Enkel humor, men lite livsglede
(Stavanger): Hanne Tømta har regissert en visuelt vakker, men ellers ganske konvensjonell oppsetning av Ibsens «Gengangere» som til tider heller mot parodi. Det halvhjertede forsøket på å modernisere stykket har ikke fått det til å komme oss noe særlig nærmere.
Publisert
Sist oppdatert
I 2020 tok regissør Hanne Tømta avskjed som teatersjef på Nationaltheatret med sin første Ibsen-oppsetning, en produksjon av
gjengangere
av Henrik Ibsen
Regi: Hanne Tømta
Scenograf: Nora Furuholmen
Kostymedesign: Ingrid Nylander
Dramaturg: Mari Kjeldstadli og Carl Jørn Johansen
Lysdesign: Trygve Andersen
Musikalsk ansvarlig: Simon Skjønberg Revholt
Rogaland Teater, 25. februar 2022
(Forestillngen spilles siste gang 5.mars, men gjenopptas høsten 2022).
Vildanden. Tømtas nye Ibsen-oppsetning, Gjengangere, er nært beslektet med den forrige, både på godt og vondt.
En fin scenografi
På scenen har Nora Furuholmen bygget et stort, vakkert drivhus. Vegger og tak av glass gir oss innsyn i familien Alvings havestue, full av planter, smålamper og møbler. Også i Vildanden blandet Furuholmen natur og interiør med stort hell, selv om det i det tilfellet var mer forankret i selve teksten og mørkeloftet. Mens publikum finner plassen sin på Rogaland Teater, beveger de fem skuespillerne seg omkring på scenen, de går inn og ut av drivhuset, prater lavmælt med hverandre eller sitter i to små stuer som er arrangert i bakgrunnen. Men når lysene blitt senket, stiller alle fem seg opp inne i drivhuset og nynner en sang a cappella. Simon Revholt har truffet med en melodi som setter en fin tone på starten av forestillingen. I løpet av de neste to timene vil drivhuset miste både glassdører og glassvegger og blottlegge familiens hemmeligheter og elendigheter.
En ufullstendig modernisering
Akkurat som i Vildanden, har Tømta i denne oppsetningen bare gått inn for en delvis aktualisering av stykket. Og det klaffer ikke denne gangen heller. Alle karakterene går i moderne klær. Også språket er modernisert: De-formen er forsvunnet til fordel for du, for eksempel, skuespillerne snakker sine egne dialekter og banner fritt i moderne vendinger. Men ellers spilles Ibsens tekst ganske bokstavelig, den er bare kortet ned her og der. Forunderlig nok fungerer dette bra noen ganger. Spesielt vellykket er Leo Magnus de la Nuez i rollen som den unge kunstneren Osvald som vender tilbake fra den store verden for å få hjelp til å dø. De la Nuez gjør det bra i denne vanskelige rollen, særlig i den første delen, når han spiller en livsglad, sjarmerende og litt ironisk Osvald, og han holder det oppe etter hvert som karakteren mister forstanden. I hans tilfelle fungerer faktisk tatoveringene og den moderne holdningen bra sammen med de klassiske replikkene.
Parodi?
Det halvmoderne fungerer dårligere i de lange samtalene mellom pastor Manders og fru Alving. Satt i moderne språkdrakt og moderne klær, framstår den konservative Manders først som sær, og senere rett og slett som latterlig: Når Manders ikke vil forsikre barnehjemmet for å vise sin lit til Gud, humrer publikum. Når han sier til fru Alving «Du skulle ha båret ditt kors!!» eller «Du er en skyldbetynget mor!!», begynner folk å le. Etter hvert går Anders Dale, som spiller Manders, over i ren parodi: han stotrer, overdriver og forenkler. Dette gagner ikke stykket. Men en så karikert Manders, blir stykket bare bekreftende for dominerende holdninger. Det er jo ikke akkurat provoserende nå til dags å le av den guddommelige forsyn, for eksempel.
Det jeg savner sårt i Tømtas fortolkning er fru Alvings kamp for frigjøring. I Ibsens tekst har hun ved begynnelsen av stykket gått gjennom en betydelig åndelig forvandling og prøver å ta avstand fra den moraliserende verdenen hun vokste opp i. Dette er borte i denne oppsetningen. Noen av de få replikkene som er strøket i Tømtas versjon er faktisk diskusjonen fru Alving har med pastor Manders om de radikale tidsskriftene hun leser. Uten denne frigjøringen, blir fru Alvings en grå karakter og mange av hennes radikale holdninger ovenfor saker som incest og eutanasi blir ganske uforklarlige. Marianne Holter spiller en flat fru Alving, som ikke har noen verdig motpart i den latterlige Manders.
Bleke biroller
I det hele tatt får den parodierte Manders de andre karakterene til å bli litt bleke, særlig fordi resten av skuespillerne spiller realistisk. Til og med Espen Reboli Bjerke spiller realistisk, til tross for at rollen til snekker Engstrand kan gi rom til en del burlesk komedie. I denne oppsetningen er det jo bare såvidt han halter! Det er ikke noe i veien med å spille en sterk og alvorlig en sterk Engstrand, men ved siden av den karikerte pastoren blir hans manipulering av Manders for enkel. Synd er det også at Regine (Sigrid Rusten) ikke kommer tydeligere fram i denne oppsetningen. Sant å si så skrev jo ikke Ibsen så mange replikker for henne, men i nyere produksjoner får hun noen ganger mer spillerom. I kjølvannet av MeToo-bevegelsen, for eksempel, satte Den Norske Operaen opp Gengangere som ballett og fokuserte sterkt på Regine. Med det belyste den ikke bare nye sider ved karakteren, men også ved selve stykket, og maktspillet som foregår ovenfor Regine.
Til tross for de parodiske elementene, ser vi i det hele tatt lite til livsgleden i Tømtas oppsetning. Uten den blir stykket grått og regntungt. I likhet med Vildanden, er Gjengangere en visuelt vakker, men også en ganske flat fortolkning som ikke byr på noen overraskelser.
(Publisert 05.03.2022)
