Eselkvinnen

Forestillingen donkey (iteration 2) er del to i en serie av performative installasjoner av det Stavangerbaserte performance-kompaniet

donkey

Av Marit Sandsmark og Iver Findlay med Peter Warren og Jean-Vincent Kerebel

Samtalepartner: Jon Refsdal Moe

Elektronikk, programmering: Fabrice Moinet

Kostymefabrikkering: Victoria Heggelund

Produksjonsassistanse: Greta Jasaité

Black Box teater, 29. februar 2024

Sandsmark/Findlay, bestående av danser og koreograf Marit Sandsmark og teater- og videokunstner Iver Findlay. Første del var every night in my dreams (early Cameroon), som hentet inspirasjon fra Sandsmarks oppvekst i Ngaoundere, Kamerun, som barn av norske kristne misjonærer. donkey fortsetter der every night… slapp, og tar for seg iterasjoner og kontinuering – forstått som komposisjonsgrep som gjentagelser og fortsettelser, for å behandle materialet på en ny måte.

Landskap av objekter

Publikum entrer Store scene gjennom sideinngangen, amfiet er tatt vekk og rommet er omgjort til et landskap av lysende og roterende objekter. Lysinstallasjoner formet som skjelettliknende former og konkylier, lyspærer i midten av en roterende, hullete metallkapsel, en slags gedigen uro med trepinner og geometriske, hvite former hengende fra taket. En intens, elektronisk drone-lyd pulserer gjennom rommet. Jeg setter pris på opplevelsen av å bli desorientert, og finner hele tiden nye detaljer å se på, som små kulltegninger som ligger på gulvet, for eksempel. Litt lenger inn i rommet er det et sirkelformet, lyst underlag med flere bruskasser omkring seg, som ser ut som publikumsplasseringer. Jeg går langsmed sirkelen og leser oransje skrift med ulike oppfordringer, som Let’s stop being bored, til jeg ser enkelte publikummere samle seg rundt en eselfigur på en tralle. Jeg tilslutter meg dem og får øye på Sandsmark, som er kledd i en gul sydvest og beige cordbukser. Hun triller eselet, og hvisker det i øret, som om det kan høre henne. Idet hun gir publikum flere bruskasser, går jeg bort igjen til sirkelen og setter meg.

Dans som (kvinnelig) galskap?

Sandsmark og eselet entrer ærbødig sirkelen, med noen objekter som likner fabeldyr. Dronelyden avtar til fordel for et lavt, elektronisk lydbilde; «The Disintegration Loops» av minimalisten William Basinski. Hun tar tak i et formbart materiale som likner leire og triller klumpen sakte rundt ytterkanten av sirkelen, slik at de oransje bokstavene viskes ut og erstattes av svart skrift, med undrende fraser, som Waking up in the morning, not knowing who you are. Hun gjør noen releasebaserte ruller over skulderen på gulvet før hun reiser seg og kaster klumpen flere ganger i gulvet så det smeller, mens lyspæren blinker. Hun tråkker på klumpen til den blir flat, mens hun ler. Hun synger «Somewhere over the rainbow», virker forvirret, legger seg på gulvet med den flate leiren over ansiktet, og ler enda mer. For meg ser det ut til at Sandsmark spiller en gal kvinne — noe vi har sett mange tidligere eksempler på i dansehistorien. Men jeg opplever ikke at denne referansen tilfører situasjonen noe. Jeg undrer meg over teatraliteten i disse handlingene, fordi jeg opplever at det bryter med det mer åpne landskapet jeg kom inn i på begynnelsen av forestillingen.

Rituelle handlinger

Sandsmark kler av seg til en svart boksershorts og svart singlet, og begynner å tegne geometriske figurer med svarte kullstifter på det lyse underlaget. Etter hvert blir tegnebevegelsene mer voldsomme, hun trykker kullstiften så hardt ned at det hviner, mens dronen øker i styrke. Jeg får inntrykk av at hun ønsker å kommunisere noe spesifikt med disse handlingene, men jeg forstår ikke hva. Mot slutten av forestillingen plasserer hun fabeldyrene, som plutselig begynner å lage lyder som høres ut som opptak av stemmer som har blitt forvrengt, rundt i sirkelen, hvilket gir liv til objektene. Hun ikler seg en kappe med spiss hette, og går ut av sirkelen med eselet etter seg mens hun synger en sang jeg ikke gjenkjenner.

Gjennomgående opplever jeg at de delene av forestillingen som handler om rom, objekter og lyd i mye større grad gir rom for tolkning, enn de som drives fremover av kropp, teatralitet og performative handlinger. Den andre delen får meg til å lure på hvilket narrativ som utspiller seg, hvem denne kvinnen er og hvorfor hun gjør som hun gjør. Karakteren (er hun en karakter?) har noe mørkt og urovekkende ved seg, men utover det har jeg ikke tilgang til hennes intensjoner, og da havner hun for meg dessverre i den problematiske kategorien som «gal kvinne». Utover det gav forestillingen en opplevelse av å bli omsluttet, og av desorientering i rom, noe jeg satte pris på og som jeg gjerne vil se mer av.

(Publisert 06.03.2024)