Er teater et hvitt sted?

Black Lives Matter-protestene og diskusjonene de har ført med seg, har satt spor også i Shakespeare-miljøet. De siste årene har man i Storbritannia sett flere til dels sterke ordvekslinger mellom forskere

hamlet

av William Shakespeare.

Regi: Greg Hersov

Design: Anna Fleischle

Young Vic Theatre, 15. oktober 2021. Tilgjengelig via stream 28.-30. oktober.

og teaterkunstnere som forsøker å påpeke og utfordre raseproblematikk i Shakespeares stykker, og mer konservative stemmer som ser denne praksisen som et uttrykk for en politisk korrekthet som ødelegger Shakespeare. En av de sterke stemmene i denne debatten er Farah Karim-Cooper som er professor i Shakespeare Studies ved King’s College London, Co-director of Education and Research ved Shakespeare’s Globe Theatre og leder for The Shakespeare Association of America. Ved Shakespeare’s Globe har hun de siste årene arrangert flere konferanser og seminarer om Shakespeare og critical race studies, og hun har tatt til motmæle mot dem som mener at det er et uttrykk for ødeleggende politisk korrekthet å diskutere raseproblemer gjennom Shakespeares verk. 19. oktober holdt Karim-Cooper en forelesning om akkurat disse temaene ved Gresham College i London. Fem dager tidligere, 15. oktober, hadde en ny oppsetting av Hamletpremiere ved Young Vic Theatre i London. I denne forestillingen ble tittelrollenspilt av den mørkhudede, kvinnelige skuespilleren Cush Jumbo, og et flertall av skuespillerne var POC (people of colour). I denne anmeldelsen, er det derfor naturlig å diskutere forestillingen i lys av noen av poengene fra Karim-Coopers forelesning.

Teater som hvitt sted

I sin forelesning la Karim-Cooper vekt på at teater i Storbritannia (og det samme kan nok i stor grad sies om andre vest-europeiske land som Norge) hovedsakelig er et hvitt sted. Teater slik vi kjenner det, er historisk sett utviklet av og for hvite mennesker. Dette gjelder alle sider av teaterverdenen, fra forestillingene som vises, dramatikken som spilles, publikum det spilles for, menneskene som arbeider i og leder teaterorganisasjoner, og det som skrives om teater som kritikker og artikler. Dette er et viktig poeng, for selv når teater forsøker å bli mer mangfoldig, er mangfoldigheten gjerne definert fra et hvitt perspektiv. Men som Karim-Cooper poengterer: Det hjelper ikke bare å ansette noen skuespillere med andre hudfarger og dermed kalle teatret mangfoldig. Mangfoldighet og nye måter å tenke på må inn på alle nivåene nevnt ovenfor.

Det er som nevnt ingen tvil om at Young Vics Hamleter ‘mangfoldig’ på overflaten, særlig når det kommer til casting. Majoriteten av castet er POC, og dette inkluderer tittelrollen - den kanskje mest kjente karakteren i vestlig teater. I tillegg er forestillingen et eksempel på det som ofte kalles ‘colour-blind casting’, nemlig at skuespillere castes i ulike roller – også roller som tradisjonelt har vært spilt av hvite skuespillere – uten tanke på annet enn om skuespilleren passer til rollen. I denne forestillingen har for eksempel Laertes og Ophelia som er søsken, forskjellig hudfarge, mens Hamlet har en annen hudfarge enn sine foreldre. I utgangspunktet er ‘color-blind casting’ en god ting. En hvilken som helst skuespiller kan castes i en hvilken som helst rolle, noe som åpner opp teaterverdenen slik at en skuespiller, uavhengig av bakgrunn, kan bidra til å fortelle en hvilken som helst historie.

Tekst uten tolkning

Problemet med Young Vics Hamlet er at forestillingens forhold til ‘mangfold’ på mange måter stopper her. Det virker tydelig at regissør Greg Hersov har ønsket å bryte ned hierarkier i teatret med denne forestillingen, særlig gjennom valg rundt casting, men resultatet er dessverre en Hamlet som eksisterer godt innenfor gammeldagse og etablerte måter å spille Shakespeare på. Hersovs tekst i programmet handler om å jobbe tekstlig med Shakespeare, om å forstå Shakespeares tekst og om å kutte den lange teksten til en tekst som passer for en moderne forestilling. Forestillingen bærer generelt preg av at dette har vært fokus også under prøvene. Skuespillerne bruker det meste av sin energi på å formidle teksten, og teksten kommer også svært godt fram, men den mangler retning. Det virker som om ordene framføres for sin egen del, ikke som del av en forestilling med en klar ide, og det er ikke tatt noen tydelige tolkningsvalg, verken i forhold til mangfold eller noe annet.

