Et eventyrlig sted

Jeg ankommer festivalens andre dag og har knapt fått innlosjert meg før jeg får beskjed om å møte opp på Ålesund busstasjon, der en

høstscena

27. septemper - 1. oktober

Daglig leder: Siri Forberg

Kurator: Lisa Gilardino, Helle Siljeholm og Poka-Yio

L’Animale/The Animal

Av Chiara Bersani

Atlanterhavsparken, 28.September

Et stykke for de levende i en døende verden

Av Katie Mitchell/Teatret Vårt

Arbeideren, 29.september

Hysj – ord som endrer byen

Av Rana Issa, Solveig Styve Holte og Ivan Dujmusic

Mottaket og i byrommet 27. - 30. September

Det perfekte mennesket fra soloppgang til solnedgang

Av Muna Mussie

Parken Kulturhus, 30. September

buss vil ta med til Atlanterhavsparken. Jeg skal se den italienske performancekunstneren Chiara Bersanis forestilling L’Animale – dyret. I en grop foran stortanken, på et åttekantet podium pyntet med krystallenker,ligger Bersani med ansiktet vendt mot fiskene. Ålesunds minste scene for en liten person, med byens mest spektakulære scenografi. Bersani har på seg en burgunder palljettkjole som reflekterer lyset i taket og kaster det rundt i rommet som en discokule. Hun gynger kroppen frem og tilbake, gjør små bølgende bevegelser, og ser ut som hun mimer etter torsken og seien som svømmer målløst frem og tilbake. Bersani støter ut en vond lyd, som minner om et skadet dyr; et rop om hjelp. Hun løfter armen mot taket, forsøker å rette den ut, men feiler og gir opp. En piggskate dukker opp fra dypet av tanken med undersiden vendt mot oss, sånn at vi ser nesen og munnen på den flate fisken. Den ligner brått et ansikt og det er som om den smiler til oss. Folk humrer.

Høstscena

L’Animale tar utgangspunkt i Michel Fokins Svanens død (1905), som ble koreografert til datidens prima ballerina über alles, Anna Pavlova. Med helsen som innsats, skal Pavlova ha turnert soloen i tretti år, for å spre ballettkunsten til så mange som overhodet mulig. Da hun ble rammet av alvorlig lungebetennelse, skal hennes siste ønske ha vært at assistenten måtte kle på henne svanekostymet; det var naturligvis det hun ville dø i. Bersani er ikke redd for å spille på fordommene til publikum, eventuelt det man forsøker å ikke tenke på i møtet med hennes kropp. Paljetter blir til fiskeskjell, en krokete arm blir til en brukket svanevinge; hun transformeres til et dyr, eller noe midt imellom. Jeg slåss mot bildene som dukker opp i hodet, tenker at det er reduserende, og blir oppgitt over min egen manglende evne til å se forbi annerledeskroppen.

Sammen med åtte andre kunstnere har Bersani blitt invitert til festivalen for å lage et kunstverk med Ålesund som inspirasjon. Kunstnerne har tilbragt noen dager der i forkant av festivalen, og det er tenkt som en utveksling mellom øst og vest; ulike kunstnerskap fra Midtøsten og Sør-Europa møter en havneby på vestkysten av Norge. Kunst-sjamaner, spirituelle ledere med helt egne praksiser og riter, som sammen med publikum skal skape nye former for samhold og tilhørighet, står det i programmet. Høstscena ble først opprettet i 2011, og har røtter helt tilbake til 1990-tallet da det het Ålesund Teaterfestival. Siri Forberg har ledet festivalen siden 2017.

I stedet for å sage av grenen du sitter på, begynn ved hoftebeinet

Neste forestilling på programmet er premieren på teaterforestillingen Et stykke for de levende i en døende verden, skrevet av dramatiker Miranda Rose Hall i regi av Katie Mitchell. Sistnevnte er kjent for å være grundig og streng i form og uttrykk og for sin konfronterende stil. Scenen og amfiet på Arbeideren er omhyllet av et tungt, svart sceneteppe. På scenen står det to ergometersykler, noen LED-lamper, en prosjektor og et klesstativ med spraglete kostymer. Vi blir kjent med karakteren Frida (Anne Wiig), som egentlig er forestillingens dramaturg, men som på kort varsel måtte steppe inn på grunn av sykdom; hun kjenner jo tross alt innholdet godt. Frida forteller om en klimabevist og lidenskapelig teatertrupp som vil nå ut til folket med et viktig, men deprimerende budskap: vi er langt på vei inn i den sjette utryddelsen, dommedag er rett rundt hjørnet, og utviklingen er muligens irreversibel.

Antroposcen, eller ‘den sjette utryddelsen’ som den også heter, er den epoken vi er inne i nå. Ideen går ut på at den nesten fem milliarder gamle planeten vi kaller vårt hjem, har gått igjennom fem lignende artsutryddelser tidligere. Forskjellen er at denne utryddelsen ikke skjer naturlig, men akselereres av menneskelig aktivitet. Altså, det som før var en naturlig prosess som tok flere hundremillioner av år, har vi mennesker klart å fremprovosere på bare noen hundre. Fridas humoristiske og klønete formidling av det alvorlige temaet, fungerer godt, og gir det den distansen det trenger og noe man kan identifisere seg med. De to unge assistentene som har sagt seg villige til å produsere strøm til forestillingen på ergometersykkel, blir et satirisk bilde på menneskets kortsiktige løsninger. Problemet er ikke at folk ikke kjenner på alvoret, men at det oppleves overveldende, spesielt i møte med de dystopiske framtidsutsiktene. Sånn sett er klimautfordringene et høyaktuelt tema som flere burde bryne seg på, og da spesielt på løsninger – hva kan vi gjøre?

