
Et forsvinnings-nummer
WEEs «Under the Nothing Night» preges av et de-sentrert fokus det er vanskelig å finne seg selv i.
«Bli», er en imperativsetning som kan benyttes for å få noen til å fortsette å oppholde seg på et bestemt sted. «Bli» er
også noe Gry Kipperberg mekanisk gjentar, mens armer, ben og hår nærmest skyller over studioscenen ved Dansens hus. Kipperbergs bevegelsesuttrykk trekker på releaseteknikkens frigjørende kvaliteter. Men stadig brytes den organiske flyten opp av mer markerte vridninger, stopp eller fortellende håndbevegelser. Kipperberg mesterlige fysiske evner gjør at jeg tror på hver eneste bevegelse hun utfører. Likevel er adjektivet «uengasjerende» best egnet for å beskrive min opplevelse med Under the Nothing Night. Grunnen til dette tror jeg ligger i selve kjernen av forestillingen.
Kroppen i fokus og fokus gjennom kroppen
Gruppen WEE består av Gry Kipperberg og Francesco Scavetta, som siden 1999 har produsert rundt 20 forestillinger. Dansens hus har vært co-produsent i seks av disse produksjonene. Denne gangen samarbeider de også med filmskaperen Laida Lertxundi, og sammen anlegger de et slags antropologisk perspektiv på menneskekroppen. I programmet stiller de spørsmål som: Hvordan tenker kroppen? Hva slags informasjon bærer kroppen på? Det kroppssentrerte utgangspunktet preger også Kipperbergs tilstedeværelse og kontakt med publikum. Når hun en sjelden gang titter opp bak håret er det med et slørete blikk. Fokuset hennes framstår de-sentrert, som om synet tar omveien gjennom alle cellene i kroppen, før det transcenderer utover i rommet. Kipperberg retter også fokus mot, og henter inspirasjon fra ulike objekter på scenen, som: en bunt store greiner; en videoprojeksjon; en liten tv; og en geometrisk horisontal gulvskulptur i moteriktig kryssfiner. Greinene lager knirkende lyder når Kipperberg dytter borti de med bena. De blir til store elggevir når hun strekker dem opp i lufta. Den lille tv-en dras rundt i rommet og gulvskulpturen blir en hvilepute når Kipperberg ser på videoprojeksjonen. I et intervju på Dansens hus sin hjemmeside forteller Kipperberg at hun har vært fascinert av ideen om ‘jeget’ som forsvinner i noe større. Å være tilskuer til Kipperbergs selvforsvinningsnummer ga også meg en følelse av å viskes ut. Det kunne kanskje høres ut som en interessant tilstand, men der og da opplevdes forholdet mellom forestillingen, og meg som publikummer, uengasjerende.
Mediert og distansert
Naturelementer, i form av skog, hav og solnedgang, var virkemidler i forestillingen og bevegelige bilder av disse ble vist på den lille tv-en og på projeksjonen. Lertxundis film viste også små sekvenser med tre lekne, unge voksne i rurale spanske omgivelser. Trioen prang ut av en hytte for så å stirre inn på «oss» gjennom et vindu. En annen gang sto to i badedrakt på en stige og lot som om de stupte ut i et liksom-hav. En tredje gang lå den ene avslappet på bakken i en skog. Fokuset på kroppen i naturen aksentuerte den dagdrømmende tilstanden forestillingen satte meg i. Selv om Kipperberg forsøke å skape en bro mellom filmen, seg selv, og publikum, ved å for eksempel etterapet bevegelser og utseendet til dem på lerretet, opplevde jeg at filmene skapte ytterligere distanse.
Koreografiens styrke lå i evnen til å skape et fragmentarisk, lekent og ulogisk hendelsesforløp, der jeg opplevde en tilfredsstillelse i å ikke kunne forutse hva som ville skje. Samtidig kunne denne fragmenterte kvaliteten fort vippe over i en form for dilettantisk «kroppspoesi», og oppleves vilkårlig og litt meningsløs. Selv om jeg beundrer Kipperberg for hennes fysiske evner var tanken på å «bli» i Under the Nothing Night dessverre ikke så fristende.