vises for det øvrige publikum. – Det har vært kjempeviktig for oss at dette ikke er et B-produkt. Dette er bare en forestilling med litt avslappede rammer, men du blir presentert akkurat det samme, sier Benestad Fuller-Gee.

«Inn i historien med gullskrift»
Til tross for varierende kvalitet på lyd og lys ble de relæxte forestillingene tatt godt imot. Oddny Johnsen i Norsk Forbund for Utviklingshemmede uttalte til avisen iTromsø at Hålogaland teater med dette hadde «skrevet seg inn i historien med gullskrift. Uansett suksess eller fiasko, er dette unikt og sjeldent.»

Har etterspørselen etter relæxt teater økt?

– Både og. Det at de sier at nå finnes det et tilbud som ikke var der før, det er det som var målet. Det er klart at vi får en jevn flyt av interesse, men det tar tid for publikum å forstå at dette ikke er et engangstilbud, sier Benestad Fuller-Gee.

I England har det tatt oppimot 15 år å etablere konseptet blant de største teatrene. –Vi må nok smøre oss med tålmodighet for å passe på at informasjonen skal komme ut i de riktige kanalene, sier hun. Prosjektlederen har merket seg at målgruppen bruker andre informasjonskanaler enn teateret er vant med, og at dette utgjør et helt nytt kommunikasjonsaspekt ved markedsføringen. – Nå går vi direkte til brukerorganisasjoner og interesseorganisasjoner. Vi er fortsatt i en slags kartleggingsfase, sier hun.

Noe av det som gjør prosjektet så utfordrende og samtidig så givende er nettopp hvor stor publikumsgruppen er. – Det har vært alt fra de som driver et lite intensivsykehus hjemme til noen som har litt dårlig partyblære. Vi har publikummere med ME, og noen som bare ønsker det litt enklere, og så har vi alt imellom. Og da har vi også en jobb å gjøre med hvem man henvender seg til, for det vi også ser er at hvis du henvender seg for bredt så er det en stor gruppe som ikke føler seg truffet og som ikke skjønner at dette også er for de med epilepsi, autisme eller angst. Det er kanskje dette som er mest i utvikling akkurat nå, og som vi prøver å bli bedre på for hver gang, sier hun.

Et dask i ansiktet
Til tross for at likestillings- og diskrimineringsloven gjør det klart at «offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten har plikt til universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner», er Hålogaland teater så langt det eneste teateret i Norge som setter opp forestillinger tilpasset denne mangfoldige gruppen.

Norge har ikke noe West End, men vi har mange mennesker med ulike behov. Hvorfor er det ingen som har gjort dette før?

– Jeg har ikke noe tydelig svar. Vi har jo statistikk som viser at dette er en gruppe som ikke er spesielt godt representert i teaterpublikummet, samtidig som statistikken også viser at det er en ganske stor andel av Norges befolkning som har forskjellige funksjonsvariasjoner, sier Benestad Fuller-Gee. – Det ble en oppvekker for oss, og den samtalen vi overhørte ble en slags katalysator og et dask i ansiktet.

Benestad Fuller-Gee har inntrykk av at mangfoldsarbeidet i teateret først og fremst handler om hva som foregår på scenen. – Dette er jo en gruppe som ikke er spesielt representert på scenen og i innholdsmangfoldet hos institusjonene, og dette er noe vi skal jobbe med framover» forteller hun.

Teateret vil fortsette å jobbe med å implementere relæxt-konseptet internt, gjerne helt fra rammemøtene med designere og regissører. I tillegg begynner prosjektet å utvide seg. – Vi har flere samarbeidspartnere. Store deler av Nord-Norge begynner nå å hive seg på. Det blir et relæxt nord, ler hun. På lang sikt ønsker de likevel at konseptet skal vokse utover Nord-Norge, og helst fortsette sørover.

En døråpner

Har dere tilbud for publikummere med andre funksjonsnedsettelser?

– Vi har ikke tolkede forestillinger, og vi har ikke gjort noe spesielt for de med synsnedsettelse. Det er noe vi ønsker å gjøre, og vi ønsker et større nordisk samarbeid etter hvert, forteller hun. –Vi hadde noen tolkede forestillinger, men det var så lite brukt. Også har vi tenkt på dette med touch tours, men så har det noe med publikumsstørrelse i den byen. Det hadde kanskje vært en hver femte gang som hadde det behovet.

Hadde man gjort det samme kartleggingsarbeidet i Oslo så hadde man kanskje fått et annet resultat?

– Det er akkurat det. De er betydelig mange fler, sier Benestad Fuller-Gee. – Men vi tror dette kan være en god måte å starte på, og om vi vil eksportere det sørover så skal det virke gjennomført. Dette er en døråpner. (Publisert 05.05.2021).