Et hjerte for Britney Spears

Da Britney Spears i 2007 barberte av seg håret, og senere gikk løs på bilen til en paparazzo med paraplyen sin, ble hun avskrevet av kjendispressen og verden for øvrig som sprøyte gal. I løpet av året hadde hun flere avbrutte opphold på avrusningsklinikker, ble skilt og mistet foreldreretten til de to sønnene sine, og året etter ble faren hennes oppnevnt som verge for henne. Fra 2008 frem til 2021, når vergemålet endelig ble opphevet ved dom, hadde hun lite eller ingen kontroll over livet sitt, karrieren eller økonomien sin.

Men hva om de gjentatte sammenbruddene i 2007 ikke var uttrykk for galskap? Hva om hodebarberingen tvert i mot var rasjonelt begrunnet – et bevisst feministisk oppgjør med pressens og musikkbransjens umettelige jakt på og seksualisering av unge jenter?  Slike spørsmål danner utgangspunktet for soloforestillingen It’s Britney, Bitch! som nylig hadde skandinaviapremiere på Oslo Nye Teater.

Fra Berliner Ensemble

Forestillingen var tyske Lena Brasch’ regidebut da den første gang ble satt opp ved Berliner Ensemble i 2022, med skuespiller Sina Martens på scenen. Det ble en publikumssuksess, som siden er blitt spilt 130 ganger. Når Oslo Nye henter forestillingen hit er det med Sina Martens og Lena Brasch på regi, i tillegg er det opprinnelige kunstneriske teamet kreditert for musikk, koreografi, scenografi og delvis dramaturgi. Ut fra bilder av forestillingen på Berliner Ensemble å dømme er det ikke gjort store endringer i det visuelle scenebildet eller kostymer. Teksten er imidlertid oppdatert med kjente og slående referanser til norske forhold og kjendiser, slik at den oppleves aktuell og relevant for et norsk publikum. Fra norsk side har Ilene Sørbøe vært dramaturg, Katja Langer maskeansvarlig, og lysdesign er ved Rolf Christian Egseth.

Mange stemmer

Sceneteksten er en komposisjon bestående av ni korttekster skrevet av seks forfattere, utdrag fra ti Britney Spears-låter (hvorav bare én har tekst som Britney selv har vært med på å skrive) ispedd opptak fra intervjuer og rettsforhør hvor vi blant annet hører Britney, faren hennes og ex-kjæresten Justin Bieber.

Det er uklart om alle de ni korttekstene er skrevet spesifikt til forestillingen. Noen av dem har en essayistisk karakter, der man sirkler rundt et tema og belyser det fra ulike vinkler med en tydelig personlig stemme. Dette gir forestillingen en litt fragmentarisk stil og et preg av stand-up.

Fire av tekstene, skrevet av dramatiker Laura Dabelstein, har åpenbare referanser til Britney og tar for seg kjente hendelser og krenkelser i livshistorien hennes. Det gjelder også Miriam Davoudvandis rant om kjendispressens opptatthet av Britneys sex- og underliv. I Sina Martens åpningstekst er det Britney selv som fører ordet.

Lena Brasch’ tekst om tenke- og sinnarynker er av et mer ubestemt, universelt feministisk opphav, og i TV-satirikeren Jan Böhmermanns tekst «Om sannhet i journalistikken» er det en skrivende som fører ordet. «I bebreidelser lærte du å svømme», av Fikri Anıl Altıntaş, er en fars brev til en bortskjemt og kravstor datter. Så vidt jeg forstår antyder denne tittelen at det er motstanden datteren har fått hjemmefra hun kan takke for posisjonen hun innehar i dag. Teksten kan altså tolkes som innspill til en farens versjon av historien.

Kompleks fortellerstruktur

Caroline Glomnes fremfører alle disse tekstene i stand-up-stil, som en, om ikke sammenhengende, så i alle fall gjennomgående rant. Hun går ikke inn i, eller ut av, karakterer underveis, noe som gjør det utfordrende å henge med på hvem som er avsender av ordene som ytres; samtidig skaper nettopp denne stilen en egen sammenheng i materialet der det for publikum bare gjelder å henge med i svingene. Det går så fort at man ikke rekker gruble på hvem som egentlig sier hva. Og kanskje er det ikke så viktig heller.

Tysk feminisme

Selv om teksten ellers er godt bearbeidet og tilpasset norske forhold fremstår den ideologiske, feministiske utgangsposisjonen mer insisterende og på tuppa enn den skandinaviske varianten vi er vant med her hjemme. Det henger sikkert sammen med at likestilling mellom menn og kvinner er bedre etablert og står sterkere her. Men derfor kan noen av premissene som legges til grunn i tekstene fremstå søkte, som stråmenn. Det synes jeg særlig gjelder teksten til Laura Dabelstein «Rusavhengighet», der poenget er at mannlige rockestjerner gjerne får dø av overdoser, mens døden til rusavhengige kvinnelige rockestjerner alltid forklares med ulykkelig kjærlighet. Gjør den, virkelig? Eksemplene er Amy Winehouse og Janis Joplin som jeg for min del har ansett som temmelig autonome i sin rusavhengighet. Det er også litt underlig at forestillingen aldri refererer til, og slik anerkjenner, Sinéad O’Connors ikoniske hodebarbering som helt eksplisitt var en feministisk protest mot musikkbransjens seksualisering av kvinner.

Musikk som binde- og virkemiddel

De ulike tekstene bindes sammen av kjente låter fra Britneys tidlige repertoar. Den tyske komponisten Friederike Bernhardt er kreditert for musikken, og jeg forstår det som at hun har stått for utvalg og sammensetning, samt gjort noen endringer i lydbildet. I alle fall fremstår instrumentalversjonene som akkompagnerer Glomnes’ nydelige livevokal ofte langsommere, mer dvelende, enn originalene.

Helt avslutningsvis spilles signaturlåta Oops!... I did it again i original versjon med Britney på vokal. Glomnes er i denne scenen kledd i en rød lateks buksedress lik den Britney bruker i musikkvideoen, og utfører en koreografi som kan minne om Britneys originale, bortsett fra at det er et merkbart mekanisk marionettpreg over bevegelsene. Det er ikke særlig subtil symbolikk men den funker – jeg blir i hvert fall overraskende rørt og må tørke en tåre.