Erharts stumme øyeblikk

To store skjermer klamrer seg til de sprukne sideveggene på Hovedscenen på Nationaltheatret. Mens vi finner setene våre går fire tekster

john gabriel borkman

av Henrik Ibsen

Bearbeidet av

Lucia Bihler og Hege Randi Tørresen

Regi: Lucia Bihler

Scenografi: Pia Maria Mackert

Komponist og lyddesigner: Jacob Suske

Kostymedesigner: Victoria Behr

Lysdesigner: Phillip Isaksen

Videodesigner: Torbjørn Ljunggren

Maskør: Ida Kristine Høgbakk og Rebekka Louise Refsnes

Nationaltheatret, hovedscenen 9. september 2022

i loop på skjermene, med bakgrunnsinformasjonen til stykket: Borkman spekulerte, ble ruinert og sonet en straff. Kona Gunhild kan ikke tilgi at han skyldte på henne i retten. Selv om Borkman elsket tvillingsøsteren hennes, Ella, ofret han kjærligheten for karrieren. Og den eneste som fortsatt besøker Borkman i hans selvvalgte isolasjon er ungdomsvennen Foldal, som skriver på et sørgespill. Man må jo dra på smilebåndet.

Scenograf Pia Maria Mackert har bygd et kråkeslott omringet av stubber og døde trær. Scenen er mørklagt og en lav tåke sprer seg gjennom den døde naturen. Plutselig løper Erhart (Olav Waastad) fram i det han flykter fra huset, de andre står i døra og roper etter ham. Alle er kledd i svart og har svart hår, selv om unge Frida Foldal (Maria Lingfors) og fru Fanny Wilton (Marte Engebrigtsen) har små fargeinnslag i det svarte antrekket. Det får en til å tenke både på Murnaus Nosferatu og familien Addams. Når Erhart vender tilbake og alle kommer seg inn i huset, begynner de døde trærne å dreie rundt det skumle huset. Man ser ikke kameraet, men det er kanskje festet til et av trærne, for på skjermene begynner interiøret å gli forbi. På den ene siden ligger Gunhilds rom, i gult og neonrødt. På den andre disponerer Borkman to etasjer, i grått og oransje. Og i midten ligger Erharts neongrønne rom, som nærmest minner om en celle i et galehus. Det er Erharts marerittaktige liv i striden mellom foreldrene og tanten denne oppsetningen skal handle om.

Da Sebastian Hartmann satte opp John Gabriel Borkman på Nationaltheatret i 2004, var det teaterinstitusjonen og Ibsen selv som ble utfordret. «Jeg vil ikke spille Ibsen! Vi har spilt ham i dette teatret i over hundre år… nå får det være nok!», sa Borkman. Han endte med å løpe ut fra teatret og «flykte ut i virkeligheten», som Therese Bjørneboe uttrykte det i sin anmeldelse i Shakespearetidsskriftet (3/2004). Man så ham møte Foldal ute på gaten via skjermer, og det var en av de første gangene man brukte live-video på teater her i Norge. Noen år senere viste Nationaltheatret Thomas Ostermeiers oppsetning av stykket, da var fokus satt på spekulasjon, kapitalisme og borgerskapets korrupsjon. Da Jan Bosse satte opp stykket i 2016, beveget skuespillerne seg tett innpå publikum i Amfiscenen, og rivaliseringen mellom tvillingsøstrene Gunhild og Ella kom sterkere fram. Denne gangen er det Erharts tur til å komme i fokus, og dette har den tyske gjesteregisøren Lucia Bihler valgt å fortelle som stumteater.

Stumteater med streng koreografi

På scenen ser vi bare husets interiør gjennom de gotiske vinduene. Siden skuespillerne for det meste holder seg inne i huset, er vi avhengige av hva kamera får med seg i sin ustanselige krets rundt huset, som viseren i en klokke. Forestillingen er flott akkompagnert av den pirrende musikken til den belgiskfødte, men Berlin-bosatte, Jacob Suske. I tidligere stumme forestillinger her i Norge har musikken gjerne vært levende, sånn var det da Petter Næss lot sin oppsetning av En folkefiende (2014) akkompagneres på piano. Her har Suske gått for innspilt musikk med et DJ-aktig preg. Han har valgt å bevege seg i et skrapende, litt skittent lydspekter med innslag av techno og elektronisk musikk, og det kler de grelle fargene i scenografien og neondetaljene i kostymene godt. Men musikken byr også på mer lyriske partier når det vises ømhet, i sjeldne øyeblikk. Eller når Fru Wilton synger som en havfrue og kaller på Erhart fra utsiden av huset. Også musikken fungerer som en finstemt klokke i det urverket hele forestillingen er.

Det er skuespillernes bevegelser som byr på de mest spennende øyeblikkene. Bihler er utdannet koreograf og styrer skuespillerne som dukker i et figurteater. Dette skaper mange flotte bilder. Glimrende når Gunhild (Trine Wiggen) rykker til hver gang Borkman (Kai Remlov) tar et steg i sin fløy av huset; det er som han gjennomtrenger alt hun gjør, selv om han holder seg borte. I Ibsens tekst sier Gunhild at han er som en syk ulv som går rundt i et bur. Wiggen er storartet i rollen som Gunhild og hun får det beste ut av sin bakgrunn i dans. Hennes ubehagelige rykk står dessuten i skarp kontrast til den åpenbare, sensuelle nytelsen Borkmans skritt, eller støt, fremkaller hos Ella (Petronella Barker). Noe forvirrende er det likevel at skjermen viser bildene med en liten forsinkelse, slik at bevegelsene alltid er usynkroniserte med lyden.

Hvor vil de hen?

Forestillingen legger fram et spennende repertoar av audiovisuelle opplevelser, og det «tyske» gjeste-teamet er godt sveiset sammen: regi, musikk, koreografi, scenografi og kostymer støtter opp om hverandre. Likevel er det uklart hva som kommer ut av denne frodige og talentfulle utforskningen av sceniske ressurser. Når Erhart og Frida endelig flykter fra huset går det et lettet sukk gjennom salen. Musikken stilner, de gamle kommer seg også ut og skuespillerne begynner å snakke. Epilogen er spilt tett inntil Ibsens tekst og vi er tilbake i et konvensjonelt teater. Det som tidligere skjedde inne i huset virker nå som et mareritt. Men kontrasten blir stor, og den siste scenen føles tam og overflødig. Hvis meningen med forestillingen er å problematisere forholdet mellom generasjonene, synes jeg ikke jeg har blitt noe særlig klokere etter å ha sett den. Likevel tar jeg med meg mange fine bilder.

(Publisert 12.09.2022)