Denne retningsløsheten gjennomsyrer dessverre forestillingen på flere nivåer. Anna Fleischles design er et eksempel. Fleischle har latt seg inspirere av den faktiske middelalderborgen i Helsingør. Resultatet er fire tykke pilarer, som hentet fra en borgmur, laget i en kombinasjon av gull og speil. Disse er interessante objekter i seg selv, men de er alle blitt plassert bak på scenen i en slags kompakt enhet. Dette gjør at rommet blir lite dynamisk. Hele bakre del av scenen er effektivt lagt død for skuespillerne. De kan bevegeseg gjennom pilarene, men hvis de ønsker å bli sett, må de komme fram på forscenen. Her er det ingen andre fysiske elementer, og skuespillerne ender ofte opp med å spille store deler av dialogen direkte til hverandre slik at publikum ser dem i profil. Selv om Shakespeares tekst er aldri så tydelig, er det dermed vanskelig for publikum faktisk å få et forhold til disse karakterene, og vi blir i liten grad tatt med inn i fortellingen.

Utilgjengeig Hamlet

Uheldigvis gjelder dette også Cush Jumbos Hamlet. Et spørsmål som ofte dukker opp i forbindelse med en skuespillers tolkning av Hamlet, er hvor gal karakteren faktisk er. I stykket sier Hamlet at han vil spille gal, men ofte glir den spilte galskapen over i noe som likner faktisk galskap. Dette er helt klart tilfellet for Jumbos Hamlet. Kledd i litt for stor grå joggebukse og svart hettegenser og med alt hår barbert av hodet likner karakteren mer en fange eller psykiatrisk pasient enn en prins. Jumbo flakker med blikket, og ofte ser det ut som hun ser gjenferd og spøkelser ikke bare i de scenene der farens gjenferd faktisk er med. Dette kunne i utgangspunktet vært en interessant tolkning av rollen, men dessverre fører det flakkende blikket til en distanse mellom Hamlet og publikum som aldri blir invitert inn til rollen. Jumbo henvender seg aldri til publikum, ikke en gang i monologene, og dette forhindrer oss i å ta del i rollens tanker og historier slik andre produksjoner av Hamletofte inviterer til.

De andre skuespillerprestasjonene varierer også. Adrian Dunbar som kongen og Tara Fitzgerald som dronningen faller litt i samme kategori som Jumbo. Begge to er stivpyntet og framstår som et typisk ‘perfekt’ politikerpar, men den perfekte fasaden gjør også at vi aldri kommer ordentlig inn på karakterene. Som publikummere blir vi ikke kjent med deres motivasjoner og følelser, selv i de mer emosjonelle scenene som kongens monolog om bønn og skyld eller scenen der Hamlet besøker dronningen i hennes soverom. De skuespillerne som stjeler showet i denne forestillingen, er familien som består av Joseph Marcell som Polonius, Norah Lopez Holden som Ophelia og Jonathan Ajayi som Laertes. Marcell er svært morsom og sørger for viktige komiske utløp i en ellers emosjonelt intens og alvorlig forestilling. Holden spiller Ophelia mer sterk og sint enn svak og trist, og dette kler rollen godt. Særlig i scenene der rollen er gått fra forstanden, er Holden god. Hun spiller med en tydelighet som gjør at Ophelia egentlig framstår ganske fornuftig, mens de andre karakterene framstår ukloke eller lite sympatiske når de ikke forstår henne.

Lite nytt

Alt i alt er hovedproblemet med Young Vics produksjon av Hamletat det aldri blir klart hva forestillingen vil. Skuespillerne gjør jobben – de sier teksten med innlevelse, men mer enn det blir det heller aldri. Valgene som er tatt rundt casting, kunne vært et utgangspunkt for å en retning for forestillingen. Det hadde ikke vært nødvendig å lage en Hamletom Black Lives Matter eller andre diskusjoner rundt etnisitet, men det å la ikke-hvite skuespillere spille roller som historisk og kulturelt forbindes med hvite skuespillere kunne vært et utgangspunkt for en ny Hamletsom peker på nye sider i teksten og utforsker nye problemer. I sin forelesning argumenterer Karim-Cooperfor at hun og andre som diskuterer raseproblematikk og Shakespeare selvfølgelig ikke ønsker å gjøre Shakespeare unyttig i vår tid. I stedet kan det å se relasjonen mellom Shakespeare og spørsmål rundt etnisitet og identitet nettopp være en måte å stille viktige spørsmål for vår tid på ved hjelp av Shakespeares tekster. Young Vics Hamlet gjør aldri dette. Her blir selv dette spennende castet kun en del av de samme vanlige strukturene i teatret og de samme vanlige måtene å spille Shakespeare på – strukturer og måter Karim-Cooper påpeker er skat av og for et hvitt publikum.

(Publisert 28.10.2021)

Young Vics Hamlet er tilgjengelig via stream 28.-30. oktober.

Professor Farah Karim Coopers forelesning er tilgjengelig i opptak via Gresham Colleges hjemmesider.