Eriks fascinerende verden

Forestillingen Erik er et intimt portrett av tjue år gamle Erik Victor Johnsen. Bortsett fra at hovedpersonen deler etternavn med koreografen, er det

erik

Koreografi: Silje Solheim Johnsen

Dans: Erik Victor Johnsen

Musikk: Aggie Peterson Frost

Scenografi og kostyme: Kristine Gjems

Lysdesign: Tobias Leira

Kunstnerisk sparringspartner: Marie Bergby Handeland

Produksjonstøtte: Davi senter for utøvende kunst

Rommen scene, 27. november 2021

uklart for meg hvilken relasjon det er snakk om her. Forestillingen tar utgangspunkt i Eriks mange lidenskaper og interesser, som dreier seg blant annet om fotball, løping, kjendiser, det norske og det danske flagget, Olsen-banden, turistattraksjoner, nyhetene, værmeldinga, fredstegnet og Marcus og Martinius. Den Tromsø-baserte koreografen Silje Solheim Johnsen har lang erfaring med å lage forestillinger for et ungt publikum og jobber for tiden med ikke-dansere som utøvere, i følge egen nettside. Erik vises på Rommen scene i Groruddalen.

Referansefest

Scenerommet er dekket for fest. Her står flere bord, pyntet med grønne fleecepledd, flagg og tegninger, med stoler rundt til publikum. Bakveggen er pyntet med hengende duker/seil bestående av flere, ulike flagg sydd sammen; norske og danske, pride- og fotball-flagg. Feststemt pop-musikk spilles, fra DJ/musiker Aggie Peterson Frost på venstre side, og midt på scenen danser lysdesigner Tobias Leira og Erik. Det står også en julenisse-pappfigur der, rett foran bordet jeg setter meg ned ved, med hull der ansiktet skulle ha vært. Snart spilles dansk rap-musikk, Erik deler ut bokser med den danske brusen Faxe Kondi til publikum og utroper en skål. Erik er for anledningen kledt i glitterbukse og en hvit og blå fotball- trøye. Det er som å komme inn i et rom fullt av overskudd og lure på hvorfor man ikke har vært der tidligere.

Erik triller fram en Norway-koffert, pakker ut én og én ting og viser de til publikum; en bok, en ropert, en parykk, til publikums applaus – litt som en klovn i sirkusmanesjen. Stemningen er vennlig og inderlig. Så blir det stille, lyset dempes og Erik lukker øynene. Instrumentell elektro-pop spilles, mens Erik gjør en dans der han liksom tegner linjer på kroppen sin. Bevegelsene er sjarmerende kontante, slik de ofte er hos ikke-dansere, noe som gjør at en abstrakt bevegelse ser mer ut som en praktisk handling. Plutselig skifter musikken til noe som høres ut som en heia-låt der de synger om Tromsø, mens Erik setter i gang en flaggveiving som publikum blir med på, hvorpå han løper rundt oss og lager piece-tegn bak hodene våre. Etter dette utbruddet, legger Erik seg ned på midten av scenen. Kostymedesigner Kristine Gjems og Johnsen, som har sittet blant publikum til nå, rydder vekk tingene fra koffert-seansen tidligere og dekker Erik med flagg. Snart høres en mannsstemme over høyttalerne som sier: «Universet – ingen vet hvor stort eller gammelt det er.» Publikum humrer igjen.

Upolert maksimalisme

Det autentiske og upolerte spiller en stor rolle i Erik. Forestillingen er også overraskende utadvendt og interaktiv, noe som publikum virker å sette pris på. Det at Eriks mange lidenskaper og interesser får utspille seg gjennom scenografi, objekter og kostymer gir et forfriskende, maksimalistisk uttrykk. Dramaturgien i forestillingen veksler mellom utadvendte hendvendelser til publikum, som felles flaggveiving, og mer introverte, konsentrerte øyeblikk der Erik danser, eller beveger seg. Leira, Frost, Gjems og Johnsen er tilstedeværende i forestillingen og lytter oppmerksomt til Eriks bevegelser underveis. Jeg opplever at jeg får et sjeldent, intimt innblikk i hva som foregår på gutterommet. Flere av låtene som spilles og objektene som benyttes, og det de refererer til, er ukjente for meg, og kunne kanskje vært nevnt i et programhefte. Jeg setter likevel pris på mengden av referanser som er i spill, gjennom musikk og objekter, og at de liksom skyller over meg og popper opp fra uventa hold. Det intime romoppsettet gjør at jeg får en nær kontakt med det som foregår på scenen. Noen ganger kunne jeg ønske at enkelte bilder eller situasjoner hadde blitt holdt litt lenger, for å utnytte et mer poetisk potensial, men tenker at den noe hektiske timingen sikkert er bygd opp rundt det som fungerer for Eriks unge, mer rastløse kroppslighet. På et tidspunkt beveger han seg likevel helt nærme der jeg sitter og poserer med armene rett ut og brystet vendt opp, et inderlig øyeblikk jeg satte pris på.

Mot slutten av forestillingen dekkes scenen med pappfigurer og oppblåsbare dyr. Lyset, som har blitt styrt fra det høyre hjørnet av scenen, går til slutt ned, mens ett oppblåsbart regnsdyr står igjen og lyser. Så er forestillingen ferdig, etter kun trettifire minutter, like brått som den begynte.

Portrettering/kontekstualisering av en personlighet

Erik er en energisk og fascinerende opplevelse. Valg av scene, Rommen scene, er også interessant, og fikk meg ut av Oslo sentrum en lørdag kveld, til en scene jeg ikke har vært på før.

Etter forestillingen satt jeg igjen med en undring over portretteringen av personligheten Erik. Portretteringen av Erik foregikk hovedsakelig ved å bli presentert for hans interesser gjennom ulike objekter, musikk, scenografi og kostyme. Bevegelsesmaterialet er nok utviklet i dialog med Erik, men inneholder for eksempel ingen referanser til dans fra grunnskoleutdanning, eller eventuelt fra TikTok, og virker litt innlært for anledningen. I forestillinger med ikke-profesjonelle utøvere er det alltid en etisk dimensjon tilstede, som handler om hvorvidt utøverne er klar over hvilken sammenheng de plasseres inn i og hva de kommuniserer. Stemningen i Erik var varm, lun og befriende. Hovedpersonen virket ivrig over å vise fram sin verden til publikum, som åpenbart er annerledes og mer barne-aktig enn andre tjue-årige gutters verden. Portretteringen av Erik gav meg en følelse av å være vitne til et sårbart individ utfolde seg, som gjør meg nysgjerrig på hvordan den kunstneriske prosessen har foregått, og bakgrunnen for valget om å portrettere Erik. Jeg kunne også tenkt meg å høre Eriks stemme mer i løpet av forestillingen, eller eventuelt lest et intervju med ham som en del av en programtekst om forestillingen. Jeg savner en kontekstualisering av forestillingen, som kunne gjort portretteringen nærere ved å høre mer fra personen som tross alt blir portrettert. Jeg tenker også at en slik kontekstualisering er nødvendig i arbeid som inkluderer ikke-profesjonelle utøvere, slik at denne inkluderingen, i verste fall, ikke forveksles med annengjøring, eller eksotifisering, av sårbare individ. Erik virker å være en gutt med mye på hjertet. Slik undrer jeg meg også over hvorfor Erik danser for oss, og ikke heller, for eksempel, gir oss en vær-rapport, som selverklært vær-nerd.

(Publisert 9. desember 2021).