Derfor oppleves Et stykke for de… reduserende når det etter en endeløs oppramsing av alle dyrene som er truet eller har blitt utryddet, løfter en moralsk pekefinger til publikum og forventer at vi må våkne – VÅKNE!, skriker Frida gjentatte ganger med gråtkvalt stemme. Jeg er litt usikker på hva forestillingen vil at vi i publikum skal våkne fra? Her tenker jeg at det, nettopp i et teaterrom, kunne. vært interessant å snakke om radikale og kreative løsninger, heller enn å rette et oppgitt blikk til sidepassasjeren på reisen inn mot tilintetgjørelsen.

Nærmest døden er hvilen

Neste dag blir jeg bedt om å stikke innom Mottaket. Et lite gallerirom i sentrum, som okkuperes av tre kunstnere; Solveig Styve Holte, Rana Issa og Ivan Dujmusic. De har tatt på seg oppgaven å skape et rom for hvile, refleksjon og samtale. Mens jeg venter på at Holte skal ta med meg rundt i Ålesund i søken etter nettopp hvile, ramler jeg ned i en diger sakkosekk. Det er mulig jeg blir sittende her for alltid, tenker jeg. Holte foreslår at jeg kan se i en av bøkene de har samlet inn fra de andre kunstnerne, bøker med den sårbare kroppen som utgangspunkt. Dujmusic spør om jeg har lyst på en tatovering, en sånn som går vekk etter et par vask. Jeg går for tatovering; store blokkbokstaver der det står skrevet på engelsk at det fineste med fargen grønn, er at blå berører gul.

I forkant av festivalen har de tre kunstnerne tolket ulike måter å forstå kropp og aktivisme på, med hvile som utgangspunkt. Holte samler oss i en gruppe, og forklarer at hun skal ta oss med på en bestemt løype, og at det blir noen stopp på veien og at vi kommer til å bli værende på hvert stopp en stund. Vi begynner med å gå til Byparken, en liten grønn lunge på toppen av åsen med alle trappetrinnene. Holte legger seg ned på en treplatting ved siden av keiser Wilhelm II av Tyskland. Art Nouveau- og Ålesund-entusiasten, som etter brannen i 1904, skal ha bidratt med ferdighus, arbeidskraft og økonomisk drahjelp, hvilket forklarer den tette bebyggelsen av jugendarkitektur i byen. Jeg legger meg ned i gresset, sammen med de andre deltagerne. Jeg tenker at det er lenge siden jeg har ligget i gresset og sett opp på himmelen. Ikke sjans at jeg tar fram telefonen. Eller, jeg må skrive noen notater, det er innafor. Jeg sjekker Instagram. Min oppmerksomhet eies av Meta, evnen til hvile har forlatt kroppen min.

Marelokk

Før jeg vender nesa hjemover, rekker jeg innom Parken Kulturhus og se performancen Det Perfekte menneske fra soloppgang til solnedgang av den italienske kunstneren Muna Mussie. Salen er bekmørk, og scenen er synlig ved hjelp av et ultrafiolettlys fra taket. På scenen står tre utøvere med ryggen til og fletter ett fiskegarn. De har lange rastafletter ned til korsryggen, og kostymene og håret har innslag av neonfarger som skinner under det intense, lilla lyset. Jeg sitter først i salen, så går jeg opp på scenen for å se bedre. De har flettet flere meter; de har stått her en stund. Over høyttalerne forteller lokale innbyggere om Ålesund, jeg får bare med meg bruddstykker: «det ser ut som om lyset flyter i tåka», og «en hval døde på toppen der».

Mussie trekker de lange linjene mellom afrikansk og nordisk flettekultur, hår og garn blir et bilde på en verden der avstandene mellom folk ikke er så store. En verden der ideen om det «perfekte» vannes ut av globalisering og en overveldende informasjonsteknologi. Det som binder oss sammen blir overskygget av det som gjør oss ulike, og forskjellene blir mistenkeliggjort og regnet som en trussel mot en selv og sine. Et konstant skiftende og paranoid landskap som det er vanskelig å navigere i. Det minner meg om sosialantropolog Clifford Geertz sin forklaring på mennesket som «vevet inn i nett av mening som det selv har spunnet».

Baci Da Ålesund

Sentralt i sjamanistisk kosmologi er inndelingen av det kosmologiske universet. Det består av ulike verdener; et øvre, midtre og nedre lag, som er bebodd av en rekke hellige skapninger og ånder. Sjamaner henter sin kraft fra evnen til å navigere mellom disse lagene, og er som på Høstscena på sitt sterkeste når lagene er lengst fra hverandre og på sitt mest komplekse. Høstscena har vært flinke til å spre seg utover byen, og selv om man kanskje ikke får med seg alt på programmet, er det umulig å ikke få med seg noe. I tillegg inviterer festivalen til diskusjon rundt byutviklingen i Ålesund, blander kunst naturlig sammen med politikk, og krever sin plass gjennom andre måter å forstå og oppleve byrom på. Ja, det ble litt i overkant mye eksotifisering av vestlandsværet: det er vått, det blåser og man kan høre måkeskrik hvor man enn er. Men å få se en by man kanskje tar for gitt gjennom brillene til en annen, en på utsiden, er tidvis tankevekkende og magisk.

(Publisert 03.11.2023)